Lake Toba

Lukestar

CD (2008) - Phone Me / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ut av skogen

Truls Heggero flyr høyt om dagen - med gode anmeldelser og gjennombrudd for Lukestar under vingene.

Av Magne Johnsen

13.02.2008

Er vi for snille med norske artister? Den endeløse debatten blusser opp meg jevne mellomrom, og gjerne når musikkpressen samles bak høye terningkast og one-linere skreddersydd for Platekompaniets dominante tilstedeværelse. Kanskje er vi for snille, men det kan vel også ha noe med at norsk musikk – tross alt – ikke er så aller verst? Jeg vil faktisk hevde at vi, et bittelite land i utkanten av verden, får frem mer talent og bedre musikk enn vi kanskje fortjener. I hvert fall med tanke på en bransje som betaler dyrt for kortsiktig dårskap og som for lengst har dumpet grunntanken med å bygge nye artister - og latt småselskapene ta ansvar for mye av norsk musikalsk kreativitet.

En som har fått en del oppmerksomhet den siste tiden er Truls Heggero. Rett før jul slapp han en plate i front av viltvoksende trær, som viste en smittsom lekenhet. Ailanthus er en av disse ujevne, men givende og fine opplevelsene der nettopp følelsen av at det ikke er perfekt gjør det ennå bedre. Truls and the Trees debuterte med sterke Robert Pollard og Guided by Voices-vibber og klarte, foruten en lystig speidertur i skogen, å trekke frem nok en eksentrisk og oversett musikalsk stemme. Pluss på den nye vinen – masse instrumenter og inderlig indie – og resultatet luktet sommer på en fin skive, som med god margin har debutplatenes friskhet inntakt.

Lukestar er Heggeros andre baby og ferske Lake Toba har allerede gjort den falsettsyngende frontmannen til en aldri så liten snakkis. At tidsånden er truffet kan det vel ikke herske noen tvil om, og hvis eksponering er målestokken har bandet – helt klart – gjort jobben, og vel så det. Med ungdomsalibiet i statskanalen som største groupie, en dagspresse som har strødd rundt seg godord og festivaljobber spikret til sommeren, flyr Lukestar høyt og har truffet 2008 som en forsinket nyttårsrakett. Jo da, det er sikkert hyggelig å være Truls Heggero om dagen, som nok også drømmer om by:larm og nominasjonen til Statoils talentpris på hele 800.000 kroner.

Lukestar har byttet om og forsterket mannskapet siden forrige omgang. Inn er folk fra Bodøs hardcore-flagskip The Spectacle kommet, og sammen med medlemmer fra utagerende Snöras og Kaospilot kunne vi kanskje forvente leven og aggressiv støy, men resultatet er først og fremst mer strømlinjeformet lyd og en mer fremtredende falsettvokal, sammenlignet med debutalbumet fire år tilbake. Årets fremstøt er også fylt opp med smittsom energi og en solfylt popfølelse det er lett å like. Pluss på sår inderlighet og intrikate riff - og resultatet burde være perfekt tilpasset en voksende indiegenerasjon. Lovende skulle man tro, men etter noen runder kommer følelsen av Briskeby snikende. Og det var vel ikke meningen?

Jeg tilhører ikke de som sliter med falsettvokalen. Tvert i mot, den fungerer som et positivt innslag i en musikk som balanserer atmosfæriske og drømmende elementer med temposkifte og huggende gitarer, på en vei der følsom storhet fra Arcade Fire synes å være et av målene. Men med låter som føles forbausende anonyme - tiltross for gode anslag - stamper Lukestar inn i et småkjedelig og flatt landskap, der det meste av trær er hugd ned, og resultatet glatt glir inn i øregangene - uten å sette seg fast. Og da er vi selvsagt ved hovedproblemet: Mangelen på variasjon og motstand gjør Lake Toba til en plate som i mine ører ikke forsvarer den massive positiviteten den er møtt med.

Lukestar er selvsagt ikke dårlige, men heller ikke så gode. Ikke særlig mye mer enn midt på treet viser de seg i alle fall frem på plate, og på sin musikalske popsti faller de gjennom sammenlignet med det en frodig verden har å gi. Dermed dukker middelmådige danske Mew opp – trukket frem av andre - som naturlig referanse. La meg også legge til et magiløst R.E.M. i tiden etter Bill Berrys avgang.

At Truls Heggero er talentfull hersker det likevel ingen tvil om, og kanskje en tur i skogen kan bidra til mer viltvoksende musikk også for Lukestar ved neste korsvei.

Groovissimo

Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko

Den finske underverdenen inviterer nok engang til epileptisk dans, polonese og moshpit.

Flere: