The Last Temptation of... The Low Frequency in Stereo

The Low Frequency in Stereo

CD (2006) - Rec90 / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Man you gotta move on, man

Med sitt beste album i karriereren tar disse astrokoppene skrittet opp fra skyggen og ut i space.

Av Bjørn Hammershaug

21.03.2006

Kontinuitet er et stikkord for denne platen, hvis nesten konstante flyt evner å holde lytteren i spenn (eventuelt spastisk dans) fra første til siste låt. Ikke bare er overgangene mellom de 8 sporene nær sømløse, The Low Frequency in Stereo har nå valgt å fokusere på rytme og driv mer enn dynamikk og brudd, og det har resultert i, om ikke et helt nytt sound, en fornyet energi hos denne kvartetten. The Last Temptation of... The Low Frequency in Stereo kan være både frenetisk og hissig, men fremført med en balansert lekenhet og stilsikkerhet.

De 5 første låtene har en samlet spilletid på snaue 17 minutter, de tre siste på over 20, med tyngdepunkt i det mektige tittelkuttet. Det er ikke bare tiden som går fort i begynnelsen her, også tempoet holdes høyt gjennom pumpende og jagende Big City Lights, The Challenger, 21 og Jimmy Legs som nærmest flyter over i hverandre i ett sammenhengende spor. Dette redder låter som isolert sett ikke er spesielt strålende, og både 21 og Jimmy Legs tjener på den slagferdige konteksten mer enn Hanne Andersens heseblesende kjellervokal. På sistnevnte låner nevnte Andersen forøvrig et sitat fra Cans Malcolm Mooney når hun slenger inn et "Man you gotta move on, man you gotta move on man..." fra Yoo Doo Right (Monster Movie) som en slags hommage til tyskerne vil jeg tro. Det grepet viser nok noe av inspirasjonen Low Frequency har begitt seg mot denne gangen. Stereolab/Yo La Tengo kan være et annet holdepunkt, særlig fremtredende på Axes. Deres miks av krautrock, post-punk, garasjerock og post-rock forhindrer bandet fra å falle i noen av de nevnte kategoriers dype feller, og den lekne krysningen virker bare til deres fordel. Etter 6 år står The Low Frequency In Stereo frem som det ledende av landets mange rockeband som forsøker seg på noe av det samme.

Det er de tre siste sporene som virkelig løfter denne platen. Bahamas tar, som tittelen hinter om, tempoet noe ned og åpner også for et lengre instrumentalparti. Low Frequencys økte vokalbruk er ikke bare heldig, og det er først når de løfter seg noe opp fra euforien og ut på viddene at deres storhet blir virkelig hørbar. Bahamas er en nydelig låt, som Tortoise med surfbrett, eller som et gjenoppstått The Doors anno 2006 cruiser de langs bølgetoppene på Highway Space uten å ytre noe ønske om noensinne å vende tilbake, samtidig som de aldri slipper jorden av syne. Bahamas finner veien til tittelkuttet som må sies å være en av de aller beste låtene dette bandet har signert. Med en episk, gitarbasert åpning kunne de lett falt for fristelsen å bygge opp forutsigbare crescendoer med gitarstøy, men heldigvis pensler de heller ut store flater som gir større spillerom. På den konstante rytmiske grunnmuren åpner de dørene for orgelsoloer, slagverk, blåsere og utflytende gitarpartier og skaper med det en ode for psykedelikere, progaholics og krautspisere på denne siden av Hallogallo! Kvarteret med Bahamas og The Last Temptation... er ren nytelse, og understreker ikke minst deres cinematiske kvaliteter - som undertegende setter aller mest pris på ved dette bandet (á la Desert fra Astro Kopp EPen). Med eksplosive Red Flag, der massive gitarvegger og popkor møtes i fin harmoni et sted mellom Serena Maneesh og Sonic Youth setter de et mer enn minneverdig punktum for en plate som bør sette spor etter seg i jungelen av skiver der ute.

Med tittelen The Last Temptation of... kunne man bli forledet til å tro at dette var for en slags avskjed å regne, men med et Vol. 1 påhengt bak er vel lovnaden om en fortsettelse relativt åpenbar.

Groovissimo

Firewater - The Man on the Burning Tightrope

Ensemblet Firewater er eit merkelig og sært bekjentskap.

Flere: