Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young

Diverse artister

CD (2001) - Switch Off / Racing Junior / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Young Neils

'Hey Hey My My Neil Young Will Never Die.'

Av Bjørn Hammershaug

11.03.2002

Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips fremførte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og "pay respect" til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattekiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young'ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla'grass versjon av Out On the Weekend, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av Out On the Weekend, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre Razor Love (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg Safeway Cart (fra Sleeps With Angels) og Funguson War of Man (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er Safeway Cart en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (Prisonors of Rock 'n' Roll fra Life) og Wagle (Little Wing fra Hawks and Doves). Dermed er det 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra 69). Dette regnes da også som hans klassiske tiår. Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene her. Nordlendingene gitarøser på med Thrasher, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende Barstool Blues. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men versjonen av Cinnamoon Girl får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes frem bør American Suitcase (Through My Sails), Ring (Mellow My Mind) og Oyster (The Needle and the Damage Done) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedanvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen, om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Groovissimo

Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy

Kanye West har laget årets beste popalbum.

Flere: