Kalla

Paganus

CD (2010) - Earthwood

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Urskog

Paganus ivrer for at vi på nytt skal ikle oss skogspelsen og ikke bryte en kontinuitet som har vart i titusener av år.

Av Dag Erik Asbjørnsen

22.03.2010

Sevja stiger, men ikke nok til at solen varmer folket som bor mellom myr, stubber, skog og vann i markene rundt Arvika. Den uvanlig kalde vinteren har gitt rikelig med tid for å trekke tett sammen rundt leirbålet og filosofere over den feilaktige dualismen som med et par brutale øksehugg spalter mennesket fra natur og vår ånd fra alt annet som puster og gror i dyreriket og planteriket.

Paganus' sjefsideolog Johannes Söderqvist ivrer for at vi på nytt skal ikle oss skogspelsen og ikke bryte en kontinuitet som har vart i titusener av år. Virkelighetens varulver kom brått inn i historien under folkevandringstiden i jernalderen. Dette var stammer som dyrket Fenrisulven, vold, smerte, ondskap og en karikatur av krigeridealet til det ytterste og på denne måten så bort i fra at de tallrike kreftene i verden holder hverandre i en slags balanse. Evighetens terrorbalanse, der intet menneske kan si hva som er godt eller vondt, men i beste fall lære om sterke og svake krefter og hvilke som er motsetninger til hverandre. Mangel på respekt for helheten blinder mennesket og kan føre hele sivilisasjoner ned i avgrunnen, der Ragnarok virker som jordmor for en ny verden der det ikke finnes ondskap, lidelse eller slit. Inntil nye mennesker på nytt bringer disse elementene inn i verden, selvfølgelig!

Dualismens to grøfter fører mennesket ned i blind tilbedelse (den totale oppløsning av egoet) eller blind ondskap (den totale egoisme), fanatismen er like sterk på begge sider og de tiltrekker hverandre ubønnhørlig på samme måte som motsatt ladede elementærpartikler. Disse menneskene følger bare sin skjebne og kan ikke løses fra sitt monoteistiske, sjelelige slaveri før i det øyeblikket der materie møter anti-materie og energien forløses. Verdensreligionene er dog slett ikke uten blikk for helheten. Jeg tenker særlig på dialektikken uttrykt gjennom zenbuddhismens utallige koaner (dialoger eller spørsmål mellom mester og student), eksempelvis: To hender klapper og det kommer lyd. Hvordan er lyden av den ene hånden? Eller: Uten å tenke på godt eller ondt, fortell meg hvordan ditt opprinnelige ansikt var før din mor og far ble født.

Det er altså slik at det er våre bevisste valg som teller, vi er frie til å gjøre våre klossete forsøk på å forstå verden rundt oss - og enhver handling vi velger å gjøre, får sin konsekvens, kanskje hundrevis av år inn i framtiden et helt annet sted i verden eller i universet. Vi har jorden til låns noen tiår før vi drar et annet sted noen kaller "ingensteds", andre "himmelen", med like lite materiell rikdom som vi tok med oss inn i livet. Vi er som celler i en større organisme der intensjonen er å bygge opp større nettverk gjennom vårt daglige virke gjennom kommunikasjon med andre. Vi utstråler en energi av signaler og koder til omgivelsene og trente sanser vil føle gjenskinnet og tilbakevirkningen på oss selv. Vi er alle ett.

I dagens verden preget av digitale kortslutninger og urban overtro har mange mennesker gått seg vill i konspirasjonsteorienes mest kronglete labyrinter. Løgn og sannhet forveksles stadig oftere, fordi mennesket glemmer at søken etter sannhet krever noe annet enn "klipp og lim", hva som kreves er interaksjon og respektfullt samspill med mylderet av krefter og meninger rundt oss. Selv i norrøn tid var det et mål å te seg mest mulig moralsk og høvisk (nedtegnet i Snorres Håvamål). Det søkes i dag etter å gjøre alt om til digitalt svart-hvitt i form av nuller og ettall i et organisk, levende univers der studiet av plasmafysikk og elektromagnetiske krefter er bedre i stand til å holde oss på plass i elliptiske baner, kretsende rundt tilværelsens uløselige, eksistensielle, paradoksale og evige spørsmål.

Vel og merke er dette mine egne betraktninger og tolkninger i lys av musikken til Paganus. Sikkert er det i hvert fall at gruppa står samlet i ønsket om en bedre tid, en bedre verden og et budskap om at Jorden er hellig, i en viss betydning av ordet. Navnet "paganus" har førøvrig intet med såkalte hedenske religioner, men er det latinske ordet for en innbygger fra landsbygda. Kalla er oppfølgeren til Skogsrock som kom i 2007 og uttrykker en idé om å lytte etter kallet fra villmarkene, og senere kalle tilbake.

Musikken er som før jordnær, ærlig og rett på sak, uten pompøs ornamentikk i regi av Wagners spøkelser og unødvendig tidsforvrengninger i rytmeavdelingen. Og ærlighet blir så synlig i en bransje, eller faktisk en verden, full av løftige løgner og påtatte intensjoner. Det blir som Black Sabbath strippa for kunstig svartfarge, Lindisfarne på rehab med svagdricka og nordisk tungsinn eller Jethro Tull i skogen gravende etter nordisk forkultur. Her er det tunge riff i hverdagsklær med gitarer, fele og mandoliner i komposisjoner som gir honnør til en lang og rik tradisjon av svensk folkrock.

Dette er den småfrustrerte plata der første budskap rett og slett er "Jag är arg, Jag är så jävlig arg", det som en motsetning til ekstremist svart-metallikere som leser Jesu bergpreken baklengs med steinknuserstemme, mens de seks meter høye, omvendte korsene smidd i Mount Dooms flammer rister løs fra festene på veggene og dundrer utover publikum så blodet flyter og ekstasen blant de overlevende når nye høyder. Det går an å få gjennom et budskap om at verden er på ville veier uten å brenne kirker, skoler og synagoger i en tordenværssky av hat. Paganus holder det hele på et mer allegorisk nivå med historier om Vilda skrattet og Mannen i bäcken. Og Skogen minns forne tidar...

Kalla er simpelthen en glimrende plate med dynamisk bredde i lydbildet, men likevel med et særpreget musikalsk uttrykk og en, i rock-sammenheng, unik filosofisk overbesning bak det hele.

Dette kommer fra et hjerte som banker for den svart-grønne urskogen og en utnyttelse av naturen i pakt med dens tålegrenser.

Groovissimo

M.I.A. - Maya

- People make music to get a reaction. Music is communication, sa Yoko Ono. I tilfelle er dette M.I.A.s mest ekspressive album til dags dato.

Flere: