At Last

The Heads (UK)

CD (2003) - Sweet Nothing / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Bristolnaut

Ha på deg gassmaske og bli med ned i øvingslokalet til disse herremennene.

Av Bjørn Hammershaug

16.09.2003

At Last består av opptak fra øvingslokalet til The Heads, unnfanget høsten 2002. Både energi, intensitet og lydkvalitet er deretter, og har du finslipt og skarp lyd som viktigste kjøpskriterium er nok dette feil plate å ønske seg til jul. Men så er denne kjøpergruppen den eneste som bør styre unna dette monsteret av en plate. Langtidsfans av The Heads - undertegnede kan ikke skryte av å være det - vil nok gjenkjenne en del av disse sporene fra tidligere skiver, og britene har faktisk holdt det gående nede i undergrunnen siden midten av 90-tallet. Den største nedturen min med At Last er at jeg ikke har snust på dette bandet tidligere - for her lukter det både rått og godt.

The Heads (som ikke bør forveksles med sine amerikanske navnebrødre!) har spilt med blant andre Oneida og nylig turnert i USA med mer kjente Nebula, og de driver dermed ikke overraskende med både syrete spacerock og tyngre stoner der nede i grotten sin. Med minst et par drypp av psykedeliske utsvevelser og raut av kraut sier det seg selv at der finnes det vibber man helst forbinder med substanser som p.t. er forbudt i Norge. Men hodene sitter overraskende nok på fire streite britiske kropper, som om dagen opptrer som for eksempel lærere og sjåfører. De søker tydeligvis inn mot sine mer hårete sider når de åpner døra ned til kjelleren om kvelden. Med Hawkwinds Space Ritual, Monster Magnets Tab 25 og Cans Tago Mago under armen skaper de tidvis fryktelig frekk rock. Live så spiller de gjerne coverlåter av MC5, Stooges og Hendrix, for ytterligere å komplettere bildet og plassere The Heads på riktig tidsakse.

Vokalen til Simon Price trekker ned inntrykket av bandet noe, da jeg synes han blir for litt for erketypisk "slørete", og på de korte, mer fokuserte vokallåtene mister The Heads litt av særpreget sitt. Jeg synes det funker aller best med løsslupne, instrumentale orgier og jamming. Her hører vi hvordan de bygger opp til og holder på urgrooven i lang tid. Med tunge rytmer, speisa surklelyder og wah-wah pedaler som flyr veggimellom skaper de et akselererende hurtigtog som det er vanskelig å stoppe. Slik ruller Troppo Ampio som primal rock uten bremser i syv minutters tid og The Ritual i drøye ni. Ellers er dette en ganske variert plate, der The Heads tydeliggjør at de ikke kan plasseres som verken det ene eller andre. Platen åpner i dissonant Sonic Youth'sk stil, men det tar ikke lang tid før det hele flyter mer ut. Fuego og Vibrating er monstermagnetiske låter kledd med Mudhoney-gjørme, mens sinte Filler og 31st raser avsindig avsted med skrikende vokal og blødende gitarer i kjølevannet. Alt fremført i en tåke av tung, tung psykedelisk stemning cirka 1969.

Man blir litt bustete i hodet av å høre på The Heads i lange perioder, men det er slettes ikke å forakte som motstykke til den mer friserte popmusikken som kan høres over øvingslokalet i Bristol.

Groovissimo

Magnolia Electric Co. - Trials & Errors

Jason Molina bretter opp ermene og harver løs i opptråkket jord med ny glød.

Flere: