Astral Sky

Washington

CD (2007) - Bauta / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Lyden av fløyel

Det virker som Washington ønsker å favne bredere med Astral Sky.

Av Magne Johnsen

20.03.2007

Endelig, vi er mange som har ventet! Tre år tok det Tromsø-trioen å følge opp den tidvis lysende debuten A New Order Rising, en plate som viste frem en av de største vokaltalentene i norsk rock. Rune Simonsen overbeviste med en stemme som lekende lett beveget seg gjennom halsbrekkende partier uten å miste kontrollen et sekund. Sammen med Esko Pedersen og Andreas Høyer lagde frontmannen dramatisk musikk med ekko av lunefulle og mørke nordnorske høstdager.

Astral Sky har noe å bevise.

Musikalsk virker det som Washington ønsker å favne bredere med Astral Sky. Et varmere lydbilde fjerner følelsen av Radiohead, og leder heller tankene vestover. Låtskriver Rune Simonsen har latt seg inspirere av americana-bølgen, og ved å fargelegge med fele og pedal steel fremstår bandet med en velkjent duft av pop møter country. Borte er mye av det dramatiske og hudløs nakne. Tromsø-trioen trer med Astral Sky inn i et nabolag der også Minor Majority, Jim Stärk og andre salgssuksesser vanker.

Astral Sky er jevnere, men mangler kanskje toppene fra sist. Jeg sitter med en følelse av at bandet har slitt, uttrykket virker ikke å ha kommet av seg selv. Den største forskjellen fra A New Order Rising er at bandet nå spriker i flere retninger. Vi snakker fremdeles om ganske mørk og inderlig musikk, men Simonsens flotte stemme fronter nå også mer sommerlig og fengende pop. Washington har denne gangen rett og slett mer lettbent moro i ermet, samtidig som noen av høsttonene er igjen.

Heldigvis.

Astral Sky er todelt. Starten viser fram "nye" Washington med et slentrende piano i sommerlig modus. Boulder on the Brink og Firewheel er lyse, sløye og umiddelbare poplåter, rocka og støyende Vaults representerer også noe nytt. Tittelsporet Astral Sky er imidlertid første halvdels beste, og er en bekreftelse om at bandet er best når tempoet roes ned. Jeg liker å tro det svever en skygge av en ung Van Morrison over platens høydepunkt, som etter en rolig start tar av mot skyene, besettende og intenst.

Aftermath er kanskje en hyllest til mesterverket signert Rolling Stones fra '66. Og ja, det er mange toner i Washington fra de britiske øyer. Det er kanskje noe keltisk soul over Simonsens stemme når den fylles av sår lengsel - effektivt støttet av fiolin og visper mot trommeskinn. Avslutningen med vakre, Nick Cave-aktige Oh My og nakne, sårbare I Lost My Way er balsam som gjør at du får lyst å sette på platen igjen.

Washington er fremdeles gorgeous, og selv om jeg skulle ønske bandet tok flere sjanser holder Astral Sky i massevis. Jeg er likevel overbevist om at det beste fra bandet tilhører fremtiden. Rune Simonsen har nemlig et spenn og en tone i stemmen som lett tangerer, for ikke si overgår Sivert Høyem, Pål Angelskår, Thomas Dybdahl eller hvem det måtte være av annen norsk musikalsk tristesse. Når Tromsøbandet en gang forløser hele sitt potensiale vil den nordnorske melankolien nå høyder vi bare kan ane konturene av.

Alle gode ting er som kjent tre.

Groovissimo

Mathias Stubø - 1979

Entusiasme, ånd og imperfeksjonisme gjør 1979 til et album for nåtiden, fremtiden og fortiden.

Flere: