Ti musikalske opplevelser fra 2005 - Tommy Hjelm

Tommy Hjelm spiller gitar og trommer, og har produsert skiver for blant annet JR Ewing og Infidels Forever. Våren 2003 sluttet han i Cumshots fordi han mente det ble for mye tull med bandet. Rett etter gjorde Cumshots konsert på Quart m/Fuck For Forest. Sa noen i grevens tid? Hjelm er sur på groove fordi vi ikke har anmeldt Soothing Torture, foreløpig siste album fra hans nåværende band Insense. Vi bøter for det ved å tillate uhemmet egenreklame ved et par anledninger. Her er Hjelms ti utvalgte til årets opplevelser i 2005.

El Caco - The Search

CD (Black Balloon)
Dette er labelmates, så er kanskje litt inhabil her, men dette er faktisk et veldig bra album. Syns aldri El Caco traff helt før dette albumet. Her har de endelig fått til hele spekteret, fra de hardeste til to sinnsykt fine ballader. Syns de låter best når de roeren litt ned, men så er jo ikke jeg så glad i hard musikk heller, da...
» [vis produktdata]

JR Ewing - Maelstrom

CD (Columbia)
Jeg har spilt inn en del JR Ewing opp gjennom årene, og når de endelig får et ordentlig budsjett og råd til å betale teknikeren sin mer enn 16,50 i timen, stikker de til Kåre og Mike!! Men jeg er ikke bitter jeg...
Tror nok allikevel verden er glad for at de gjorde denne skiva – sinnssykt fett produsert, og riktig retning for JR. Er litt stolt å kunne forbinde navnet mitt til disse gutta. Ikke fordi de er kjente eller noe sånt, men heller fordi de er kanskje det eneste bandet i Norge som faktisk tilfører det norske markedet noe nytt. De bøyer ikke av for den lille fløyen med gjøglete musikkpoliti-veganerfans som begynner å sutre så fort de hører et grep som ikke låter som flyalarmen, og som faktisk kan minne om en dur. Stående applaus for JR Ewing. Andreas har forøvrig vokst litt som vokalist siden dagene som backingbjeffer i legendariske Block Head!

» [vis produktdata]

Fear Factory - Transgression

CD (Calvin Records)
Fear Factory har hatt en av de mest vellykkede gjenforeningene i metallhistorien etter mitt skjønn. Bare de fikk kasta ut han pornokåte meksikanerblubba på gitar, ble plutselig bandet kjempebra igjen!! Borte var alle de bedritne Celine Dion-refrengene og dårlige vers-refreng-vers-refreng-bridge standardene som alle metallgjøglere tror skal gjøre bandet deres rike og berømte. Tilbake var alle de sinnssyke trommebaserte maskingeværriffa. FF er en av de få banda som får lov til bruke synth og det eneste som kommer unna med sjangerbeskrivelsen "Cybermetal". Archetype fra 2004 var rett og slett et mesterverk av et album og såpass bra at det kilte 1995 klassikeren Demanufacture i rasskrakket. Merkelig nok brukte de ikke anledningen til å turnere seg helseløse på dette albumet, men gikk nærmest rett tilbake i studio og lagde oppfølgeren Transgression. Ikke fullt så bra, men fremdeles et av de beste i 2005.
» [vis produktdata]

Nile - Annihilation of the Wicked

CD (Relapse)
Nile er definitivt av de feteste Death Metal-bandene i dag og jeg har lenge venta på ei skive hvor man faktisk kan høre hva de spiller. Til gjengjeld er den helt vilt fet, noe som underbygges av en helt utrolig fantastisk gig i Bergen, forøvrig på førsteplass på denne lista.
» [vis produktdata]

Obituary - Frozen In Time

CD (Roadrunner)
Obituary er mitt favoritt band nummer én – hørte på The End Complete 400 dager i strekk da den kom ut! Finnes ikke fetere vokkis, finnes ikke fetere tromming i Death Metal-verdenen – og de er tilfeldigvis også brødre! Men som med alle band man har forhåpninger til, ga de ut et par bedritne skiver som mer eller mindre begravde cred’en deres. Sånn går det når man skriver under en kontrakt på sju skiver og selskapet er lei deg etter fire. Da jeg hørte de var gjenforent og skulle lage ei ny skive, tenkte jeg mitt, men Frozen in Time ble faktisk en reell opptur. På Obituary's premisser, er faktisk dette en veldig bra skive og legger seg på en komfortabel tredjeplass i Obituary-diskografiens 8 på topp – etter henholdsvis The End Complete og Cause of Death!
» [vis produktdata]

Infidels Forever - Like a Thief in the Night

CD (Mas-Kina)
Oioioi, dette er Norges mest undervurderte skive! Her er jeg inhabil til tusen – spilte trommer i bandet før, og bestekompisen min har gitt dem ut på labelet sitt! Men faen heller, jeg setter cred’en på spill for denne skiva. Dette er indie (jeg veit, sorry!) hvor 8 av 9 låter er kjempebra (den dårlige er den eneste jeg har vært med på å lage på skiva!), og bandet innehar en av de få flinke vokalistene her i Norge. Skiva lider kanskje av å være litt flatt produsert (men låter uansett 35 ganger bedre en EP’en jeg klarte slenge sammen med dem/oss). Jeg bønnfaller dere om å sjekke ut denne skiva!
» [vis produktdata]

1. plass - konsert Nile, Hole in the Sky, Bergen:
Sjelden jeg drar ut av Oslo for å se en konsert, forrige gang var i '96. Da jeg hørte at Hole in the Sky hadde huka tak i Obituary, Nile, Behemoth, Tsjuder og et eller annet tøysete band til på samme kveld, var det ikke noe tvil – jeg måtte til Bergen. Og fy faen inni svarteste helvete, det var så jævvlare bra!!!
Og det til tross for et gryende magesår...
Fikk endelig sett Tsjuder og Behemoth live. Behemoth gjorde en fet jobb, til tross for noen pinlige sekvenser med merkelig sminking, lærrustninger og rare fakter på scenen. Hole in the Sky ble imidlertid en festkveld først da Nile inntok scenen. Årets beste konsertopplevelse! Det er et eller annet veldig sexy med tre 40+ år gamle menn som brøler, skjærer grimaser og banger, mens de spiller så fort at du må klype deg i armen... Fra og med denne kvelden har jeg i hvert fall hatt en nærmest homofil aktelse for menn med måne og en blanding av krusty-the-clownsveis og jødekrøller...
Dessverre var jeg på jobb i Tromsø da Nile besøkte Oslo måneden etterpå. Var visst like bra har jeg hørt.


2. plass - konsert Obituary, Hole in the Sky, Bergen:
Denne deler førsteplassen med Nile. Etter at Nile hadde gitt meg bakoversveis, var det på tide at Obituary skulle innta scenen. For de uinnvidde, kan jeg fortelle at Obituary er mitt favorittband nummer 1. Så de sist i '95, så dette gleda jeg meg til. Det første som skjer er at Allen West snubler over ampen sin i en intens fylletåke. Når Allen så er den som starter hele konserten, med et riff som tilfeldigvis kunne vært lagd av en tiåring, makter han det ikke. Høyrehånda følger ikke med, og han står der og måper på gitaren og ser fortvila mot publikum, mens han febrilsk prøver å holde styr på kroppen sin. Slik gjør han hele konserten. Dette går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos de andre som blir merkbart sintere for hver låt, men som klarer å fullføre settet etter beste evne.

Dagen etter "slutter" Allen West. Uka etterpå er han med igjen. Uvurderlig!

Er ennå ikke sikker på om jeg skal le eller grine av dette. En ting er allikevel helt klart; jeg har ikke stått på første rad, skriki og vist satantegnet siden jeg var 18 år, så noe bra må de ha gjort!

7. plass - konsert: Deicide, Oslo.
Deicide, med Glen Benton i spissen, er Death Metalens syvende far i huset. De ga ut en finfin skive i 2004 og kom på turné i 2005. I mellomtiden hadde Glen klart å ryke uklar med Hoffman-brødrene, som begge spiller gitar i bandet. Resultatet var at Glen og Steve tok med seg Jack Owen (ex Cannibal Corpse) og Dave Suzuki fra det fantastiske Vital Remains som gitarister. Glen går forresten på, stemmer bassen sin før første låt bittelitt surt, og rører aldri stemmeboksen igjen i løpet av den en og en halv time lange konserten!!
Det er aldri så kult å være på konsert som når metall-fossiler kommer på besøk! Denne konserten var intet unntak.

8. plass - konsert; Slayer x 2, Rockfeller.
Hvis du i det hele tatt har noen som helst intensjon om å ha litt metal-cred, var du på Slayer på Rockefeller! Det verste jeg veit er når et band jeg digger skal spille i Norge – i Oslo Spektrum. Det må være Norges verste spillested! Har aldri hørt noen ting låte bra der. Så Slayer gruse Slipknot på Spektrum tidligere i år, men det var ikke verdt pengene det kosta. Når så et semistort band faktisk spiller på et sted som Rockefeller, må man benytte sjansen. Jeg var på begge konsertene, og de var like fantastiske. Med litt flaks, kommer Sentrum Scene skikkelig opp og gå igjen, så slipper vi kanskje å putte enda mer penger rett i lommene på tjuvraddene i ledelsen på Rockefeller.


(12.01.06)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo