Traffic and Weather

Fountains of Wayne

CD (2007) - Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tenåringskultur

Ujevnt og sprikende, men slett ikke så verst. Typisk Fountains of Wayne, med andre ord.

Av Asle Frøkedal

01.06.2007

Fountains of Wayne er på mange måter verdens mest irriterende band. De spriker i så alt for mange retninger, både låt- og kvalitetsmessig, og kategoriserer seg aldri skikkelig, da de blir vandrende litt hodeløse i et særdeles tåkete powerpop-land. Deres mest karakteristiske side er kanskje alle deres lyriske linker til populærkulturen, i form av skuespillere, tv-serier og artister, samt deres latterlige (les: noen ganger sjarmerende) nødrims-øvelser.

Deres ubestridte høydepunkt er fortsatt punk-sparket Denise på Utopia Parkway (1999) som fortsatt er bandets beste utgivelse, tett fulgt av den selvtitlerte debuten. I 2003 kom Welcome Interstate Managers, en plate så hjelpeløst ujevn at jeg en stund var usikker på om jeg ville sitte på videre. Det hjalp heller ikke spesielt at de fikk en kjempehit med pubertets-rockeren Stacy's Mom - en side av Fountains of Wayne som kunne lydsatt alle college-filmene med under 3,0 i snitt på IMDB. Heldigvis hadde samme plata en mer minneverdig side med - eksempelvis - akustiske Hey Julie. Ikke Fountains of Wayne med det tempoen og den energien vi var vant til, riktignok, men likefullt en verdig side av bandet.

Samtidig er det her litt av problemet til Fountains of Wayne ligger. De har de siste årene vært i overkant uforsiktige i vekslingen mellom det sjarmerende-teite og det teite. De har dratt ut utrykket sitt og krydret med elementer som har smakt mer forvirrende enn godt. De burde høres mer ut som Posies enn Alien Ant Farm, for å si det sånn.

Jeg må innrømme jeg var skeptisk opp til tennene da jeg hørte at ny plate var på vei. Nå, etter 15-20 runder har jeg ristet det verste av meg. For Traffic and Weather er ikke så verst, selv om den er både ujevn og sprikende, denne også. Singelen Someone to Love er omtrent så fengende som en disco-rocker kan bli - i alle fall når den handler om å komme hjem, sette på Coldplay, jekke rødvinsflaska og la Kongen av Queens være kveldens visuelle selskap. Men før eller senere finner du noen å elske. Det har sjelden føltes mer nødvendig.

Neste høydepunkt er den countryfiserte popsnikeren Fire in the Canyon som på mange måter tar opp tråden der Hackensack etterlot oss et par minutters ungdoms-sentimentalitet til å bli rørt av. Det brenner i juvet og regner på flyet, forhåpentligvis mest i en eller annen billedlig fortstand. Jeg vet det høres idiotisk ut, men jeg må bare la meg sjarmere av tekstlinjer som "...was it driving together that drove us apart..." - litt som en ikke fullt så billig versjon av "...I saw you talkin' to Christoffer Walken on my TV-screen..." fra den forrige plata.

Jeg håper Fountains of Wayne en dag bestemmer seg for å gi ut en myk, myk popplate med countrysnev og språklige finurligheter. Det er nemlig dette som har kledd bandet best de siste 4-5 årene. Dessuten tviler jeg litt på at de noensinne finner ei dame som Denise igjen. Og det får være måte på hvor mange ganger man opplever Prom Theme.

Men, som sagt, så var det denne ujevnheten da. Tittelsporet er statisk, repeterende telefonrør-rock som verken begynner eller ender noen sted. Planet of Weed er en omtrent like tåpelig som den høres ut, og Michael and Heather at the Baggage Claim har de gjort bedre minst ti ganger tidligere.

Likevel får jeg mest gode følelser når jeg leser gjennom låtlista. I-95 er mer dvelende sentimentalitet, av den typen Fountains of Wayne har mestret utmerket helt fra starten. Denne gangen skal vi tilbake til 90-tallet, Guns 'n Roses, LP-cover og en biltur på 9 timer - det hele kronet gjennom et refreng jeg kan sverge på at Chicago(!) har skrevet et par-tre ganger før. Det pussige er at det ikke en gang er en negativ ting, i dette tilfellet.

Jeg har også sansen for Hotel Majestic, da den innledende synthfiguren - som etterhvert også utgjør refrenget - kanskje er det mest fengende øyeblikket på plata. Det låter langt friskere enn Fountains of Wayne har gjort på en stund, samtidig som den tekstmessige satiren balanserer litt for latterlighetene fra nevnte Planet of Weed.

Men det er nok Fire in the Canyon som er og blir min store favoritt på Traffic and Weather. Glatt og sentimental, med steel og en matchende tekst som inneholder cowboy-linjer som "lose our way as we go town to town", "on every crooked road we travel down" og "sadness on the highway today".

På et visst punkt - et svakt øyeblikk - i prosessen trodde jeg at denne var helt der oppe med The Shins' Wincing the night Away, og kom til å ende høyt på den personlige årslista. Det viser seg at det var gleden over hvor mye bedre denne er enn den forrige som blendet meg litt, for Fountains of Wayne er bare ikke bandet som lager årets beste plate, og kommer nok aldri til å bli det. Til det er de for ustabile, både i form og innhold. Men når de treffer som best, går det varme stikk gjennom hele meg - dette selv om jeg vet at Fountains of Wayne like ofte er idiotiske som de er gode.

Det er vel ofte slik det er med amerikansk tenåringskultur, og det er nok derfor jeg sluker både Veronica Mars, The O.C. og One Tree Hill. Ja, jeg var en av dem som lo høyt da Stifler drakk øl med sperm, i den første American Pie-filmen. Akkurat passe amerikansk, akkurat passe idiotisk, akkurat passe nødvendig.

Groovissimo

Tinariwen - Amassakoul

En gjeng tidligere krigere fra Mali med en plate som gir ørkenen liv.

Flere: