Astronaut

Salem Al Fakir

CD (2009) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Pop for alle penga

Salem gir oss pop som er laget helt etter oppskriften. Blir det likevel for tamt?

Av Olav Elgvin

17.05.2009

Salem Al Fakir slo ned som en bombe i svensk musikkliv da han debuterte i 2006. Plata This is Who I Am fikk en drøss med priser og solgte masse. Personen Salem fenget også: Far fra Syria og mor fra Sverige. Klassisk utdannet pianist og fiolinist som likevel insisterte på å lage pop. En som ville gjøre alt selv: Spille. Skrive. Produsere. Synge. Og musikken som kom ut av det lignet på den multikulturelle Salem. Det var blanding av masse rart – mye soul, mye pop, litt folkemusikk og litt klassisk-inspirerte instrumentaler.

Kanskje måtte det bare bli en suksess!

Nå, to år senere, er oppfølgeren her. Astronaut bærer bud om at den unge artisten prøver å bevege seg i en ny retning. Allerede artistnavnet sier noe om det: På den første plata kalte han seg "Salem Al Fakir". Eksotisk og spennende, liksom. Nå er det bare "Salem" – mer strømlinjeformet og lettere å ta til seg. Musikken på debuten hadde preg av noe wild & crazy: Musikk preget av ung fandenivoldskhet, laget av en ung mann på vei fram i verden som ville gjøre sin egen greie. Det var også derfor denne anmelderen likte den første plata så godt. Det var preget av en friskhet som ikke kunne annet enn å smitte over på oss lyttere! Astronaut er en plate som er flinkere og mer utstudert.

Instrumental-greiene er borte. Mye av soul-preget er også borte. Det som står igjen er pop, pop og mer pop – enkle, fengende melodier. Fine, sømløse arrangement som kler sangene godt. Og alt har et stort preg av 70-tallet. Noen av sangene minner veldig om 70-tallspopens konge, Elton John.

Singelen Astronaut er slik pop på sitt beste: Fin melodi, melankolsk tekst, småsørgelig historie. Andre plasser går det over i glam-rocken, som i Roxy eller Twelve Fingers. Og Purple Lady er pop-møter-symfoniorkester på sitt aller beste.

Plata er altså preget av stort mangfold. Som lytter sitter jeg ikke igjen med én følelse etter å ha hørt gjennom musikken - verken glede, melankoli eller overraskelse. Følelsen jeg får er at Salem med denne plata rett og slett ønsket å snekre sammen fine poplåter, så godt som det lot seg gjøre. Derfor tok han litt herfra og litt derfra, litt glam og litt singer-songwriter, og fikk til et bra resultat.

Men det gjør også at det ikke er en plata jeg vender tilbake til så ofte. Den gir meg rett og slett ikke nok, i motsetning til annen kvalitetspop som Marit Larsen eller svenske Christian Waltz. Det store unntaket er åpningssporet Cold Shower: Sugende, drivende og fengende – en kompleks men likevel enkel poplåt som sitter akkurat der den skal, og som jeg ikke har blitt lei av etter utallige gjenhør. Med den viser Salem at han likevel er en musikalsk popmaker som hører hjemme i verdensklassen. Så får vi håpe at han i fremtiden vil forsøke å få til mer enn å bevise at han kan lage bra 70-tallsaktig pop i alle mulige sjangre.

Groovissimo

Röyksopp - Senior

Röyksopp har lagt den lystige Junior bak seg. Frem trer introverthet, minimalisme og briljans.

Flere: