Old souls & Wolf tickets

Chuck E. Weiss

CD (2002) - Rykodisc

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hep cat

Lyden av varme øl, kalde kvinner og den siste drinken før stengetid.

Av Ingve Aalbu

25.04.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)

Beklager hvis jeg nevner Tom Waits litt for ofte. Det er bare vanskelig å la være.

Chuck E. Weiss var ikke gamle gutten da han spilte med bluesgigantene Lightnin' Hopkins, Willie Dixon, Howlin' Wolf og Muddy Waters. Han bodde i lang tid på legendariske Tropicana motel i Los Angeles, sammen med blant andre Rickie Lee Jones og Tom Waits. Sistnevnte har fortalt at håndklærne ikke ble skiftet på åtte år. Til gjengjeld ble det utvekslet mange gode historier. Noen av dem ble det også satt musikk til.

Chuck E. Weiss ble udødeliggjort allerede på syttitallet. Tom Waits deler fortau med kameraten på "Jitterbug boy", og synger om ham på "I wish I was in New Orleans". Rickie Lee Jones fikk en hit med sangen "Chuck E.'s in love". Nå er Weiss på god vei til å bli kjent også i kraft av egen musikk.

"Things don't happen overnight", synger Chuck E. Weiss på sitt siste album. Han ga ut sin første ordentlige plate så seint som i 1999. "Extremely cool" var ekstremt etterlengtet. Chuck E. Weiss svingte seg som en djevel i blå fløyelssko. Han levde i høyeste grad opp til tittelen. Alle låtene var ikke like bra, men Chuck E. Weiss var i det minste i gang.

Mange av sangene høres ut som de er skrevet av Tom Waits. På "Extremely cool" fungerte kameraten også som produsent, gitarist og gjestevokalist. Nå ser det ut som Chuck E. Weiss prøver å løsrive seg litt. På "Old souls & Wolf tickets" nøyer han seg med å takke svirebroren i coverheftet. I stedet har hentet inn hjelpere som Spyder Mittelman, Tony Gilkyson og John Herron, uten at forskjellen er blitt så veldig stor.

Jeg sier det igjen.
Det er vanskelig å komme utenom Tom Waits.

Chuck E. Weiss er nesten like kul.
Han er skapt for en rolle i en Tarantino-film, eller kanskje mafiaserien "Sopranos".
Men han mangler litt av stemmen, det mørke draget fra avgrunnen, lyden av søppel som varmes i sola. Tom Waits er en av sin tids største soulsangere. Han kan puste liv og varme i det verste kadaveret av en sang.

Chuck E. Weiss er ikke helt der.
Men det er han slett ikke alene om.

Det er kanskje urettferdig å sammenligne ham med Tom Waits hele tida. Siden Chuck E. Weiss ikke debuterte før i 1999, er det vanskelig å si hva Waits kan ha hentet fra ham. "Old souls & Wolf tickets" klarer seg godt mot det aller meste som slippes av plater.

Chuck E. Weiss er lyden av lek og fest.

Men han er også lyden av varme øl, kalde kvinner og den siste drinken før stengetid.
Han er en følgesvenn på veien hjem.
Og han er også der når du står opp.

Det er dirrende ståbass og fordrukkent piano. Det er Frelsesarmeen møter røykfylt jazzklubb. Det er Buddy Hollys "Midnight shift". Det er Tom Waits sånn circa 1975, rundt tida han laget "Nighthawks at the diner" og "Small change".

"Old souls & Wolf tickets" er sanger for halvgamle, hippe sjeler. Albumet byr på shuffle, dixieland, boogie-woogie, jive, årgangsblues og de fleste andre amerikanske stilarter. "Congo square at midnight" er Fred Flintstone møter Afrika møter New Orleans. "Sneaky Jesus" minner om en tilregnelig Captain Beefheart. "Anthem for old souls" er begravelsespop. "Blood alley" er sløy croonerjazz. "It don't happen overnight" er en blå ballade. Og jammen har han ikke greid å snike inn et gammelt opptak med Willie Dixon også. "Down the road a piece" ligger i den samme svingende, fengende gata som resten av "Old souls & Wolf tickets".

"There ain't no hep cats anymore", påstår Chuck E. Weiss.
Jeg vet ikke om jeg er helt enig.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

Safariari - Zebra Knights

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere: