Blue Valentine

Tom Waits

CD (1978) - Elektra / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Postkort fra livets skyggeside

It takes a whole lot of whiskey to make these nightmares go away....

Av Johnny Wilhelmsen

16.11.2011



Fram til Blue Valentine var albumene til Tom Waits jazza, folk-inspirerte og med strykere som en viktig ingrediens. I 1978 tok karrieren en viktig kursendring, som blant annet innebar mer el-gitarer, keyboards og ikke minst et langt tøffere og mer bluespreget sound. Tekstene til Waits har alltid hatt et personlig preg, men fram til dette albumet ble historiene alltid fortalt i første person. Etter Blue Valentine har han imidlertid oftere og oftere vært en som har betraktet hendelser fra utsiden, noe han gjør på en så fortreffelig måte at han gjerne omtales som ‘de svakes talsmann'.



Blue Valentine åpner med Bernstein/Sondheims Somewhere, fra West Side Story. De som har fått sitt forhold til denne gjennom den bergenske sangfuglen Sissel Kyrkjebøs versjon har en aldri så liten overraskelse i vente. Her er det crooneren vi hører, vekslende mellom buldring og høye toner. Andresporet drar virkelig i gang skiva, Red Shoes By The Drugstore er en blueslåt der vår mann hveser seg gjennom teksten med en gitarplukkende Roland Bautista elegant i bakgrunnen. Bautista, Ray Crawford og "Shine" Robinson står for gitarkrydderet, sammen med Waits selv, og løfter albumet til nye høyder.



Tredjesporet er Toms kanskje mest velkjente, signarturlåta Christmas Card From A Hooker In Minneapolis er faktisk den eneste her hvor Waits tar hovedpersonens stemme (hora), og vakkert akkompagnert av piano forteller han en slags julehistorie som gjør alt annet enn å få fram Glade Jul-følelsen (utrolig nok lagde Neko Case en like fin versjon av låten i 2000). Julesangen etterfølges av overkule Romeo Is Bleeding, en låt som handler om den meksikanske halvgangsteren som er litt tøffere enn han har godt av, og som får et endelikt deretter. $29 er sløy og nedtonet blues, tøff så det holder, før Wrong Side Of The Road tar av. Her snakker vi om mer blues, flere skruer fra livets skyggeside og en Tom Waits som virkelig synger med innlevelse med tenorsax som støttespiller. Som med de fleste av figurene hans ender det nok dårlig også for disse:


Then with my double barrel shotgun

and a whole box of shells

we'll celebrate the 4 of July

we'll do 100 mph

spendin' someone elses dough

and we'll drive all the way to Reno

on the wrong side of the road



Whistlin Past The Graveyard var lenge en av mine favorittlåter, så lenge at den fortsatt er det. Funky, og med et driv av en annen verden tas vi gjennom en låt om en fyr som ikke bryr seg om mye her i verden, og med den legendariske meldingen "I never told the truth so I can never tell a lie". Kentucky Avenue, den store pianoballaden her, etterfølges av skumle A Sweet Little Bullet From A Pretty Blue Gun. Det høres nærmest ut som om vi blir truet på livet når Waits tar på seg den farlige stemmen og gir oss visdomsord som: "Never trust a scarecrow wearin' shades after dark". 



Da gjenstår bare finalen, og hvilken finale er ikke det, når tittelsporet kommer ut av høytalerne. Av og til får jeg problemer med å skille mellom Tom Waits og forbildet Louis Armstrong, og det gjelder såvisst på Blue Valentines. Jeg har alltid følelsen av å ha sett en film etter å ha hørt denne, og det er da også sagt om Tom Waits at han har en forfatters øre for dialog, en filmskaper øye for detaljer og en poets sjel. Alt stemmer. Og med en viss fare for å motsi meg selv opptil flere ganger, her finnes også en av mine favoritttekstlinjer:


"I can never wash the guilt, or get these bloodstains off my hands. And it takes a whole lot of whiskey to make these nightmares go away." 



Groovissimo

Sonny Simmons - The Traveller

Første del av en trilogi med Simmons. På norsk label med norske musikere. Uhyre spennende.

Flere: