Rock'n'Roll

Ryan Adams

CD (2003) - Lost Highway / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

For moro skyld?

Det man syns er hysterisk morsomt på en tåkete fest, mister ofte sjarmen når man våkner opp dagen derpå.

Av Thomas Vehus

03.11.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Jeg har sagt dette tusen ganger til meg selv, og her sier jeg det igjen: Ryan Adams var fantastisk god i Whiskeytown, han var fantastisk god på solodebuten "Heartbreaker" og han var fantastisk god på omtrent alt av uutgitte sanger som han spilte på 1999/2000-turnéen. Så kom skuffende "Gold", som hadde sine gylne øyeblikk, men som stort sett var uinspirert oppgulp av typen Adam Duritz. "Demolition" ga oss noen av de fantastiske uutgitte sangene, samt noen ganske dårlige låter. Det er kanskje bare meg, men jeg har alltid likt best de sporene som har vært mest country og minst rock'n'roll.

Jeg innser at det kanskje ikke er det beste utgangspunktet for denne plata.

Første gangen jeg hørte at det nye albumet til min helt skulle hete "Rock n roll", ristet jeg på hodet og sukket oppgitt over den tilsynelatende synkende formkurven til Ryan Adams. Jeg hørte gjennom plata mange, mange ganger og fant lite som tiltalte meg. Det vil si, helt til jeg klarte å legge fra meg forventningene og konsentrere meg om de flotte melodiene som Ryan ofte lirer av seg. Fri for fordommer (yeah right! - red. anm.) fant jeg ei musikalsk skjære, besatt av å stjele alt som skinner av musikalsk metall. Edelt eller ei.

"This is it" kan ikke være annnet enn et lurt blunk til The Strokes og deres "Is this it", selv om sangen minner nok minner mer om Paul Westerberg. På "Shallow" får Ryan Adams liv i Marc Bolan og tvinger ham til å skrive én siste sang sammen med Liam Gallagher. En "glamifisert" utgave av The Rolling Stones fargelegger "1974" helt ned til den sleivete vokalen. "Wish you were here" inneholder den svakeste teksten jeg har hørt på lenge, "it's totally fucked...", ærlig talt! Melodien er en blanding av dårlig U2 og The Wallflowers. "So Alive" kunne vært en dritdårlig cover av en dritdårlig U2-låt, men det er dessverre en Ryan Adams-original. "Luminol" er glatt og fin, nymotens powerpop. "Burning photographs" lukter av forbanna U2 nok engang. "Song for a girl in Los Angeles" er kjedelig glattpunk. "Note to self: Don't die" er en uverdig og blasfemisk parodi på Nirvana, både i form og innhold. Selvfølgelig er tittelkuttet en vakker pianoballade, det hadde jeg forventet, mens "Anybody wanna take me home" er Morrissey på sitt verste. Ikke dårlig, med andre ord. Tom Petty får sine mest poppete sider i retur på "Do miss America". "Boys" er den ukjente, tvilsomme sønnen Ramones kunne fått med The Smiths.

Ryan påstår selv at hans eneste motiv med de nye låtene er å ha det gøy. Slik høres det unektelig ut, men det er en kjensgjerning at det man syns er hysterisk morsomt på en tåkete fest, ofte mister sjarmen når man våkner opp dagen derpå.

Jeg sa ofte, ikke alltid.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 5/10

Groovissimo

Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Flere: