The Setting Son

The Setting Son

CD (2007) - Bad Afro / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Psykedelisk tyggispop

Et helt nytt bekjentskap dukker opp fra København. Med inspirasjon fra 60-tallet har debutalbumet blitt storartet.

Av Frank Skoveng

14.02.2008

Dette handler om en ung gutt som sitter alene i en liten leilighet i København og spiller inn over 50 låter på en 4-spors båndopptaker. Hans navn er Sebastian T.W. Kristiansen og han kaller seg for The Setting Son. Det finnes flere identiske håpefulle historier som vår unge danske venn, men der de fleste historier stopper ved båndopptakeren, får vi her en langt bedre utgave. Kristiansen får nemlig muligheten til å spille inn låtene med et band. Dette er en drøm som mange unge gutter (og jenter) har.

Med seg på laget får han med seg meritterte Lorenzo Woodrose (kjent fra Baby Woodrose), og sammen med et par andre spilles det inn 14 småperler. Inspirasjonen hentes fra popmusikken i perioden 1964 -1968, med andre ord her er det gravd langt tilbake i tiden for en ung guttekropp, og hovedpersonen selv var langt unna påtenkt en gang.

Da er det bare å ta for seg den musikalske vurderingen, og for å si det rett ut: Dette fenger! Det er uskyldig tyggegummipop med psykedelisk garasjesound, der 60-talls orgellyd og klokkespill utfyller lydbildet.

Allerede fra åpningen viser Kristiansen at han har et hjerte fylt med kjærlighet til musikken. Den første pop-perlen All I Want Is You har en lekende bassgang og fuzzgitar, og man får en følelse på at livet bare er utrolig godt og trygt. Deretter kommer den ene sterke låten etter den andre. Som tittelsporet med et elegant garasjesound, og der trakteringen av orgelet kan sammenlignes med The Doors beste stunder. Dette er en imponerende samling med sterke kvaliteter i hvert enkelt spor, og det er bare å undre seg over hvordan de resterende 36 låtene hans låter.

The Setting Son er ikke helt ulikt våre finske venner i 22 Pistepirkko – spesielt da på vokalsiden der begge kjennetegnes med sine lyse stemmer, men også musikalsk er det et visst slektskap – snakker vi her om en felles form for nordisk pop-psykedelia? Nei, egentlig ikke. Der 22 Pistepirkko tar store sjanser både i instrumenteringen og med sine vridde poplåter, er Sebastian Kristiansen tro mot sitt rene 60-tallssound. Her er den nydelige popmelodien i sentrum. Et mer sammenlignbart band blir da underkjente Poverty Stinks, også de fra Finland, som ga ut noen bra album tidlig på 90-tallet.

Hvis man skal sette fingeren på noe her så er det mangel på tempovariasjon. Det er stort sett samme takt/tempo hele tiden, slik at det kan bli noe ensformig. Men dette glemmer jeg når låtene har en stor spennvidde som gjør at det blir den nødvendige variasjonen, og det er mange godbiter å smake på. Det blir spennende å følge Sebastian Kristiansen og hans venner videre. Debutalbumet har blitt et meget godt bekjentskap.

Groovissimo

Devendra Banhart - Niño Rojo

Let that hair hang down, let your hair grow down. Del to av Devendras Georgia-innspillinger.

Flere: