If I Told You, You Were Beautiful

Minor Majority

CD (2002) - Big Dipper / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Torggata blues

Mer moll fra Pål Angelskår & co på deres andre album, der særlig Karen Jo Fields løfter låtene.

Av Bjørn Hammershaug

25.10.2002

På sitt andre album befester Minor Majority sin posisjon som en av landets sikreste leverandører av mollstemte viser. Nå har det seg slik at i løpet av relativt kort tid har artister som Muzzlewhite, Jim Stärk og Thomas Dybdahl alle gitt ut solide skiver i omtrentlig samme stemningsleie, noe som kanskje fratar If I Told You, You Were Beautiful nyhetens umiddelbare interesse. Det er vel en tålegrense for denne typen høstmusikk, også her til lands, men den bør ikke trekkes foran her. For å følge den norske tråden kan man noe enkelt si at denne platen legger seg pent til rette i oppholdsrommet mellom Madrugada og Midnight Choir med sine akustisk baserte viser av singer/songwriter-stilen med røtter i pop og country. En alvorlig Mark Lanegan/Mike Johnson-lignende vokalist, intim, akustisk lydsetting med en smak av amerikansk solnedgang frister oss til å tilbringe en del tid med denne platen.

Duoen Pål Angelskår (også Reverend Lovejoy) og Andreas Berczelly har vokst til trio denne gangen, der Jon Arild Stieng på gitar, bass og trekkspill står oppført som nytt medlem. Blant gjestene utmerker ellers Kathrine B. Skaug (bratsj) og Karen Jo Fields seg positivt. Fields bidro på Walking Home From Nicole's, 2001, og sang også med Muzzlewhite på deres forrige langspiller til lignende Chris & Carla-effekt. Dette samarbeidet fungerer fortsatt meget bra, hennes dansende stemme triller lett ved siden av Angelskårs mer innadvendte og mørke røst, og sammen skaper de en viss spenning i vokalbildet. Det redder realtivt anonyme låter som By This Time Tomorrow og Oh Yeah fra glemselens kroker.

Hovedankepunktet mot Minor Majority er at de ikke har skrevet sterke nok låter til å bære et helt album hele veien ut. På plussiden har vi tittelkuttet, She Came Back For Her Smile, og aller mest vemodige Smile at Everyone, der de viser å beherske hårfine skildringer og vemodige stemninger som varer lenge. The Smell of Coffee og Angeline klarer derimot ikke å etterlate oss med den gåsehuden de forsøker å gi oss, og på Sunburnt Noon blir man sittende og vente på en eller annen (elektrisk) forløsning eller et annet sidespor som aldri kommer.

Minor Majority har foretatt to ganske overraskende covervalg med Guided by Voices' Motor Away (fra Alien Lanes, 1995) og Buddy Hollys Leaving the Game. Begge omgjort til å passe greit inn i deres uttrykk, og sistnevnte er platens freskeste med Henrik Widerøes banjokjør som drivkraft. Stillferdige toner og blå tekster er uansett deres varemerke, og platens rolige stemning skaper dype sittemerker i sofaen mens den uforstyrret får gå sin gang.

Groovissimo

Noa Babayof - From a Window to a Wall

Noa Babayof padler menneskeheten over rennende elver av blod på vei til dødsriket.

Flere: