Hounds Of Love

Kate Bush

CD (1985) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

I put this moment here

Hounds Of Love er 17 år etter utgivelsen fremdeles et kompositorisk fyrverkeri.

Av Øyvind Adde

11.01.2002

En ofte neglisjert detalj i vurderingen av popens og rockens klassiske album er artistenes alder i gjerningsøyeblikket. Jeg har fundert en del over dette de siste årene. Bono var for eksempel 26 år da U2 landa The Joshua Tree i 1987, John Lennon var 25 år da siste overdub ble lagt på Beatles' Revolver i 1966 og Nick Drake var 23 år da han slang mastertapen til sitt siste album, Pink Moon, over resepsjonsdisken på plateselskapet sitt i 1971.

Kate Bush var på sin side 27 år da hun la sin klassiker Hounds Of Love ut på markedet høsten 1985. Allerede da var hun kjent som en av populærmusikkens mest respekterte og eksentriske "grand old ladies" - et utøylelig fruentimmer som fulgte sitt eget hode fra musikkens unnfangelse til ferdig produkt.

Bush' egenrådighet manifesterte seg første gang i 1979 etter at hun hadde gjennomført sin første og eneste turné noensinne. Totalt utslitt av et show der koreografien var gjennomarbeidet til minste detalj (Bush er klassisk skolert danser) og kostymeskiftene kunne summeres opp til absurde 17, ga Bush så vel plateselskap som manager beskjed om at karrieren heretter kun ville forfølges via platerillene (samt, skulle det vise seg, et knippe snedige promo-videoer).

Det første album-utspillet beroliget de nærmeste berørte: 1980s Never For Ever solgte drøye millionen eksemplarer i Storbritannia, mye takket være rakettsuksessen med den forløpende singelen Babooshka. Plateselskapet EMIs tillit strakte seg så langt at hun ble innvilget ønsket om å ta produsentrollen alene på oppfølgeren The Dreaming i 1982 - et album der Bush valgte å trekke ut de mer eksentriske sidene av sine musikalske kreasjoner. Ute av stand til å følge opp singelsuksessen sank det totale salgstallet for The Dreaming betraktelig i forhold til forløperen, og både Bush og plateselskapet følte en viss skuffelse over platas mottakelse blant både kritikere og publikum.

Men om EMI nå på noe tidspunkt uttrykte skuffelse og tvil rundt karrierens videre gang, var ikke dette noe Bush lot seg affisere av. Hun trakk seg stille og rolig tilbake til sitt nyinnredede hjemmestudio, etter ryktene med det mål for øyet å ikke vise seg på markedet før det perfekte albumet var i havn. I nesten tre år holdt hun hoff for en rekke studiomusikere som vandret inn og ut for å gi bidrag til et knippe låter hun holdt strammere kontroll over enn noensinne tidligere. Til tross for kritikernes lunkne holdning til forgjengeren må savnet av Kate Bush ha vært stort. Da ryktene om at oppfølgeren var på trappene dukket opp mot midten av 1985, startet en formidabel flom av ubekreftede spekulasjoner rundt det nye albumets omfang og innhold. Et bortimot samlet britisk pressekorps sto derfor i givakt med spissede skrivemaskiner da førstesingelen Running Up That Hill ble sluppet i august 1985.

Running Up That Hill viste seg å være en ypperlig banebryter for det som skulle komme. Låtas tungperkussive fundament, med luftige lag av synthpålegg og Bush' nå mer voksne og fyldige stemme viste seg å appellere til både betydningsfulle meningsbærere og platekjøpende publikum. Utvendig er sangen sensuell og tilgjengelig, men de skarpeste ørene noterte samtidig tyngden i lyrikken, samt den ekstremt beherskede produksjonen som aldri tilføres lettvinne svulstigheter eller rytmiske paralleller til kontemporære dansegulvsfyllere.

Akkurat hvor behersket, kvalitetsbevisst og eksentrisk Kate Bush anno 1985 var fikk publikum erfare til fulle måneden etter, da Hounds Of Love endelig ble sluppet. Albumet er et fantastisk oppkomme av originale og gjennomarbeidede små verker, underlige collager og eksemplarisk bruk av tilgjengelige studioressurser.

Hounds Of Love er på sitt stillferdige vis faktisk et slags konseptalbum, noe som sikkert var lettere å oppdage for det vinylkjøpende publikummet. Den første, og lettest tilgjengelige siden, fikk nettopp navnet Hounds Of Love, mens den andre siden fikk den mer kryptiske tittelen The Ninth Wave - etter sigende et navn Bush adopterte fra en utstilling av grafikk hun overvar i 1984. På samme måte som Beatles' Abbey Road fra 1969 består den første siden/halvdelen av enkeltstående låter med individuelle kvaliteter som gjør det enkelt å skille låtene fra hverandre. Under The Ninth Wave viskes derimot skillet mellom låtene i større grad ut og gir oss en fornemmelse av å følge en drøm som veksler mellom det søteste behag og det sorteste mareritt.

Cloudbusting, albumets andre singel, eksemplifiserer den første sidens tilgjengelighet, et kommersielt aspekt Bush underbygget med en ledsagende rørende video hvor hun spiller mot selveste Donald Sutherland. Den nydelige vokalmelodien underbygges av bastante strykere og to trommeslagere som sammen bygger opp mot et uforløst crescendo. Utrolig vakkert og en flott avslutning på en A-side som blant annet også inneholder den fantastiske "duetten" med bassisten Eberhard Weber (Jan Garbarek, anyone?) i Mother Stands For Comfort.

The Ninth Wave begynner forsiktig, nesten prøvende med den lille og beroligende And Dream Of Sheep. Men så slippes jævelskapen løs, først gjennom den urovekkende "novellen" Under Ice (studer gjerne denne teksten litt ekstra) og deretter den hysterisk ondskapsfulle Waking The Witch, med sine mange stemmer og atonale stemninger. Vi innvilges et nytt lite pust i bakken med en ny nydelig "duett", denne gang mellom Bush og bassisten Danny Thompson i Watching You Without Me. Merk dog at biter fra forrige låts stemmecollager trenger igjennom og vedholder den schizofrene stemningen.

I neste låt har Bush hentet inspirasjon fra irsk tradisjonell dansemusikk. I motsetning til kildene lar hun på sin side Jig Of Life jage manisk rundt uten metrisk konklusjon. En merkelig forvaltning av traderte melodier, men først og fremst nok et eksempel på at denne dama er egenrådig og vet å sette elementene inn i SIN rette sammenheng. Svette og utmattede ledes vi dernest over i Hello Earth, en i utgangspunktet nerveberoligende lekkerbiskenen som utdyper sine pulsdempende effekt med partier av et salig flytende mannskor. Til slutt er det blitt morgen og Bush lar oss våkne til de balsamerende tonene fra nettopp The Morning Fog, og med det er en moderne popklassiker brakt til ende.

I dag vil nok mange som møter denne utgivelsen for første gang stusse litt over lydbildet som, om vi skal se strengt på det, kan virke noe datert. Mange av lydene på Hounds Of Love stammer fra datidens synthesizer-revolusjon; Fairlight - et instrument som står noe tilbake for mulighetene for å fremelske "organisk lyd" som finnes i dagens elektroniske lydkilder. Spesielt et spor som Under Ice ville nok fått et ganske annet preg dersom de i lydbildet markante strykerpartiene hadde blitt behandlet med kontemporær teknologi. Jeg tror likevel at du vil få et fantastisk utbytte av Hounds Of Love dersom du har evnen til å fokusere på komposisjonene, selve musikken og idérikdommen. I sum fører de alene til at dette er en skive som havner et godt stykke opp på min personlige topp 10 over album fra hele populærmusikkens historie. Håper den har den samme effekten på deg.

Groovissimo

Madder Mortem - Desiderata

Nordmennene fortsetter å bevege seg fremover i sin unike og høyst originale retning. Til glede for noen, og stor frustrasjon for andre.

Flere: