Jocelyn

Jocelyn

CD (2009) - Broken Records / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Trist sorti

En vaklende og intetsigende debut fra et band som faller mellom to stoler i sin søken etter tangere sine forbilder.

Av Isabella Greffel

04.12.2009

Jocelyns selvtitulerte debutalbum har blitt karakterisert som en jordnær plate hvor fokuset i lydbildet ligger på less is more. Sant nok, en stillferdig plate er det blitt. Og tidvis har den flotte harmonier, flerstemte refreng og alt som egentlig forventes av et band som henter inspirasjon fra artister som Iron & Wine, Jayhawks, Ryan Adams og Bob Dylan. Men angående jordnærhet så er inntrykket snarere at den er innsvøpt i jord, seks fot under.

Tematikken er nemlig ikke mye å trekke på smilebåndet av. Tekstene er rett og slett triste og dystre – de holder seg altså til det som er sjangermessig forventet. Nettopp formelen med mollstemte akkorder og bedrøvelige tekster har gjentatte ganger gitt oss mang en briljant, skjellsettende og rørende låt opp gjennom tidene. Men denne formen krever også ganske mye av både låtskriveren og ikke minst formidlingsevnen i fremførelsen. Materialet må ha en viss troverdighet, og resultatet balanserer hele tiden på en knivsegg mellom det sørgmodige som griper tak i deg, og det sutrende og patetiske.

Akkurat her går Jocelyn i fella, og de rekker ikke en gang inspirasjonskildene sine til anklene. Troverdigheten er bortimot fraværende, og verken melodiene eller arrangementene er i nærheten av å tangere mestrene i faget. De forblir famlende i mørket i jakten på å skrive en låt som kan matche Van Zandts Waitin'Around to Die eller Dylans Lay, Lady, Lay. I forsøket ender det med at platen spriker i alle retninger. Det mangler både kontinuitet, driv og særpreg. Når arrangementene og tekstene i tillegg til tider fremstår som småpinlige, og når vokalen for det meste famler i ingenmannsland, er det dessverre ikke mye som holder hodet til Jocelyn over vannet.

Jocelyn har unektelig valgt en vanskelig sjanger å bevege seg i. Det skal nemlig ikke mange feilskjærene til før en havner i sekken av intetsigende artister. Et par ganger er Jocelyn allikevel på nippet til nesten å karre seg ut. Noen av låtene (Consider It Done og Go On) innehar nemlig et lite snev av drivet og særpreget som etterlyses over. Men dessverre kan ikke et par enkeltlåter bære en plate alene, og i hvert fall ikke når helheten er såpass inkonsistent som den er.

I beste fall er debutplaten til Jocelyn anmassende, og på det verste en smule irriterende.

Groovissimo

William Hut - Versus the End of Fashion Park

Du verden så treffsikker han er i sin melodiførsel, denne vemodige vestlending.

Flere: