Øyvind Rones: Årsregnskap 2004

Det utgis en stor mengde bra musikk for tiden, og vi har etter min mening vært nokså bortskjemte i år når det gjelder akkurat dette. Helt fra begynnelsen av 2004 med sterke utgivelser av blant andre våre egne kosefavoritter Minor Majority. Etter dette har det kommet sterke norske utgivelser på rekke og rad, for eksempel Gluecifer, Cadillac, The National Bank og Kings of Convenience. Med andre ord et godt norsk musikkår! Det er også godt å få bekreftet at flere internasjonale størrelser heller ikke har skuffet når man sitter med utgivelser fra The Cure, Sonic Youth, Morrissey, Wilco og PJ Harvey blant andre. I tillegg er det flere titler som ikke hadde vært fremmed for en slik oppsummering, inkludert The Walkmen, Blonde Redhead, Arcade Fire, Modest Mouse og The Black Keys. Her er uansett de som jeg føler har gjort det mest solide inntrykket på meg i år:

1.Elliott Smith - From a Basement On a Hill

CD (Domino)
Med From a Basement On the Hill har Elliott Smith forlatt oss med en skive som ikke står mye tilbake for noe han har gjort tidligere. Det skal vel være sagt at det skal litt mer til for å nå opp på samme nivå som han var på for eksempel Either/Or, men det er da også litt for mye å be om en gang til. Her får vi låter av samme oppskrift som tidligere, men Elliott har skrevet 15 sterke låter som er like såre og uimotståelige som alltid. På en måte er det veldig godt at Elliott Smith fikk avslutte med en slik sterk utgivelse, men samtidig gjør det savnet desto større. Første gang en skive har fått meg til å felle en tåre siden, ja, Either/Or.
» [vis produktdata]

2.The Shins - Chutes Too Narrow

CD (Sub Pop)
Jepp, jeg vet, jeg vet. Den ble opprinnelig utgitt i 2003, men det var ikke før et stykke ut i 2004 jeg først fikk tak i den i Norge, og dermed havner den på lista. Chutes Too Narrow er skiva som er nærmere det å lage den perfekte retropopskiva enn noe annet jeg kan huske å ha hørt på svært, svært lenge. The Shins legger all vekt på låta, uten bruk av fancy effekter, og har dyrket frem flere perler på Chutes Too Narrow. So Says I, Young Pilgrims og Saint Simon er utmerkede eksempler på dette, og det kan ikke bli sagt mange nok ganger hvor bra denne skiva er. For alt jeg bryr meg, setter jeg den kanskje på lista neste år også!
» [vis produktdata]

3.Silverbullit - Arclight

CD (NEG)
Det er ikke til å legge skjul på at det plutselig finnes utgivelser med offisiell slippdato i 2003, 2004 og 2005 på denne lista nå, men alt har havnet i fanget mitt i 2004, så ikke kast bort tid på å kommentere det. I stedet er det bare å begynne å krysse av på kalenderen fram mot utgivelsen av Arclight som kommer til å skje i løpet av januar [i Norge, red.anm.]. På denne finner du nemlig alle de beste banda fra åttitallet i ett band. De har blant annet laget årets mest catchy låt i Blood, en låt som jeg begynner å tro det faktisk ikke går an å bli lei av. Skiva bare ber om å bli spilt i småbiter, så det gjelder å beherske seg. Just can't get enough!
» [vis produktdata]

4.Mark Lanegan - Bubblegum

CD (Beggars Banquet)
Mannen har attitude og stil den rockeguruen han er verdt. Man kan praktisk talt kjenne whiskeyånden gjennom stemmen hans. Årets mest ironiske platetittel er det kanskje også, at Mark Lanegan skulle gi ut en skive med navnet Bubblegum hadde vel ingen ventet seg. Ikke nok med det, det har blitt en skive stappet med gjennomgående solide låter. At PJ Harvey bidrar på et par låter trekker ikke ned heller, det er nesten like perfekt match som henne og Nick Cave eller Josh Homme. Bubblegum er ren nytelse! (NB: Må ikke forveksles med Chewing Gum av en viss norsk dame, bare sånn i tilfelle det skulle være det minste spor av tvil...)
» [vis produktdata]

5.Interpol - Antics

CD (Labels)
Etter å ha hørt Turn On the Bright Lights sønder og sammen utallige ganger siden den ble sluppet i 2002, var det vanvittig godt å få en oppfølger til det årets desidert beste album og en av tidenes debuter. Den skiva trengte sårt en pause, for å si det sånn. Og Interpol skuffet ikke på noen måte, men fortsatte der de slapp. Man skal vel lete lenge etter et fetere bassriff enn det vi får på Evil, og man finner ikke mange band som er så gjennomført som Interpol. Er bare litt spent på fortsettelsen, bare litt!
» [vis produktdata]

6.The Post - Hasten the Homecoming

CD (Jalisco)
Årets mest positive overraskelse for min del. Jeg skal innrømme jeg er svak for band som henter inspirasjon fra Joy Division og lignende. Det har i mine ører vært mange som har klart å føre dette videre på hver sin måte. The Post har valgt en svært mye mørkere sidevei ut fra denne inspirasjonen, og det har resultert i en svett og intens skive. Jeg siterer like gjerne meg selv fra omtalen på groove: "Selv der The Post spiller musikk som prøver å sette opp tempoet noen hakk, forblir vokalen et holdepunkt som beholder intensiteten på et stabilt nivå, et nivå som for øvrig er imponerende høyt. Dette skyldes nok mest av alt at The Post har en spillestil som setter lytteren i en spenningsmodus hvor man venter på at noe skal dukke opp samtidig som man på ingen måte vil at det man hører på der og da skal ende."
» [vis produktdata]

7.Death From Above 1979 - You're a Woman, I'm a Machine

CD (Vice)
Coveret er bortimot det styggeste jeg har sett på lenge, men når innholdet er så rått som det er her, gjør det nesten at coveret blir styggtøft. For You're a Woman, I'm a Machine er en kruttbombe av en skive med støy man vanskelig kan tro er laget av to stykker. Uten å rakke ned på The White Stripes på noen måte, så er dette bare så mye mer energisk. Og en trommis som faktisk kan spille trommer har kanskje mye å si for det (bare slapp av Meg, er fremdeles glad i deg!).
» [vis produktdata]

8.TV on the Radio - Desperate Youth, Blood Thirsty Babes

CD (Touch and Go / 4AD)
TV On the Radio markerte seg kjapt som et av de mest innovative og friskeste av de nye bandene i år med denne skiva som jeg bare kan si en ting om: fet som f***! Dreams, Staring At the Sun og Bomb Yourself er bevis nok i massevis på at TV On the Radio kommer til å være et band det er verdt å følge mer med på videre framover.
» [vis produktdata]

9.Nick Cave and the Bad Seeds - Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus

CD (Mute)
Hva kan man si? Så lenge jeg kan huske har ikke denne mannen skuffet en eneste gang, og gjør det på ingen måte denne gangen heller. Siden dette er et dobbeltalbum, er det jo kanskje litt i overkant å forvente at det ikke skulle bli noe overskuddsmateriale. Det er likevel godt å få Nick Cave i en litt annen forpakning enn det vi har vært vant til, noe som gjør at det blir en litt annen lytteropplevelse enn tidligere.
» [vis produktdata]

10.Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire

CD (Too Pure)
At Mclusky er en av de aller beste og mest kreative når det gjelder låttitler og albumtitler hersker det ingen tvil om. Man husker jo titler som The World Is Our Bitch and Loves Us og Lightsabre Cocksucking Blues, og en mora-di vits som slår alle de andre; "your mother is a ball point pen thief". Heller ikke denne gang skuffer de på det området, og de skuffer ikke på noen områder for den saks skyld. Uten tvil den sterkeste utgivelsen så langt fra dette walisiske bandet. Psykotisk berg-og-dal-bane av en skive - sykt rått!
» [vis produktdata]

11.The Mooney Suzuki - Alive & Amplified

CD (Columbia)
Der passerte jeg visst akkurat 10, men det får så være. Årets partyskive har nemlig kommet i form av Alive & Amplified, det er det ingen tvil om her i huset. På Alive & Amplified er det lite av slik vi fikk The Mooney Suzuki på debuten Electric Sweat. Her presenteres vi nemlig en mye glattere versjon av bandet, kanskje ikke så rart når det er hitlisteprodusentene i The Matrix som står bak. Dette er så vanvittig morsomt å høre på, forestill deg The Mooney Suzuki anno Electric Sweat spille inn plate med The Polyphonic Spree. Særlig er dette tydelig på tittelsporet som glatt er årets feelgoodlåt. Jeg ser konsertplakaten for meg nå, og det er ikke noe jeg vil gå glipp av.
» [vis produktdata]

Øyvind Rones
(05.01.05)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo