2005: 9 uanmeldte fra Thomas Karlsen

Vi på groove forsøker å omtale de fleste skivene vi anser som viktige, bra, essensielle, etc... Men av og til glipper det også for oss. Derfor har vår skribent Thomas Karlsen tatt affære, og lister her opp ni skiver fra 2005 som av en eller annen grunn ikke fikk sin rettmessige omtale her på groove.no.

9.The Boy Least Likely To - The Best Party Ever

CD (Too Young to Die)
Hmm... triangelpop, er det en sjanger? Ikke det, nei. Da får det bli utslitte twee, atter en gang; dvs. snurrig, skakk, sjarmerende og tilsynelatende uskyldig pop. Tilsynelatende. For riktignok låter Buckinghamshire-duoen Peter og Jofs debutalbum som singer/songwriter-materiale akkompagnert av lyden av en tilfreds gruppe førsteklassinger delt opp i puljer av blokkfløyte, klapping, triangel, glockenspiel og xylofon, men alt er ikke bare sol i hjertet, sol i sinnet. Bandet sier de har vokst opp i en liten landsby "der blomstene har tenner", og slik låter også The Best Party Ever. Som kosebamser med CS-gass under pelsen og springkniver i labben. Spredt jevnt utover ligger små, uhyggelige glimt av skrekk og gru og nifse tildragelser, og alskens barnlige bekymringer og dyre erfaringer dukker opp. For de voksne er dette selvsagt til å smile av; for de av oss som fortsatt ligger søvnløse om natten etter en reprise av Tøydokke Anne er det blodig alvor. Spunnet rundt klimpring på kassegitar og banjo, og varm, sval stämsang om tigre, monstre, stjernekikking, edderkopper og lunken pandacola, det hele brutt mot småskumle synth-temaer, gir The Best Party Ever fremtidsfrykten et ansikt. Kanskje er ikke albumet så mye en reise tilbake til en svunnet barndom, som det er en måte å ta steget ut av den, med alle tilgjengelige midler. Sleeping With a Gun Under My Pillow kan tyde på det. Duoen er også klar for neste års Øya-festival, om de tør.
» [vis produktdata]

8.Andrew Bird - The Mysterious Production of Eggs

CD (Righteous Babe)
Fiolinisten og eksentrikeren Andrew Bird gjør mye underlig på en aldeles besnærende måte på hans siste album. Ikke bare er den som en magisk drøm å lytte til, visuelt er den også til å jarve i seg, med fargerike illustrasjoner av tegner og illustratør Jay Ryan. Bird har flikket og smidd på sitt utrykk i en årrekke, både som soloartist og i Andrew Bird’s Bowl of Fire, men med The Mysterious Production of Eggs har han galvanisert lydbildet. Nyanserte lag av frenetisk fiolinbruk, glockenspiel, skranglende tamburiner og støyende gitarer, eksemplifisert av låten Fake Palindromes, er bare en liten del av dette komplekse albumet, som burde appellere til alle som har gledet seg over Arcade Fire det siste året. A Nervous Tic Motion of the Head to the Left er en annen rysare, med islett av country og rock lagt oppå store strykearrangementer. Albumet som helhet sveller av stort orkestrert indierock med mye tanke bak, og mye skal gå feil om du ikke lar deg forføre av noe av det vidd, genialitet og musikalitet Bird her legger for dagen.
» [vis produktdata]

7.22 Pistepirkko - Drops and Kicks

CD (Bone Voyage)
"Lyder som ingenting annet du har hørt, fra et sted du aldri har vært," sa en amerikansk avis om finske 22 Pistepirkko en gang. Og det har de mye rett i. Asko, P-K og Espe har i to tiår holdt på med sitt, og ufortrødent syslet med hva som til enhver tid måtte fange deres interesse. Således, femten år ut i karrieren, begynte de å leke med samplere og elektroniske elementer som var det det mest naturlige i verden, og Eleven (1998) og Downhill City OST (1999) ble unnfanget. Med Rally of Love (2001) vendte de mye tilbake til sin elskelige, vindskjeve og smått merkverdige variant av garasjerock, og med årets Drops & Kicks fortsetter de der de slapp. Som en god venn sa en gang; 22 Pistepirkko er nesten irriterende bra - de tråkker jo aldri feil. Det gjør de heller ikke nå. Tvert imot, med fantastisk rallende chant-along-aktige Sister May lander de sågar midt på sletta, med telemarknedslag og det hele, dessverre til en halvtom tribune og ingen vaiende flagg. Rat King og Not So Good at School er nesten like medrivende. Marihønene kom således langt over K-punkt også nå. Noe annet hadde jo også vært mot normalt.
» [vis produktdata]

6.Russian Futurists - Our Thickness

CD (Upper Class)
The Russian Futurists er kanadiske Matthew Adam Harts énmannsorkester. Det skulle man aldri ant, all den stund Our Thickness låter som reneste nyttårskonserten fra Wien. Fra sitt soverom skaper Hart storslått, elegant kammerpopelektronika med vegger av lyd og store vokale arrangementer omtrent på egenhånd, og selv om bidragsytere har svingt innom er The Russian Futurists først og fremst Hart sitt prosjekt. Jeg har, det innrømmer jeg, til gode å høre hans to forestående album, og vet utmerket godt at med sitt tredje album bør han komme med noe som låter som personlig og profesjonell utvikling, men det får nesten være opp til andre smaksdommere å ytre seg om – jeg synes Our Thickness låter elegant, inspirert og fantasifull. I et slags lende mellom Flaming Lips, Magnetic Fields, The Avalanches og ikke minst Caribou og Postal Service opererer Hart så vel vokalt som arrangementsmessig med en nesten klassiskromantisk tilnærming til sitt virke, både når det gjelder naiv, sukkersøt sang og drømmende – samt drønnende - lag på lag av lyder. Luftige, sukkerspinnsaktige spor som 2 Dots on a Map, prangende Hurtin' 4 Certain, Incandescent Hearts og ikke minst overjordiske Paul Simon er låter som varer så lenge som helst i denne vesle stua. Sistnevnte er det reneste skrall av barokk poptronica, sirenesang og knusende beats, og er et aldri så lite eventyr. Skal du altså ha bare ett album av stort orkestrert pop med anslag av elektronika og korsang, med tunge assosiasjoner til juleavslutning og romjulsdrøm, og som du også kan danse som en fordrukken ape til...
» [vis produktdata]

5.Laura Cantrell - Humming By the Flowered Wine

CD (Matador)
Laura Cantrell kunne sunget seg gjennom revidert statsbudsjett, og fortsatt fått nakkehårene til å stritte. Hennes glassklare stemme er av det slaget som får fuglene i skogen til å stanse og lytte, og mutte, grovnevede skogsarbeidere til å plystre med. Den unge damen, hvis fødested er Nashville, Tennessee, og bopel er New York, har gjort seg bemerket før, først med Not the Tremblin' Kind i 2000 og siden med When the Roses Bloom Again i 2002. Nå, tre album ut i sitt virke, har hun alliert seg med Calexico og Richard Buckner som produsent, og gitt seg storheters låter ivold. Hennes versjon av Lucinda Williams aldri utgitte Letters er omtrent så smukk som tradisjonelle country-låter overhodet kommer, uten at den skygger for Cantrells egne komposisjoner. 14th Street, Khaki & Corduroy og Old Downtown er deilig, smygende trad-country med et aldri så lite hint av modernitet, urbanitet og popkjänsle – rikt arrangert, lekkert orkestrert og smekkert utført. Cantrell synger sårt, smygende og bevegende om sørgelig kjærlighet, lengsel og savn - og det låter forførende og ekte. Bare unntaksvis mangler hun den autoritet som eksempelvis Gillian Welch og Lucinda Williams skilter med. Men det er da også vel mye å forlange på et så tidlig tidspunkt.
» [vis produktdata]

4.The Mountain Goats - The Sunset Tree

CD (4AD)
Det begynner å tetne seg til nå. Felles for de fire første plasseringene er den nesten enormt emosjonelle intensitet og energi de legger for dagen på sine respektive utgivelser – her snakker vi om menneskelig drama og rå nerve som river i hud og hår, og man ligger igjen hivende etter pusten, rystet inn til margen. Mountain Goats har jeg skam å si bare det siste året fått opp øynene for, hvilket krever øyeblikkelige strakstiltak, i alle fall om tidligere utgivelser når opp til Tallahassee, We Shall All Be Healed og årets hudlige rysare, den smått utrolige Sunset Tree. Desperasjonen i stemmen er som før, melodiene sedvanlige utsøkte, og John Vanderslices arrangementer er helstøpte – men det er i de uforglemmelige tekstene Darnielles storhet ligger, og denne gangen er de til å miste munn og mæle av. Hør på Hast Thou Considered the Tetrapod, This Year, Dilaudid eller Up the Wolves, og hør hvordan det som i andre mindre talentfulle kassegitaristers hånd ville vært traust tonesatte dagbokskriblerier, blir de reneste John Irving-noveller når John Darnielle skrider til handling. Burleske, bisarre og hjerteskjærende komiske, men også nakne, nedtonede og rensende der det trengs, slik er Sunset Tree. Å kunne rive av seg ei linje som "Half eaten gallons of ice cream in the freeze" og få det til å gå kaldt nedover ryggen på en lytter er det dessuten bare de færreste som kan.
» [vis produktdata]

3.The Wrens - The Meadowlands

CD (Lo-Max)
Vi nevnte strittende emosjonalitet og rå intensitet, og The Wrens' Meadowlands karakteriseres mer enn noe annet av dette. At den havner her oppe (eller nede) skyldes egentlig mest at den opprinnelig er fra 2003, men all den stund Lo-Max Records i London har sikret platen engelsk distribusjon i dette herrens år 2005, sniker den seg med i siste liten. New Jersey-gruppen brukte sju av sine beste år på å slåss mot platebransjen, og ut kom dette innbitte mesterverket, som går langt utover sjangerdefinisjoner. Aldri, kanskje aldri skal jeg igjen bli slått like hardt i grusen som da denne platen første gang åpenbarte seg sist august. For å ta en drøy sammenlikning: Jeg satt en gang i en rusten karusell på et rustent tivoli og fryktet for mitt liv, da karusellene var alt annet enn forsvarlig sikret, men den karusellturen var som en rotur på blikkstille vann i forhold til den ekstatiske heisaturen The Wrens drar oss med i på The Meadowlands. Det låter så riktig, så riktig, alt sammen, fra den skogssusende The House That Guilt Built og helt til pianosunkne This Is Not What You Had Planned – og mellom dem ligger ytterligere 11 spor som setter brennmerker i alle musikkelskeres hjerter, stappfulle av alle de følelsene som måtte overhodet finnes i følelsesregisteret.
» [vis produktdata]

2.Sufjan Stevens - Illinois (Come On Feel the Illinoise)

CD (Asthmatic Kitty)
Det er vel kanskje fånyttes å si noe nytt om Sufjans Stevens jevnt over bejublede hyllest til staten Illinois. På dette tidspunkt kjenner de fleste til hans mildt talt ambisiøse prosjekt om å lage et album til hver av de 50 forente stater. Den eneste innvendingen er at han bør tråkke litt hardere på gassen om han skal rekke rundt overalt - med dagens tempo tilsier kalkylene at han må bli 183 år, fem måneder og sytten dager før han har materialisert det hele. La oss uansett ikke dvele ved matematikken, heller konstatere at Illinoise er bortimot for god til å være sann. Spirituelt og åndelig er det en så fullkommen skive som tenkes kan; ingen påtrengende fanatisme, ingen kynisme, ingen misbilligelse, kun ren og skjær edel menneskekjærlighet forkynnet via de mest praktfulle, elskelige melodier, det hele på randen til å briste av skjønnhet og Stevens behagelige røst. Sufjan Stevens gråter i et sett på dette guddommelige albumet, og gudene skal vite at det har også vi gjort, ja så mye at vi på nære nippet slang innenfor kirkeporten som snarest en søndag formiddag for å be om syndenes forlatelse. Låter som Casimir Pulaski Day, John Wayne Gacy Jr., tittelkuttet og ikke minst den pastorale Chicago er praktfulle prov på Stevens musikalitet og formidlingsevne, og ikke et øye var tørt.
» [vis produktdata]

1.Brakes - Give Blood

CD (Rough Trade)
Give Blood er det reneste tordenskrall av et album. 16 spor, 28 minutter. Ingenting å holde seg fast til. Ingen bremser. Ingen hindringer. Kun tøylesløs indierock av det slaget man ikke lenger trodde ble laget. Med Give Blood tar Brakes strupetak på den etter hvert trettende britiske neopostpunk-genren med den ene hånda, og slår med jernkledd knyttneve med den ledige. Alex og Tom White (Electric Soft Parade), Marc Beatty (Tenderfoot) og Eamon Hamilton (British Sea Power) fra sørkystparadiset Brighton har fått hjelp av blant annet jentene i The Pipettes og Leila Moss i Duke Spirit, og resultatet er ei frådende gryte av sanseløs, ubehersket moro som river og sliter i alle kroppsdeler. Alt.country, thrashpop, skeiv pedal steel rock, punkabilly og sju sekunders fornærmelser av Dick Cheney – alt dyttes ombord på dette indierockens svar på Noas ark, til det punkt at verken jeg eller noen andre på farkosten lenger aner hvor vi er. Pixies, Undertones, Johnny Cash, Jesus and Mary Chain, britpop, Uncle Tupelo, Howlin' Wolf, The Animals; du kan høre lyden av dem alle på Give Blood. Og når vi nå først er inne på namedropping: I Heard About Your Band er kanskje det festligste, mest ondsinnede stykke taking-the-piss på plate i moderne tid, full av snerr og fråde ("You shared a cab with Karen O – O-ooo-oh! Oh Oh!! You know a lot of people in the industry! Whatever, dude!"). I Can’t Stand To Stand Beside You, på sin side, vil få beherskede og normalt sindige mennesker til å gå av skaftet i hopetall. Legg til skrekkelig fengede You're So Pretty, den støvelstampende All Nite Disco Party ("All night disco party! A super non stop über rocking disco party!"), duetten med nevnte Moss på Jackson, og den bent frem idiotisk hektende Ring A Ding Ding, og du sitter igjen med noe slikt som det stiligste og mest kompromissløse stykke rock siden Minutemens Double Nickels On the Dime (de spesialiserte seg jo også på korte låter, må vite). Vel, kanskje noe å ta i, men Give Blood er uansett en fantastisk – og uventet- triumf.
» [vis produktdata]

Thomas Karlsen
(01.01.06)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo