Better Shit On the Way!

CD (2003) - Trust Me / Voices Music & Entertainment (VME)

Genre:
Rock

Spor:
Devil Bitch
Henry Mancini
Stay Away From California
Apt. K
Aimless And Blue
Love (That Someday Won't Go And Turn On You)
Her Name Is Lily
Who's Biting My Ass
Pollo Diablo
Lily's Playground
Hey Moe - You Kicked Ass
Rock and Roll Pussy
Don't Come Around Me
A Brother In Trouble
Gunpowder Full-o-soul
Do You Remember the Drugs
Pigboy From Saturn's Rings
I Used to Be What's Going On
She's My Supergirl - So Fuck You
There's a Maxfield Parrish Moon Over the Mapco

Referanser:
Lambchop
The Velvet Underground
The Mormones

Vis flere data

Goood shit

Artig samling av ting Mark Nevers har lekt seg med sammen med venner og familie.

Av Jonas Prangerød

03.10.2003

Mange nordmenn har skiver i samlinga si hvor Mark Nevers har påvirket produktet. Enten er de Lambchop-fans, Will Oldham-fanatikere eller de har kanskje kjøpt sisteutgivelsene til St. Thomas eller The Mormones. Mannens eget hobbyprosjekt heter Cyod og ligner ikke på noe av det jeg tidligere har hørt ham ha fingrene sine bortpå. Han har her med seg en hel haug folk, hvor noen navn bør være kjente for den interesserte americana-rocker. For eksempel Ken Coomer (Uncle Tupelo/Wilco), Matt Swanson og Tony Crow (begge Lambchop).

Mitt eksemplar av Better Shit On the Way! kommer med to artige kommentarer. Den første er klistret på coveret og lyder: "If you like Coldplay, you're gonna hate this shit." Dette er antagelig helt korrekt. Det nytter ikke med store tekopper og egenproduserte pledd når man skal nyte Cyod. Dette er heller lyden av sur kaffe og trekkfulle loftsleiligheter. Den andre påstanden figurerer i presseskrivet og er et sitat fra en fyr ved navn Michael McCall. Han påstår at "Cyod does for punk what Public Enemy did for hip hop". Jeg må vel innrømme at jeg har litt større problemer med å svelge denne (sliter litt med å se at en halvgammel rocker i utvaska tøy skal skape store bølger i tenåringsmiljøer over hele den vestlige verden de neste åra).

Store deler av denne samlingen (mesteparten har vært ute på kassett før) beveger seg en armlengdes avstand fra punkrocken. Indierock vil nok være en mer passende betegnelse. Det skrangler, det humper, det skvetter og det overrasker. Med andre ord handler det i stor grad om morsom rock. Låtene er ofte korte og har et sterkt preg av uhøytidelighet og lekenhet. Det er like underholdende lytting om du tar alle de tjue låtene i ett jafs, eller om du deler opp i mindre bolker.

Under lyden av hjemmelaget rock finner man tøffe indielåter som Aimless and Blue eller Who's Biting My Ass. Andre, som Hey Moe - You Kicked Ass, er mer tilbakelente og kommer smygende. Rock and Roll Pussy høres omtrent ut som den primitive tittelen gir inntrykk av. Om jeg ikke synes alt materialet på Better Shit On the Way! er like bra, så kan jeg ikke la være å bli sjarmert av denne roteromsrocken. Jeg får en god Velvet Underground-følelse av flere låter. Likevel er ikke dette noe retroalbum for Lou Reed-fanatikere. Musikken har et nesten tidløst preg. Jeg hadde gått med på at dette var materiale fra siste del av 80-tallet dersom noen påstod det. Samtidig hadde jeg ikke nektet dersom dette hadde blitt presentert som blodferskt.

Dette er et godt kjøp for de som liker at støyen og låtene skal rive litt i øret og nappe i smilebåndet. Forventer man noe i nærheten av Is a Woman (Lambchops siste) bør man spare pengene. Er man klar for nye inntrykk kan det uansett hende at man finner ting man vil sette pris på her.