On an Island

CD (2006) - EMI Virgin / EMI Virgin

Genre:
Rock

Spor:
Castellorizon
On An Island
The Blue
Take A Breath
Red Sky At Night
This Heaven
Then I Close My Eyes
Smile
A Pocketful Of Stones
Where We Start

Referanser:
Pink Floyd

Vis flere data

Remember when we were young...

David Gilmour forsøker å finne seg selv, men har i grunnen strandet på sin egen øy.

Av Ole Albrekt Nedrelid

29.03.2006

Helt siden han entret bandet i 1968 har David Gilmour vært livsviktig for Pink Floyd, og sammen med Roger Waters skrev han på syttitallet et kapittel i musikkhistorien han fremdeles nyter stor respekt for. Rent diskografisk har bandet etter Final Cut i 1983 holdt det gående uten Waters, og Gilmour fikk dermed sjansen til å utvikle musikken akkurat som han selv ville. Sett bort fra en noe overfladisk reunion av Waters og resten av Pink Floyd på Live 8 sist sommer, er Pulse-turneen for litt over ti år siden det siste store skriket vi har hørt fra dem.

Når Gilmour i forbindelse med sin 60. fødselsdag nå har gitt ut On An Island, vil nok mange tenke at mannens musikk ikke er død likevel. Og det skal jeg hilse og si at den ikke er. Ikke i nærheten en gang. Musikken er fortsatt levende og velgjort, men utviklingen har stagnert fullstendig. Å høre på disse låtene er som å hoppe frem og tilbake i Pink Floyds diskografi, og referansene er tydelige og mange. On An Island oppsummerer rett og slett hvilke standpunkt det britiske kultbandet har tatt siden 1974.

Dette dreier seg egentlig ikke om Pink Floyd, men på en måte gjør det det likevel. David Gilmour har her gått solo, slik han før har gjort i 1978 og sist i 1984, og når han gir oss musikk som like gjerne kunne vært signert hele bandet, sier det sitt om hvilken enorm innflytelse han har hatt på det. Denne plata er etter min oppfatning bare en bekreftelse på at Gilmour var et kunstnerisk enevelde etter Waters' avskjed på åttitallet, omtrent på samme måte som den sterke personligheten Waters selv var frem til og med egotrippen The Wall, om enn kanskje ikke med samme selvsentrerte fremtoning.

Riktignok har Floyd-tangentist Richard Wright blitt med på et par av låtene her, men kun for å legge noen orgelakkorder eller kore litt i bakgrunnen. Faktisk så er det enormt mange musikere med her. Nesten flere enn man får inntrykk av når man lytter. Gilmour viser seg dessuten som en multiinstrumentalist – noe som kanskje begynner å bli ganske vanlig når store artister kommer opp i åra – og spiller både bass, piano, orgel, bassmunnspill, perkusjon, samt det tyrkiske strengeinstrumentet cumbus. Ikke minst er han solosaksofonist på instrumentallåta Red Sky At Night. En nokså uventet vending.

Men selvfølgelig er det først og fremst gitarist han er. Han synger også, men siden han er så glad i å spille gitar, er gjerne soloene like lange som det vokale. Eksempelvis er både The Blue og Take A Breath delt i to, med første halvdel fylt med sang; andre halvdel fylt med følegitar. Og jeg må virkelig spørre: Hvorfor? Greit, han er flink, og jeg skal innrømme at han har gitt meg mange bakoversveiser tidligere. Men her virker det nesten som at låtene bare venter på at gitarsoloen skal starte, litt som en unge som begynner å sutre fordi iskremen ikke når tunga i tide. I så måte blir det nesten litt komisk når Gilmour her pøser på like mye i omtrent hver låt.

Inspirasjonen til On An Island skal Gilmour ha fått etter en tur til den greske øya Kastellórizo. Åpningssporet Castellorizon er en lydesanse som gjerne kan gi sydlige assosiasjoner (sett bort fra gitarsoloen), dessuten smetter det inn elementer utover i plata som frembringer det samme. Tekstmaterialet viser også at han (tilsynelatende mentalt) befant seg på en øy mens han skrev dette, noe som også kommer til klartekst i låttitlene. Og i tråd med den sjelevandringen Pink Floyd har fremvist opp gjennom årene, er også dette albumet av den reflekterte arten, åpent for forskjellige tolkninger.

On An Island er ikke en dårlig plate. David Gilmour og hans musikere er ikke uflinke, og det er opptil flere flotte øyeblikk her. Saken er at dersom man har hørt en del Pink Floyd før, har man også hørt dette før. Og selv om Gilmour her viser enkelte nye elementer i arrangementene, så er ikke en pompøs gitarsolo over et stort synthstrykeorkester i 6/8-delstakt, samt tre-fire korstemmer som forsterker enkelte vokalfraser, så veldig ukjent for publikum. On An Island fremstår for meg som et forsøk på å finne seg selv, kanskje litt for sent. For David Gilmour virker med dette litt - ja - strandet på en øde øy.