Mount Washington

Mount Washington

CD (2012) - Breaking Olympic Records / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ny vår

Nytt navn, ny ham og ny start. Americana-dunkle Washington har fra eksil i Berlin blitt elektroniske Mount Washington.

Av Magne Johnsen

19.04.2012

Washington følte nok en viss stagnasjon da de etter forrige utspill, tre år gamle og ujevne Rouge/Noir, valgte å flytte fra hjembyen Tromsø til Berlin. Trioen Rune Simonsen, Andreas Høyer og Esko Pedersen, som debuterte med ganske så flotte og ambisiøse A New Order Rising i 2004, lente seg i stor grad på en form for americana på sine tidligere skiver, spesielt merkbart på andrealbument Astral Sky. I Berlin har trioen vært i tenkeboksen for veien videre. Resultatet er en musikalsk u-sving, fra dunkel tristesse og tidvis svett americana, til elektronisk dreven pop med klar og duggfrisk luft under vingene.

Rune Simonsens signaturstemme ligger fremdeles i front, og bandet høres på et vis ut som seg selv, selv om vi musikalsk snakker om et hamskifte. Det har kanskje noe med at bandet har holdt fast på det melankolske, selv om uttrykket nå er mer direkte. Linken til a-ha har for så vidt alltid hengt ved tromsøbandet, men er nå mer hørbar enn noensinne – og da snakker vi om a-ha rundt sitt desidert beste album, slik de låt på Scoundrel Days i 1986. Uimotståelige og smågeniale Next Year, et av albumets trumfkort, er Mount Washington på et nivå som tidenes største norske popband ikke var i nærheten av i store deler av karrieren.

Berlin
At bandet måtte til Berlin før de våget å lene seg mot hjembyens elektroniske musikk-kilde, kan kanskje virke underlig, men det har kanskje noe med fugleperspektiv å gjøre. Vi snakker uansett om et vellykket hamskifte, noe Rune Simonsen & Co allerede har fått mange tilbakemeldinger på. I ny drakt er cowboy-krydret i strengeform fra tidligere utgivelser erstattet av elektronikk og dekadent, kjølig popnostalgi. Sårheten i røsten til Simonsen er likevel den samme, og når bandet igjen står fram med dramatiske og støyende gitarer, er tromsøværingene høyst gjenkjennbare selv om Mount Washington er et skille, en ny dagsorden.

Selvtitulerte Mount Washington fikk meg til å finne fram Washington-katalogen igjen. At bandet har tatt en annen retning er innlysende, men det er kortere vei enn man skulle tro mellom A New Order Rising og Mount Washington. Debutalbumet fremstår i dag som det beste i den gamle Washington-katalogen. Det er i alle fall den jeg personlig setter høyest. Satt opp mot denne kunne årets utgivelse vært en ganske naturlig oppfølger. Avstanden mellom dunkel tristesse og følsom lengsel i folk/americana-drakt og elektronisk krydret utgave trenger ikke å være så stor når en velutviklet popnerve ligger felles i bunn.

Popklasse
Det oser slentrende popklasse på den første singlen Lisboa. Rune Simonsens stemme er som vanlig strålende, her mer avslappet og mindre dramatisk (Jeff Buckley), noe som kler det musikalske uttrykket - som den melankolske fellesnevneren og det elektroniske krydret til tross, likevel spriker i flere retninger.

På sitt mest direkte, som i popmyke og lengselsfullt duvende Silver Screen (den ferske singelen), viser Mount Washington kommersiell teft og at de er klar for minst samme oppmerksomhet her hjemme som de har fått og fremdeles får – med den tyske kredlabelen Glitterhouse i ryggen - ute i Europa. Bandet er mer tilgjengelig enn noensinne, men har likevel på ingen måte glemt sin mer mørke og eksperimentelle side, noe den skurrende elektroniske støyen vi finner som et urovekkende bakteppe på låter som A Good Light og Radio Silece kan være eksempler på.

Sparklehorse
Mount Washington inneholder også dansbar moro i Broken Home, en låt som tidvis kunne vært hentet ut av Röyksopp-maskinen eller åttitallets New Order for den saks skyld. Og på underlig vis får jeg også Sparkelhorse-assosiasjoner (RIP Mark Linkous) av deler av det nye albumet. Det har kanskje noe med skjørhet og balansegang å gjøre, og er uansett et kvalitetsstempel.

Albumet ble sluppet i Tyskland i februar, men først nå er selvtitulerte Mount Washington i norsk distribusjon. Noe som selvsagt er litt dumt, all den tid skiva i stor grad har et kjølig vinterpreg over seg. Enkelte har tatt til orde for lanseringsbomskudd, men fra nord – noen dager før Mount Washington gjør sin norske lanseringskonsert – kan vi melde om en halvmeter snø og praktfulle forhold for vinteraktiveter. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Fem? Joda, det er tryggest, og sikkert også mest fornuftig. Men jeg er i godt humør etter å ha vært ute i sola med ski på beina, og runder opp et album som etter temmelig mange runder fremdeles overrasker og vokser. Dermed seks.

Debuter er ofte gode. Og selv om det ikke akkurat er debutanter vi snakker om, markerer Mount Washington nytt navn og ny start. Skiva har friskheten debutalbum ofte har, selv om det intrikate uttrykket, sitt umiddelbare preg til tross, trenger mange runder før det sitter som popmelankolsk helhet og lyden av vår i nord.

Groovissimo

Throw Me the Statue - Moonbeams

Secretly Canadian snappet opp Throw Me the Statue og gav ut debutplaten på nytt. Det vitner om god dømmekraft.

Flere: