Code:Distance

CD-EP (2002) - Machine Machine Records / Rec90

Genre:
Pop

Spor:
Ride, Colt Zigma, Ride
U-Turn
Only The Bad
Lukewarm In The House
Aeroplane Comes Down Without Folding Its Wings

Referanser:
Amulet
JR Ewing
bob hund
The Wannadies

Vis flere data

Se også:
Lake Toba - Lukestar (2008)
Taiga - Lukestar (2011)

Uferdig bråkepop

Nytt, norsk poprock-band med Zoom-debut i 2001. Angstfylt og bråkete pop, med kun en spirende identitet å vise fram.

Av Pål M

04.05.2002

Det mangler ikke helt på nye norske pop- og rockeband for tiden, og Lukestar har tegnet seg på kjøret med Zoom-konsert i 2001 og nylansering av deres Code: Distance EP på Machine Machine Records. EPen er tidligere lansert av eget selskap, PhoneMe Records og Handmade Records, i januar 2002. Lukestar er fire unge menn i begynnelsen av tyveårene, derav Truls Heggero på vokal og gitar, Yngve Hilmo på gitar, Ola Schmidt på bass og Even Djønne på trommer. Promotert fra selskapet som catchy og melodisk bråke-pop får jeg assosiasjoner til alt fra Wannadies til Bob Hund, uten at dette skal vise seg å være tilfelle. Her er det mer angstfylt og innsnevret poprock, med undertoner av kald nostalgi.

Code: Distance består først og fremst av fire småskranglete poprocklåter, som ennå lukter svett gutterom og øvingslokale. Fellesnevneren for disse fire låtene er en vokal som er mikset ned til den er druknet i gitarlyder når bandet blir ivrige og skal kjøre refrenget. Bråkete og amper poprock ja, men vellydende og gjennomført nei.

Siste låt unnviker klart fra denne framgangsmåten, Areoplane Comes Down Without Folding Its Wings er velprodusert tristesse med vellykket bruk av koring. Noen innlagte Radiohead-aktige teknolyd-finter mot slutten hjelper også godt på dette sporet. Av den grunn at man kun får fem spor å forholde seg til er det litt tidlig å si at bandet fungerer best når de skrur opp tempoet, men det er i hvert fall sistesporet som sitter igjen etter at platen har snurret noen ganger. Til å være unge og ferske virker Lukestar altfor gravalvorlige, og fortsetter denne trenden kommer de til å snuble i egen navlebeskuende surhet.

Dessverre, men dette imponerer svært lite, kun en godlåt holder ikke når det er en EP og ikke en singel, og jeg klarer ikke helt å se at Lukestar skal ha særlig større potensiale enn andre sammenlignbare norske band som Amulet og Jr Ewing. Det høres ut mer som om bandet spiller til seg selv enn til et publikum, og det er ikke akkurat en strategisk start på en karriere i musikkens verden. Her bør det avventes til en fullengder kan gi mer informasjon om hvor dette tar veien.