cover

Songs For the Withering

Rapture

CD (2002) - Spinefarm / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Doom / Sadcore

Spor:
Nameless
Gallows
Two Dead Names
Transfixion
The Vast
Raintracks
Enveloped
The Great Distance
Farewell

Referanser:
Diablerie
Anathema
Katatonia

Vis flere data

Se også:
Silent Stage - Rapture (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Tristesse Navigare Est!

Det er fra Finland man skal ha det - Rapture leverer ypperlige depresjoner.

Finske Rapture lever her sitt andre album. Jeg ser av andre omtaler rundt omkring at de kalles melodisk Death Metal. Selv ser jeg ingen grunn til det. Det må i tilfelle være helt marginale elementer. Melodisk ja - Death Metal - nei! Nå som flisespikkeriet er over, kan jeg endelig begynne på selve anmeldelsen. For å holde meg til det melodiske leverer Rapture en ganske rett fram - nesten rock'n'roll rytme - men det er, som det heter, bare utenpå. La deg ikke derimot ikke lure av av det. Vi snakker ikke om gla' metal her! Her finner du flinke, men akk så depressive gutter.

Noen korte ord om assosiasjoner: Noe av det som slår sterkest er følelsen av Anathema og svenskene i Katatonia. Sistnevnte band kan høres veldig tydelig på Two Dead Names, Enveloped og tidvis på The Great Distance. Og som noen av oss vet, er imitasjon den reneste form for smiger. Jeg har med andre ord valgt å sammenligne dem med riktig tunge størrelser. OK - det jeg mener er at Rapture tydeligvis har lært sin lekse og som jeg har sagt før men gjerne sier igjen, er det elevers fordømte plikt å overgå sine læremestre. Det skjer nok ikke her, men til gjengjeld skaper de sitt eget uttrykk. Ikke dårlig bare det. Husk at klisjeene for lengst har drept det meste av metalgenren og sjarlatanene hyler ved portene. Hele genren lider under middelmådighetens åk og ødeleggende oppsplitting. Den nisje-rikdom som før var en selvsagt og kreativ kilde har etter min mening råtnet på rot og snudd seg mot sin herre i en infernalsk kakafoni av udugelighet. Enden er nær! Ugh! Jeg har talt!

Eller kanskje ikke? Helhetlig er dette for meg først og fremst en vakker skive. Den gir et solid inntrykk av at gutta kan sine saker både teknisk og komposisjonsmessig. Poesien ligger på lur allerede ved å se på låt-titlene: Her finner du assosiasjonsrike titler som: Nameless, Two Dead Names, The Vast, The Great Distance og Farewell. Det vakre kommer først og fremst fram i den seigpinende låta Two Dead Names. Det må også nevnes at tekstene krydres med referanser til Robert E. Howard via Emily Dickinson til Sofokles. Dette kunne vært platt og avfeid som en billige litterære alibi, men er akkurat passe kryptisk til å gi en snert.

La oss ta en kort tur gjennom skiva: Nameless, en knasende sprø godbit åpner skiva. En deilig blanding av heavy powerchords, tromme- og bassekvenser er mesterlig mikset og vokalen klarer å kombinere Death vokal med ren vokal. Jeg gjentar at dette er ikke er "ren" eller klassisk Death vokal av reneste vann, men det skaper et troverdig uttrykk akkurat i denne låta. Det "lille ekstra" skapes av solo-snutter som passende garnityr i mellompartiene. Godt gjort!

Two Dead Names fortjener også å nevnes. Her er vi i nærheten av fortvilelse og håpløshet. Her svir elendigheten i øynene på deg! En klar kandidat til skivas låt. Hvorfor det? Vel, fordi den har all den kraft som kan komme fra det enkle, rene uttrykk når de som lager musikken mener det. Ren vokal, fortvilt insisterende Seigmenn-lignende vrengte gitarer og en stødig balladelignende rytme. Du blir rett og slett fanget i en større og større håpløshet etterhvert som låta går.

Vi aner en liten opptur med låta Transfixion, men det er bare utenpå igjen, og selv om tempo skrus opp og vokalen endres til tidvis Death-varianten, ligger hælvete på lur. Vi ante det med Transfixion, men med The Vast er det bekreftet: Med sin poetiske kraftfulle tekst drar den oss videre, lengre og nedover. Ypperlig. Nok en gang er det Villbergs vokal som fortjener størst applaus. Når vi er kommet til Enveloped er det ikke lenger tvil - det er fortvilelse. Det er bare en vei å gå herfra og det er nedover. The Great Distance er nest siste stoppested på vandringen og her leverer Villberg sin største vokalinnsats. Tema er tomhet og støttes av en insisterende klagende gitar.

Farewell er nærmest en hyllest til Anathema. For å gjøre skrekken total regisseres mesteparten av teksten til tunge symfoniske elementer, kombinert med en ypperlig bruk av seige partier som drar og trekker i deg.

Det som gjør sterkest inntrykk på meg er at Rapture klarer å være fortvilte, bleke og desillusjonerte uten å være ordentlig sinte samtidig. Ånden kjemper ikke mer, viljen til å holde ut anes knapt. For meg er dette ypperlig doom-metal. Samspillet mellom Death vokal og ren vokal utgjør et slags "good cop - bad cop" tema som virker utrolig godt. Kombinert med less-is-more holdningen fra resten av bandet blir dette virkelig vakkert! For de som sliter med å komme i gang med høstdepresjonen er det ikke lenger grunn til det. Kjøp Raptures gode innsats Songs for the Withering og vips så har høstmørket atter fått sin bitende kulde og uutholdelige dystre tomhet.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Diverse artister - 20 Years of Dischord

(Dischord)

En obligatorisk samler fra DisChord. Denne triple boksen er en gjennomført, delikat og historisk dokumentasjon.

Flere:

Kullrusk - spring spring spring spring spring
Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4