Topp 10 2005 - Thomas Karlsen

1965 hadde Rubber Soul og Highway 61 Revisited. 1975 hadde Blood On the Tracks og Horses. 1985 hadde... ummm, Dover-Calais og Manic Monday? Fra 1995 husker vi Grand Prix, Wowee Zowee og Maxinquaye. 2005 hadde også et skred av gode album – og hadde jeg ti favorittband ved inngangen av året så har ni av disse gitt ut skive. Noen av de naturlige forhåndsfavorittene finner du igjen nedenfor. Mange nye artister har også blitt omfavnet, hovedsakelig ved hjelp av stadig mysing på siden du sitter og leser akkurat nå.

Ute i verden var det et godt år. Her hjemme gikk det litt tråere, og mye av det som kom var ørkesløst kjedelig og uinteressant. Medelsvensson utkonkurrerte oss nær sagt som vanlig, i hvert fall i de mest populære disiplinene, med grymma aktører som Timbuktu, Hello Saferide, Robyn, Timo Räisänen, Moneybrother, Håkan Hellström, Jens Lekman - listen er lang. Men også vi hostet opp en del mysiga grejer, som Dipsomaniacs, The Loch Ness Mouse, Haakon Ellingsen, Professor Pez og Toy. Ethnobabes venter vi fortsatt på skal ta seg selv i kragen og gi ut et helt album igjen. Elvira Nikolaisen har visstnok fem ess i ermet, vi håper all forhåndsblæsten stemmer. Norsk hip-hop er skrekkelig lite morsomt om dagen; selv setter jeg alle sparepengene på at Karpe Diems kommende debutskive skal få skuta på rett kjøl. Fjern Deg var i alle fall en av årets aller raffeste singler, uansett sjanger eller nasjonalitet. Man tillater seg å ha skyhøye forventninger.

10.Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser

CD (Virgin)
Med Ett Kolikbarns Bekännelser forlot Håkan Hellström sitt Gullberg Kajs Paradis, og reiste inn til byen for å knarke. Det fikk man i alle fall inntrykk av når man leste intervjuer i forkant av platen. Så ille var det vel ikke, selv om den ustyrlige optimismen fra tidligere syntes å ha blitt lagt igjen på turnébussen. På mange måter var årets utgave av gøteborgeren litt som å miste en venn, og siden bli introdusert for en distansert og kjølig kar som ikke syntes å ha noen interesse av å bli kjent med deg. "Så mange broar jag bränt – ingen tok mej riktigt över. Så många vänner jeg kjänt – ingen som jag riktigt behövde," sang han på Gårdskvarnar och Skit, og man følte seg smått forulempet med det samme. Hellström var med ett blitt en bitter, smått sjofel og anstrengende personlighet som det ikke lenger var så mye stas med. Men bak den tilsynelatende hardt erfarte personlighetsforandringen trådte etter hvert et sårt og personlig album frem, og med det utfoldet et helt sett av fryktsomt vidunderlige låter seg Dom Kommer Kliva På Dej Igjen og Jag Har Varit i Alla Städer føltes etter en stund oppriktig sannferdige ut, som biter av hans hjerte og som helhjertede forsøk på å se opp og ut og i verden, gjennom og ut av nødutgangen bak et hylende konsertpublikum. Bara Dårar Rusar Inn og Vaggvisa För Flyktbenägna var fantastiske viser i fortsettelsen av EPen Luften Bor i Mina Steg. Alt mens Hurricane Gilbert brøytet vei med en lysende popmelodi, storstilt koring og skolekorpstromming. Og denne anmelder måtte igjen gi seg for overmakten.
» [vis produktdata]

9.Eugene Kelly - Man Alive

CD (Sympathy for the Record Industry)
Eugene Kelly, tidligere frontmann i The Vaselines, har etter hvert rundet 40, og Man Alive ble omsider lansert i Europa etter et par år i japanske platebutikker. Det er hans første soloutgivelse etter mer enn 20 år som en av grunnpilarene i Glasgow-scenen, og en godtepose for alle oss som ser mot Skottland oftere enn mot Amerika. Eugene Kelly gjør gjerne et nummer ut at han er født på dagen da The Byrds spilte inn Mr. Tambourine Man - og man kan da også høre arven etter Roger McGuinn & Co. i Man Alive. Alle nevnte ingredienser er med. Gitarene kimer som til høymesse, harmonipartiene og koringene er et kapell verdig, og melodiene er av det kalibret som gir anglofile trua tilbake. Det er nærliggende å tenke Teenage Fanclub, men disses siste forsøk, den noe dalende Man-Made blir fullstendig tatt luven av her. Man Alive er albumet Teenage Fanclub burde ha laget hadde de ikke vært så sørgelig på retur, og er en feiende vakker kolleksjon av countrypop, folkrock, indiepop og melankolske ballader. Hør eksempelvis på Older Faster, eller Stop the Press, og hør hva Norman Blake & Co. har latt gå i glemmeboken. Det kom mye godt fra Skottland i år, som i alle år, men denne vesle poprubinen var den som gledet mest her i gården.
» [vis produktdata]

8.Refree - La Matrona

CD (Acuarela Discos)
Spania er en gammel dame med tykke armer, knute i håret og blomstrete kjole som henger opp klær i en bakgård en tidlig morgen i juli. Og Barcelona er hennes oppkjeftige stedatter, som skjeller og smeller fra balkongen over fordi hun ikke får flytte hjemmefra, så hele gården og verden kan høre henne. Et par etasjer lenger opp i blokken sitter Raúl Fernandez ved sitt gigantiske piano og spiller kosmisk vakre melodier med stor klangbunn i, i vekselvis spansk og katalansk språkdrakt, uten å høre larmen nedenfor. Der han på sitt forrige album Nones vandret gatelangs i kveldsskumringen, lekte seg med en del jazzelementer og stemningsfull sang i dempet belysning, har han på La Matrona begitt seg ut på gaten, en katalansk gate badet i sol og lange skygger som like gjerne kunne vært Brian Wilsons barndomsgate. Med seg ut i solen har han brakt med seg en liten wienerfilharmoni av messingblåsere, trommeslagere og strykere, og sammen skaper de yndig kammerpop som går rett i hjertet. Fernandez leker seg med ulike musikalske uttrykk og former, og sper på med så vel visesang, jazz, spacerock og gospel som 60-og 70-tallspop i arven etter Todd Rundgren og Harry Nilsson, det hele limt sammen i en urban og storbyaktig musikkmosaikk som blander det beste fra amerikanske, britiske og spanske musikktradisjoner.
» [vis produktdata]

7.The Loch Ness Mouse - 11-22

CD (Perfect Pop)
11-22 er et moderne norsk soul-evangelium, som burde ringe utover alle landets prestegjeld. Jørn og Ole Johannes Åleskjær har allerede skapt moderne norske klassikere som Flair for Darjeeling og Key West, men der de før beveget seg langs linjene av ren sekstitallspop, har brødreparet nå tatt steget fullt inn i syttitallet. De tre minutter lange popmelodiene har blitt erstattet av et mer rytmebasert sound og tyngre groove, alt mens jazzete akkordskifter, sølvsaksofoner og gulltrompeter har kommet til, hvilket bare bygde oppunder inntrykket av et Loch Ness Mouse som søkte å gå Steely Dan i næringa. Faren var påtrengende for at det skulle låte flatt, flinkis og ironisk, slik en del soft rock har en lei tendens til å gjøre. Det gjør det derimot ikke. Ikke på noen som helst måte. 11-22 er full av vellyd og åndelig ballast – og Cargo, og ikke minst Emil Nikolaisens Dare to Come, var intet mindre enn de to fineste norske låtene undertegnede hørte i løpet av 2005. Musa brøler igjen.
» [vis produktdata]

6.Sage Francis - A Healthy Distrust

CD (Epitaph)
På Personal Journals var Sage Francis opptatt av å skrive av seg skit og grums oppspart gjennom mer enn 26 år. Det gikk mer enn godt. På A Healthy Distrust er det derimot andre ting som står på dagsordenen. Mer enn noe annet er albumet ei skuddsalve mot den økende kommersialiseringen av den nordamerikanske undergrunns-hiphopen. Slik seg hør og bør i en stadig mer sammenfiltret verden hvor sjangergrensene blir mer og mer flytende samarbeider også Francis med i utgangspunktet unaturlige artister; denne gangen er det Will Oldham som låner bort stemmen, på den akk så strålende og smertefullt åpenhjertige Sea Lion. Danger Mouse svinger også innom som aller snarest, dog er det samfunnskritikeren Sage Francis som mer enn noe annet gjør seg bemerket, eksemplifisert ikke minst i form av Slow Down Gandhi, et rabulerende oppgjør med passiviteten som råder blant amerikanske velgere. På et lokalt nivå, vel og merke. Poetisk, krass samfunnssatire vaiet i vinden i 2005, men aldri var den så engasjerende og medrivende som her.
» [vis produktdata]

5.The Broken Family Band - Welcome Home Loser

CD (Track & Field)
"Happy days are here again!" erklærte president Franklin D. Roosevelt med djup bassrøst og tydelig diksjon en gang på 30-tallet i en radiotale til sitt folk. "Woo Hoo!" svarte The Broken Family Band i 2005. "We could fuck each other over just for fun!" Cambridge-gruppen, som visstnok ble startet opp på kødd en gang på 90-tallet for å kunne kanalisere sine tanker vedrørende sprit, damer og Jesus, leverte likegodt et av årets aller mest elegante album - om sprit, damer og Jesus. Det hele i en makeløs, somme tider rasende indie alt-countrydrakt som rev og slet i ryggmargen. Steven Adams har dyppet sin penn i arsenikk, blod og syre, Jay Williams har stemt sin gitar hos mannen i kjeller'n, og fra bak kaktusene på prærien synger og spiller resten av den ødelagte familien så tapetet krøller seg på veggen. I tillegg knuser de whiskeyflasker som ekstra lydeffekt, hvilket jo bare gjøres så altfor, altfor sjelden, dessverre.
» [vis produktdata]

4.Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø

CD (JuJu)
Noen av de beste festene i år ble holdt av Timbuktu. Den vesle skånerapperen med det store smilet og de få centimeterne bestemte seg for å omfavne tradisjonelle menneskelige verdier som barmhjertighet, medmenneskelighet og tilgivelse, og inkorporerte dette i noen av de gladeste og mest dansbare rytmene i hele 2005. Hans flott titulerte Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø fant ham i sedvanlig stilsikker form, inspirert og med nok livsglede til å få en hel fergelast fulle Stena Line-passasjerer til å virke smått molefunkne. Timbuktu fornektet seg ikke de etter hvert forventede skarpe sosiopolitiske kommentarene, og sjonglerte som tidligere med et ukjent antall genrer og stilarter, det være seg afro beats, karibiske gitarer, latino, reggae, two tone, samba, ragga og ren hip-hop, samt et lite sidesprang inn på The Streets sine enemerker og en hysterisk oppvisning i skeiv fortellerkunst som Tore Skoglund ville solgt rorbua si for. Avlastet av et mindre antall mørkere og mer refsende numre balanserer Timbuktu her på stram line mellom vorspiel, fest og nachspiel, og noen bakrus er ikke å spore, kun glede over at man var så heldig å bli invitert.
» [vis produktdata]

3.The Clientele - Strange Geometry

CD (Merge)
Strange Geometry er en tolv spors novellesamling om byen, om Londons gater og veinett, blussende gatelykter, stålkonstruksjoner, hager, parker og trær, alt tonesatt av de mykeste og fineste melodier man kan overhodet tenke seg. Selv i de mørkeste øyeblikkene er tonen og uttrykket optimistisk, bristende av gode popmelodier og lure smil. Storbyens mange lengsler, de lange blikkene på gatehjørnene, jentene som ler med blikket idet de går forbi, samtaler blant trærne i hagen - dette og mer til er Macleans domene. Han er ikke bitter eller svartmalende, kun reflektert, drømmende og deilig melankolsk. Lengsel og kjærlighet, romantikk og vare tilnærmelser er hva Clientele gjorde bedre enn andre briter i 2005 - og Strange Geometry har blitt en reneste stilstudie av elegante, glassklare melodier. Brian O'Shaugnessys produksjonen er større og mer sofistikert enn tidligere, med skinnende, nesten Phil Spectorske lydvegger, samtidig er den også lysere og klarere i fargen. Med Louis Philippe til å lede strykeseksjonene har Strange Geometry i tillegg fått påtagende filharmoniske barokkanstrøk, mens Macleans stemme mer enn noen gang frakter lytteren tilbake til 60-tallet. Som sin forgjenger lodder den dypt i sjelens irrganger og kjærlighetens fordypninger, men der Violet Hour kanskje led av å låte vel liktlydende over et helt album er Strange Geometry umiddelbar, tilgjengelig og nynnbar. Og helt fantastisk.
» [vis produktdata]

2.The Go-Betweens - Oceans Apart

CD (Lo-Max)
Oceans Apart er den endelige forløsning av Go-Betweens potensiale. 27 år etter den spede begynnelse, inkludert et uanselig opphold på tolv år som gikk med til et par ganske fine soloutgivelser, er Robert Forster og Grant MacLennan på høyden av sitt musikalske virke, i det de nærmer seg sine gode femti. De to albumene som har fulgt gjenforeningen; Friends of Rachel Worth (2000) og Bright Yellow, Bright Orange (2002) bar, trass i flere glitrende komposisjoner, noe preg av to menn som lette etter den gamle kjemien. Oceans Apart, derimot, tilsier at alle spenninger mellom McLennan og Forster er historie. Igjen står bare de to individenes felles mål, en indre kamp om motpartens anerkjennelse, og to sangskrivere som atter igjen makter utfordre og inspirere hverandre uten å ende opp som Lennon og McCartney. Mer enn noen gang aner man bandets kombinasjon av modenhet og klarsyn, erkjennelse av tap og godtagelse av livet som en aldringsprosess, alt mens melodiene blir bare mer og mer utsøkte etter som årene går og de klingende gitarene og uanstrengte refrengene får større plass i lydbildet. Gitarene kimer som til gudstjeneste, den nesten absurd fullendte koringen balanseres nydelig av McLannens og Forsters henholdsvis varme og inntrengende vokalfraseringer – og i sum gjør dette Oceans Apart til et uvanlig sansbart, sjelfullt, varmt, inspirerende og ikke minst tilgjengelig album – med noe tilnærmet uendelig holdbarhet.

I mai sa jeg at det skulle bli uhyre vanskelig å toppe de ti låtene på dette albumet. Ett band skulle komme til å klare det - med et nødskrik.
» [vis produktdata]

1.The New Pornographers - Twin Cinema

CD (Matador)
Nå, ha meg unnskyldt mens jeg raserer kåken og ødelegger møbler og asiatisk nips. Carl Newman, Neko Case, Dan Bejar, Kurt Dahle og resten av The New Pornographers kjenner tydeligvis ingen begrensninger når det gjelder antallet hooks som kan presses inn i hver enkelte låt, hvilket har ført til en samling av de mest avsindig fengende sanger verden har sett over en femårsperiode. Uttrykket på Twin Cinema er mye som ved tidligere møter, med forgreininger til det meste av popens retninger og mestere. Newman vandrer rundt i Den himmelske pophage med et bredt smil om munnen, kirsebærplukker popmelodier fra de ulike grenene på poptreet. Ikke bare fylles kurven - den bugner over av band og stilretninger, og resultatet er det rene Babettes gjestebud av korv, ansjos og sockerdrycka: Glam. New Wave. Tyggegummipop og space rock. Go-Go's. Blondie. T. Rex. The Cars. The Wondermints. Cheap Trick, selvsagt, og Big Star. Elephant 6 og Apples in Stereo. ABBA. Kim Wildes We're the Kids in America paret med Wires Reuters og Undertones' More Songs About Chocolate Girls. Ja, i det hele tatt. Det beste partiet er ikke én sang, men to; henholdsvis det siste minuttet av These Are the Fables og det første av Sing Me Spanish Techno. For akkurat da, akkurat da du trodde det ikke kunne bli stort mye bedre, når Neko Case nesten på egenhånd hadde skrellet av deg ryggmargen, når Kurt Dahle har gjort sitt beste for å gjøre kål på sin stortromme så innvollene hoppet i kroppen din, når Nora O' Connor og Kathryn Calder hadde gladkauket "lay down in glory, you're not alone!" fra bakerst i bomberommet så tårer og snørr sprutet og stjerner og planeter danset for øynene... akkurat da toner These Are the Fables ut, Carl Newman går berserk med sin gitar, og jeg iles til Akutten.
» [vis produktdata]

Thomas Karlsen
(18.12.05)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo