Rhinestone Cowboy - De Beste 1967-1990

Glen Campbell

CD (2002) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Butterboy

Gammel kalkun i norsk innpakning, uten 'Godt Norsk'-stempel.

Av Bjørn Hammershaug

24.02.2002

Av alle verdens unødvendige produkter så rangerer en ny samler med Glen Campbell særdeles høyt. Likevel har denne utgivelsen sett dagens lys, og ikke nok med det: Vi får sannelig en påminnelse om det ved hver eneste reklamepause på skjermen. Dette satses det altså ressurser på i 2002. Man skal nå oppleve så mangt her i livet.

Det spesielle med denne samleren (som er cirka nummer 125 i rekken) er at den han har fått norsk tittel og er "sammensatt spesielt for norske musikkelskere" som det står på omslaget. Pussig nok med omtrent samme låter som er representert 124 ganger tidligere. Når vi så allerede kjenner til EMIs langt fyldigere samling som kom i 1999, understreker det bare ytterligere hvor bortkastet dette prosjektet er. Det andre som skiller ut De Beste 1967-1990 er en spesialskrevet profil av Tom Skjeklesæther. Teksten er velskrevet nok den, men dessverre så holder Skjekle seg til en nærmest streng biografisk fortelling, noe man kan lese i ethvert musikkleksikon. Det hadde vært å håpe at en kjenner som ham kunne slått seg litt mer løs og hostet opp noen nye betraktninger eller personlige kommentarer. Coveret er ellers sparsomt utstyrt med opplysninger, og tittelen er litt lureri, da det bare er en låt mellom 1976 og 1990 (Unconditional Love, 1990).

Dette forsøket på å sope inn litt lettjente penger ser ut til å foregå på to måter; ved å la Glen Campbell surfe på en slags bisarr ironisk bølge, som går på at hans smørmyke og svulstige countrypop kan høres som hip ironisk bad-taste, eller at man kan finne en "ny og seriøs forståelse" av hans versjoner, slik Skjekle legger opp til, som skal kaste nytt lys over den utskjelte og populære vokalisten: "Med sine tolkninger av de beste sangene fra noen av vår tids beste låtskrivere har Glen Campbell brutt ned barrierene mellom country og pop" skriver han. So what?! Campbell fortjener i så fall ingen applaus for sin innsats. Han har tilført like mye til særegne og gode låtskrivere som Vazelina Bilopphøggers har tilført 50-60-talls rocken. Glen Campbell er ingen barrierebryter - han er en snylter, en parasitt som griper til en enkel formel: Ta en nynnbar, enkel melodi, tilsett en mengde strykere, slip bort alle skarpe kanter, legg inn bløt vokal og litt melankolske Carpenters-arrangemener, og - voila - man har en Campbell-signatur. Han har ikke brutt ned barrierer, han har skapt et misfoster av easy listening, pop og tåredryppende ompa. Samme hvor anti-anti-anti ironiske vi skal være, så blir ikke Glen Campbell bra. Aldri. Han har dessuten like mye med countrymusikk å gjøre som Burt Bacharach har med punk. Det er også poengtert av Campbell selv, sitert som innledning av Skjekle: "Jeg er en countrygutt som synger, ikke en countrysanger". Det er en fair beskrivelse.

Glen Campbell skriver ikke låter selv, men tolker andres. Det i seg selv er ingen stor synd. Emmylou Harris gjør noe av det samme (beklager at du dras inn i dette), men hun gjør det med en følelse og innlevelse som Campbell fullstendig mangler. Låtene i seg selv er det heller ikke noe å si på, og er det eneste positive man kan peke på. Men hvis man ikke ønsker å høre originalene, så finnes det plenty av andre artister som gjør jobben langt bedre: Scud Mountain Boys (Where's the Playground Susie), Naked Prey, Friends of Dean Martinez (Wichita Lineman), Nick Cave (By the Time I Get to Phoenix), Roy Orbison, REM (All I Have to Do Is Dream), listen kan lett forlenges.

Glen Campbell er sikkert en hyggelig fyr, han har definitivt sin særegne stil som mange setter pris på, men han kan få hvile nå. Benytt sjansen til å gi reklamebransjen et fortjent spark i leggen, og styr unna denne her.

Groovissimo

Atomic - Feet Music

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere: