The Low Frequency in Stereo

The Low Frequency in Stereo

CD (2002) - Rec90 / EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Høyfrekvent!

Ett bein i verdensrommet og ett i Pompeii. En hånd i vepsebolet og en i honningspannet.

Av Bjørn Hammershaug

02.09.2002

Ikke før har Salvatores Tempo (2002) fått en fortjent pust i platehylla, så kommer det hakke meg enda et utfordrende og sanserikt band fra steinrøysa. The Low Frequency in Stereo er en kvartett fra Haugesund, nå bosatt i gitarist Per Plambech Hansens hjemby København, som med sitt debutalbum nærmer seg deler av det samme landskapet som Salvatore beveger seg i. De har også følere ut til andre galakser, og likheten mellom de to bandene finnes i første rekke i den instrumentale formen, som hos begge kan være meget rytmisk drivende, ja rent ut suggererende. Våre nye venner er mer drømmende og innadvendte, og røttene kan spores ganske direkte til musikkmiljøet i Glasgow og Montreal. Vi kjenner igjen en del virkemidler i deres stil fra både Mogwai og Telstar Ponies, såvel som Godspeed You Black Emperor! Det betyr i korte trekk vakre melodiøse space-turer som brytes opp av støyende, eksplosive partier.

Denne vekslingen kan slå heldig ut, og The Low Frequency in Stereo lykkes på Die Electro Voice og All in All. Her får vi pirrende og lavstemte partier som etterhvert smeller ut i hvit støy, som toner genrebestemt tilbake til utgangspunket. Mest brutal er Large Truck f.h.l, som raskt glir ut i hamrende noise, og blir der. På andre låter vier de seg fullt og helt til melankolien, og Space Echo, Low Frequency og High Rider renner forbi oss uten å etterlate annet enn midlertidige spor i sanden, mens Electone mest av alt minner om åpningen på en eller annen Yo La Tengo-låt. Men vakre øyeblikk blir det uansett. Enkelte ganger treffer de nervesentrene med større kraft, særlig der de utvider lydbildet med orgel, keyboards og Rhodes (utøvd av Hanne Andersen). Still (#) er en mer psykedelisk spaca låt som er laget av samme stoff som man vever drømmer av, og står for meg som platens flotteste. Lange Atreides er det beste eksempelet på at det bor mørke krefter i kvartetten. Den er plassert sentralt på albumet, som et monster mellom Space Echo og High Rider, og må kunne sies å være dens tyngdepunkt. Her bringer de oss til Pompeii under Pink Floyds mest utagerende partier, med minner om da Motorpsycho slo hjul og gikk på fjelltur. Det er lenge siden vi har hørt et så gromt og groovy stonerbeist fra våre trakter, og den viser at The Low Frequency in Stereo er kapable til å la en låt utvikle seg og vokse også over tid. Akkurat det er en positiv egenskap som de gjerne kan følge videre. Men hvorfor avslutte etter bare ni minutter, like etter gitaren kommer rivende inn og forløser det hele? Når man finner et så muskuløst driv er det da ingen grunn til å gi seg. Jeg ser frem til halvtimes lange drønn fra scenen med Atreides, som akkurat nå er årets beste norske låt. I en tightere produksjon ville den kanskje kommet enda mer til sin rett - men så hører det med til historien at dette skrives i feberens beroligende rus og med en pottetett skalle der det meste høres ganske innestengt ut.

Selv om ikke alt akkurat er like nyskapende her, så vil jeg tro The Low Frequency in Stereo er på god vei til å finne noe helt eget. Noe ujevnt innhold til tross, de har kommet opp med en debutskive som bør bli lagt merke til, og som holder mer enn nok her og nå.

Groovissimo

Espers - Espers II

Årets vakreste plate? Tatt opp på en bølgende eng ved Stonehenge, innspilt på et grønt løvblad og fremført av seks druider på sopptur.

Flere: