Topp ti (pluss en) 2006 - Bjørnar Håland

Da jeg tenkte på å sette sammen en liste, så hadde jeg ikke på noen måte snøring på hvilke skiver som ble gitt ut i år.

Året har gått til med så mangt; friske opp i gamle helter, oppdage nye gamle helter og høre på nye ting. Så da var det bare å sette seg ned å sjekke ut hva som har kommet ut av det jeg hørte mest på og likte best. 2006 har gått litt i perioder, det har blitt mye My Boody Valentine, det ble mye av the Loch Ness Mouse. 11-22 hadde en holdbarhet langt over 2005, og jeg tipper den kommer til å holde lenge etter rillene på vinylen er slitt ut. Pavement, Pixies og Sonic Youth fikk også sin velfortjente renessanse. Debutantene the Young Knives var spennende, men holdt ikke helt til mål. Jarvis Cocker kom endelig med solodebuten, en skive som var bedre enn de fleste solodebuter for tiden. Men det var likevel en del skiver som var mer spennende i året som gikk.

The Fall kom til Øya. Mark E. Smith fremsto som en blanding av en alkis og en taxisjåfør med svært dårlig lynne. Wrens på Øyanatt var storveis, og av en eller annen årsak så utrolig mange Beck i stedet for Noxagt, som gikk samtidig. Muligens årets største tabbe, ettersom det var Noxagt som leverte en av årets opptredener.

Noen skuffelser må nesten nevnes også. The Streets leverte forsåvidt en grei skive, men problemet er at Mike Skinners debut var så bra at alt annet etter det har vært en skuffelse. Morrissey skuffet stort (som ventet), men Television Personalities sin siste må regnes som en blandet fryd. Til tider nesten pinlig ille, men også tidvis glimrende. Litt som Babyshambles i Pete Dohertys pinligste stunder. Og de er det jo forsåvidt nok av for tiden.

Listen er ikke på noen måte noe forsøk på å kåre de beste skivene i 2006, men mer et forsøk på å gi et inntrykk av hva jeg gledet meg mest over. Mye har jeg rett og slett ikke fått med meg, men det får heller komme senere. Jeg kommer i alle fall til å sjekke ut mye på de andre groove-skribentenes topplister. Det pleier å være et godt triks for å ta igjen det tapte.

Året var for min del preget av dels gamle helter og debutanter.

1.Sonic Youth - Rather Ripped

CD (Geffen)
Dette høres ut som New York'ske gatebarn som spiller Daydream Nation på himmelske harper. Sjeldent har Sonic Youth hørt så harmoniske ut, og det er bare oser over av vellyd. Sjeldent har SY hørt så enkelt ut, men skinnet bedrar. Det er bare det av støyen er byttet ut med mer komplekse gitarharmonier og mindre edge.

Det er godt at de kan har SYR-serien til å eksprimentere fritt, slik at de kan diversere de ulike uttrykkene. Hvordan dette bandet bare fortsetter strømmen av mesterverk forbauser meg stadig.
» [vis produktdata]

2.Built to Spill - You In Reverse

CD (Warner Bros.)
Det kan virke som om nittitallets amerikanske indieartister er sterkere enn noensinne. Realiteten er vel at de hele tiden har vært tilstede, men bare ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Det er i alle fall på tide å ta av seg hatten ennå en gang for Built to Spill, som her har laget et av sine sterkeste album noensinne. Et album det er viktig å vie en del tid til, for det kommer krypende. Og når det først har kommet under huden er det umulig å slippe taket.

» [vis produktdata]

3.TV on the Radio - Return to Cookie Mountain

CD (4AD)
Etter debuten hadde jeg følelsen av at all musikk i fremtiden kom til å høres ut som noe helt annet enn det gjør idag. Selvfølgelig var dette feil, men en liten stund hørtes TV on the Radio sin musikk ut som fremtiden selv.

På andreskiva perfeksjonerer de det eklektiske og lekende uttrykket som de har bygget opp over noen år. Ikke fullt så lekende lenger, men likevel flott som fy. Ekstra bonus er EL-P remixen av Hours som kommer med den amerikanske versjonen. Killer kombo.
» [vis produktdata]

4.Stereo 21 - Look What You Made Us Do

CD (Kontrabande)
Årets norske skive er en EP. Skranglete, upolert og sjarmerende er det hele veien, og med en fantastisk låt-teft er dette en skive det er umulig å legge fra seg. Gutta er glimrende på skive, men enda bedre live. Et band å se opp for i fremtiden, og jeg gleder meg til fullengderen kommer.

Får bare håpe at det ikke tar så lang tid som det tok med å komme med EP nummer to.
» [vis produktdata]

5.Spank Rock - YoYoYoYoYo

CD (Big Dada)
Fra Baltimore kommer disse griseguttene som har lagt sin sjel i å bringe festen tilbake i hip hop. Med en retrotilnærming til hip hop, blandet med techno, drum'n'bass og obskøne tekster var dette lyden av sommeren 2006.

Konserten på Blå var latterlig bra, og det var nesten enda morsommere i regnet på Øya. Alle så ut til å overse at det regnet og heller danset med. Den konserten var verdt festivalpasset alene.
» [vis produktdata]

6.Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace

CD (V2)
Paul Weller er ansvarlig for noe av popmusikkens fineste stunder. Han har gått fra å være til the modfather til å være "the Style Councillor". Og nå har han lagt seg på crooning, sånn cirka. Paul Weller har en naturlig autoritet som er helt fantastisk, nesten på høyde med Ray Davies. Men dette er litt mer spennende.

Catch-Flame er en av de liveplatene jeg har satt mest pris på, og er så god som Johnny Cash' Live at Folsom Prison.
» [vis produktdata]

7.Ghostface Killah - Fishscale

CD (Def Jam)
Ghostface står i dag igjen som grunnfjellet i Wu-Tang Clan. Han leverer til stadighet habile skiver, men denne er enda bedre enn bare habil.

Fishscale inneholder beinhard realisme, og den konkurrerer et sted der oppe blandt Mobb Deeps the Infamous. Det er nesten så jeg får lyst til å lange dop!

Notorius B.I.G. ser ut til å leve fortsatt, tatt i betraktning hvor mange skiver etter sin død han har opptrådt på. Men det er sjelden det høres ut som noe annet enn et patetisk forsøk på å tjene mer penger. Her viser han hvorfor han var stor mens han ennå levde. Det er også en mengde av gjesteartister og forskjellige produsenter, og det er for en gangs skyld veldig bra.
Til og med Ol' Dirty bastard står opp fra de døde på 9 Milli Bros.
» [vis produktdata]

8.The Kooks - Inside in/Inside Out

CD (Virgin)
Det perfekte soundtracket til sommeren kom ganske tidlig i år. En flott samling av poplåter, med mer enn bare et hint til the Jam var en av de fineste skiver som kom fra England i 2006.

Inside In/Inside Out er proppet med låter som enten er gitt ut som singler, eller burde vært det. Det er lekende og lett, og bringer tankene hen til en sommerdag på Brighton Beach.
» [vis produktdata]

9.120 Days - 120 Days

CD (Smalltown Supersound)
Bandet som har vært unge og lovende en del år slapp den etterlengtede debuten tidligere i år. Seksere i stort sett alle aviser, men likevel er det et stort problem her: Hype. Uansett hvor bra skiva kom til å bli, var det vel umulig å leve opp til forventningene.

Dersom man ser bort i fra at alle hadde en mening om hvor fantastiske de var, så er det en flott skive. Lydbildet er mer rendyrket enn forventet, men fortsatt komplekst og til til tider ekstatisk.
» [vis produktdata]

10.Arctic Monkeys - Whatever People Say I Am, That's What I'm Not

CD (Domino)
En av de skivene jeg har ventet mest på de siste årene. Arctic Monkeys hadde alt som skulle til for å levere en knallskive. Etter at de hadde sluppet det meste av alt som var av låter i forskjellige tagninger siden de kom sammen var materialet kjent. Det var ikke uten grunn at det var allsang på konserten på Garage Oslo nesten to måneder før skiva kom ut.

Det var spennende om skiva kom til å holde det den lovet, for hypen hadde nådd nye høyder. Til og med Dagbladet hadde en stor sak om at de kom til Norge. Og det var flere måneder før skiva kom ut... Litt av gleden over Arctic Monkeys kom av at Babyshambles sin skive bare hørtes ut som 2005s beste demo, og ikke en ferdig skive. Alle tomrom må jo fylles.

Pluss for at de har fulgt opp Morrisseys tradisjon om å ha latterlig lange låttitler.
» [vis produktdata]

11.Love Is All - Nine Times That Same Song

CD (What's Your Rupture?)
Ja, ja. Så var saksonfon involvert i en av 2006s fineste stunder. Selv om den strengt tatt kom ut i 2005, var det først i fjor at den ble sluppet i Norge. Det energiske bandet fra Göteborg lager dansbar og rett-i-trynet post-punk på en fiffig måte som gjør at jeg bare har lyst til å danse med og ha kul. Pluss for en flott konsert på Øya, der vokalist Josephine Olausson var frenetisk (som vanlig).

Dritt at jeg hadde eksamen dagen etter konserten på Blå. For det var sikkert enda morsommere.
» [vis produktdata]

Bjørnar Håland
(13.01.07)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo