Gjesteliste Dj Giraffo

DJ Giraffo har satt sammen miksteips med de beste nye hip hop-låtene hver måned på theJaywalkers.blogspot.com og underskog.no. I motsetning til Pitchfork synes han at det har vært et godt år for hip hop. Her er listen hans over de aller beste albumene og miksteipene fra 2008.

G-Side - Starshipz & Rocketz

CD (Slowmotionsounds)
Alabamas G-Side og produksjonskollektivet Block Beataz er hiphopens best bevarte hemmelighet. Ingen av de store hiphopmagasinene har skrevet et ord om dem ennå, de eneste som har anerkjent deres eksistens er diverse hipsterblogger (The Fader, Urb, Fairtilizer, Cocaineblunts, samt Mad Decent-kollektivet), og enkelte mer eller mindre marginale nettsamfunn.

Starshipz and Rocketz kan foreløpig bare kjøpes som digital nedlastning (Digstation.com) eller som fysisk cd på indiependentstedet CDBaby.com. Like fullt er dette årets rikeste, mest velproduserte album, med noe av den beste rappingen man finner i Sørstatene akkurat nå. Særlig S.T. er en superrapper, og det er bare en velplassert gjestespott som skiller ham fra berømmelsen.

Jeg vet ikke om noen som lager bedre og rikere beats enn Block Beataz akkurat nå. De kombinerer 808er, live instrumentering og sampling på en suverent uanstrengt måte, og samplene de benytter seg av er langt fra opplagte – Speed of Sound setter for eksempel Enya i arbeid på en måte hun neppe kan være vant til.

Starshipz and Rocketz er et helhetlig album av den typen man ikke trodde ble laget lenger, et kompromissløst album med dype røtter som strekker seg tilbake til alle de de mest fruktbare sørstatskildene: Suave House, Organized Noize, DJ Paul & Juicy ”J”, men det bryter med det rurale, bøllete preget mye av Sørstatshiphopen tradisjonelt har frontet til fordel for en mer sofistikert space age tilnærming. Duoens hjemsted, Huntsville, Alabama, er en av NASAs tidligste og viktigste baser, og det er i kontaktpunktene og kontrastene mellom Huntsvilles status som NASA-senter og de fattige, svarte bydelene at G-Side finner stoffet sitt, noe som oftest resulterer i en følelse av sterk uvirkelighet kombinert med en like sterk tilstedeværelse.

S.T og Clova rapper om astronauter og fattigdom, om fraværende fedre, biler og sex. Ikke alt er like nytt, men måten det settes sammen på kjennes alltid ny og frisk. Starshipz and Rocketz høres ikke ut som noen annen plate utgitt i år, eller noe annet år for den saks skyld. Den representerer kanskje bare et lite skritt fremover i forhold til de tidligere prosjektene G-Side og Block Beataz har vært involvert i, men et stort, stort steg i riktig retning for hiphopen generelt.
» [vis produktdata]

Nas - Untitled

CD (Def Jam)
Jeg var neppe den eneste som tenkte at Nas’ karriere var over etter den flaue Hip Hop Is Dead (2006), et album der Nas hørtes tommere ut enn på lenge. Men etter at erkerivalen Jay-Z gjorde opp for den enda flauere Kingdom Come med den mer enn hederlige American Gangster i fjor høst, begynte ryktene å svirre om at Nas tok opp hansken, og resultatet er det beste Nas-albumet siden Stillmatic (2001).

Albumet, som egentlig skulle hete Nigger helt til Def Jam ble redde for at ingen platebutikker ville selge et album med en slik tittel, det er et sint album, men mest av alt er det et personlig album, og et album mange trodde det ikke var mulig å gi ut i 2008, ikke av Nas, ikke på Def Jam.

Untitled er ingen stor musikalsk triumf. Beatmessig er den bare litt bedre enn alle andre album Nas har sluppet etter 2001, men litt er i denne sammenheng akkurat nok til at det aldri blir direkte kjedelig. Men rapmessig er Untitled noe av en bragd. Når Nas er på sitt beste er han suveren, en av ytterst få rappere som ikke bare forsøker å iscensette en performance av deres egen fortreffelighet. Det hender folk klager over at Nas kan bli for prestete, og noen ganger har de rett, men ikke her. Når Nas er god rapper han slik at det høres ut som om han tenker – ikke før, men mens han rapper, som om tankene tar form etter versene og versene etter tankene, og som om ordene bare renner utvungent ut avmunnen hans. Han får slikt som de aller fleste andre rappere aldri er i nærheten av å få til til å høres lekende lett ut.

Det betyr selvsagt ikke at vi får servert gode politiske løsninger på presserende problemer, for dette er ikke partipolitikk, det er ikke – eller bare unntaksvis – plakat-rap. Men på dette albumet høres Nas like fullt ut som et menneske som tenker og snakker til og med seg selv og andre mennesker om det han ser rundt seg. Den eneste rapperen som kan måle seg med Nas når han er så skjerpa som han er her er Lupe Fiasco, men Lupe har til gode å være så direkte som Nas er her. Hva som er det beste rapalbumet av Untitled og The Cool (2007) er foreløpig et åpent spørsmål.

Takk og pris trenger vi ikke velge mellom dem.
» [vis produktdata]

Black Milk - Tronic

CD (Fat Beats)
Når det ikke er flaut å like – nei, endog å elske – tradisjonell boom bap i 2008, og når man rett som det er har kunnet observere undertegnede i full sving med en lufttrommesolo, er det i stor grad én manns og én bys fortjeneste. Byen er Detroit, og mannen, rapper, superprodusent og tilveiebringer av de skarpeste skarptrommene i manns minne, kaller seg Black Milk.

De siste årene har MK levert beats til halve Detroit og noen til – han var den bedre halvdelen av BR Gunna, Slum Villages husprodusenter etter at Dilla stakk. Siden har han gått solo, både som rapper og produsent, og han har levert banger etter banger til sultne rappere som fortsatt har tro på nakkeknekkerkraften i en god boom bap-beat. De store klassikerne har likevel latt vente på seg. Ofte har beaten vært bedre enn rapperen, det skal litt til å overskygge MKs trommer, og ofte har jeg sittet igjen med en følelse av at MK først og fremst trenger noen å bryne seg på.

Da den tidligere Slum Village-rapperen og undergrunnshelten Elzhi slapp et slags bootleg pre-album på Europaturneen sin på vårparten, var det mange som tenkte at den virkelige klassikeren var på vei. Europass er et helstøpt album, nesten utelukkende produsert av MK, der både rapperen og produsenten overgår seg selv. Forventningene til Elzhis ”ordentlige” album, som kom på sensommeren, var derfor enorme, men ble bare delvis innfridd. Nesten alle de beste låtene var allerede å finne på Europass, ofte i enda bedre versjoner, og der Elzhi selv på en dårlig dag er blant de flinkeste rapperne vi har, sto han på The Preface flere ganger i fare for å ende opp som flinkis. Albumet er litt for fullt av akrobatisk oppvisningsrap som aldri blir personlig og derfor ikke går noe sted, der Europass virker mer nedstrippet og personlig.

Den store overraskelsen kom i form av Black Milks annet soloalbum, Tronic. Solodebuten fra i fjor var mer enn lovende, men manglet det lille ekstra som skulle til for å gjøre den til en klar favoritt, mye fordi produsenten ikke var god nok på mikken til å overta styringen fra sine egne beats. Men på Tronic har store ting skjedd. Black Milk har lært av bysbarna Elzhi og Royce ’5”9, og rapper nå endelig som om han mener det han sier. Samtidig har han begynt å inkorporere en haug med sleivete synther i lydbildet, noe som resulterer i at produksjonene hans nå for første gang virkelig puster. De har fått enn ny groove, mye løsere, mer slentrende enn den lett tvangstrøyeaktige tightnessen som har preget tidligere MK-beats, men like – om ikke mer – kompromissløs, nettopp fordi Black Milk endelig har opprettet et rom rundt de whiplashfremkallende trommene, et rom der det i større grad enn før kan eksperimenteres.

Tronic er et lite mesterverk, og 2008 er året da det ble fullstendig klart at Black Milk kan måle seg med en hvilken som helst Dilla, Pete Rock, eller DJ Premier. Kanye West er passert for lengst. I 2009 har vi blitt lovet et album fra Black Milk, Elzhi og Royce ’5”9 sammen.

Den bør bli bra. Latterlig bra.
» [vis produktdata]

Young Jeezy - The Recession

CD (Def Jam)
En god venn konfronterte meg nylig med noe jeg hadde sagt for et par år siden i en diskusjon om trangen så mange føler til å legitimere hiphoppen de hører på enten gjennom å kontekstualisere den politisk og musikalsk, en trang som nok dypest sett bunner i en form for skam.

Det jeg visstnok sa den gang, og som jeg fortsatt står ved, var noe slikt som at jeg likte illegitim hip hop best, og fulgte oppslik: ”Gi meg Young Jeezy når som helst, ham er det i hvert fall umulig å legitimere.” Min venn lurte på hvorfor han hadde hørt Young Jeezy på P2 på dagtid nå i høst hvis det var slik at Jeezy ikke lot seg legitimere. Han hadde selvsagt rett. Jeezy i dag er noe helt annet enn han var i oktober 2006, da min opprinnelige replikk falt. Da lot ikke Young Jeezy seg legitimere av noe som helst. Han var bare en rapper som ikke kunne rappe – men som var rå på ad libs, det skulle han ha – som hadde klart å kare til seg noen usedvanlig tøffe sørstatsbeats, og få dem utgitt på Def Jam. Mer var det ikke, men forfriskende var det: hardt, tett og noen ganger til å le av.

I 2008 var imidlertid Jeezy – ved siden av Nas – den første som satte ord på finanskrisa i hiphopsammenheng, både ved å kalle albumet sitt The Recession, og ved å slippe tungt politiske singler som den knallharde og apokalyptiske Crazy World: ”Goddamn, another trap! / I think Bush is tryna punish us / Send a little message out to each and every one us / Real G shit / Well that’s really unhearda / When you get more time for selling dope than murda” – og også den første som uforbeholdent feiret Obamas mulige seier i presidentvalget, igjen sammen med Nas (My President).

Jeezy er selvsagt fortsatt fullt i stand til å si oppsiktsvekkende tåpelige ting også, men hvis noen hadde fortalt meg om dette albumet i oktober 2006 ville jeg nok vært mer enn bare litt skeptisk. Like fullt er The Recession et strålende album, akkurat som fjorårets Thug Motivation 102: The Motivation var det. Der som her klarte Jeezy å forene harde, moderne kvalitetsbeats og generell dopdealerforherligelse med en slags paradoksal oppbyggelighet i slekt med gospel, evangelisme og selvhjelpslitteratur, slik at han fremstår som en krysning av en svart Supermann og George Bluth, Senior. Det burde ikke fungert, men det gjør det altså faktisk. Jeezy er nå blitt en rapper som kan gjeste en låt med hvem som helst (for eksempel Lupe Fiasco og Nas) uten å dumme seg ut, og musikken er bedre enn noensinne.

Da tilgir jeg ham lett at det også har blitt lettere å legitimere at man hører på ham nå enn det engang var – og at dette albumet er minst tre låter for langt. De som er igjen, er fantastiske, og Jeezy har nå levert tre album på rappen som ikke bare er svært gode, men som også høres ut som de albumene artisten faktisk hadde lyst til å lage. Ikke verst bare det, i dagens hiphop-klima. En rapkarriere av de sjeldne er i ferd med å ta form.
» [vis produktdata]

Killer Mike - I Pledge Allegiance to the Grind II

CD (SMC Recordings)
Første gang vi traff Killer Mike, var han Outkasts sidekick, men lytter man til platene han har gitt ut etter at han løsrev seg fra mentorene, vil man høre at Atlantarapperen musikalsk sett ligger nærmere en krysning mellom Pimp C og den unge Ice Cube enn de to kule gutta i caddyen. I Pledge Allegiance... Vol 2 er enda tightere og mer fokusert enn Vol 1 var, og etablerer Killer Mike som en av de store sørstatsrapperne. Sentralt står den majestetiske God In The Building, en av årets fem beste låter (minst), der Mike trer inn i rollen som svovelpredikant over en gåsehudsfremkallende beat fra The Cancer og Kidz With Macine Gunz og spytter et av årets mektigste vers:

To get to heaven I will raise hell / But before I be a servant in White Heaven I will rule in a Black Hell / See the leader jumping out a black SL / On the block like death scare /The truth here / Living reckless for a necklace and a big chain / The wages of sin is death not the chain gang / Touch my chain, I bang bang bang / Leader of the Grind Time Rap Game Mane / We a squadron of God’s marksmen / Greek heroes, we’re the new Titans / Young Achilles nigga / I will kill these niggas / No homo, I just don’t feel these niggas / Laid back see the panoramic view / It’s an angelic view / The sky so blue / Similar to my diamonds and they hue / I pray my success is a torment to you/ God MC, boy, ex B-Boy / only thing real in a room full of decoys / Angel wings got a nigga flying higher / I hope my success burn you like hellfire / I hope seeing me with cars dressed fresh / Torments your ass like a man possessed / Be blessed! (Amen!)

Amen og hallelujah!
» [vis produktdata]

Ackshen/Scarface - Emeritus

CD (Def Jam)
Etter fjorårets lunkne Made vender Face endelig tilbake med noe av en fulltreffer. Produksjonen er gjennomgående tung og drypper av soulsamples, tunge trommer og dyp bass, fortellingene like misantropiske som noen gang, stemmen mer breddfull av kontrollert pathos enn noensinne. Scarface forsøker tilsynelatende stadig å avslutte karrieren sin (jf. tittelen på denne), men det er ingen grunn til å tro på ham. Avslutningssporet, Emeritus, høres slett ikke ut som noen avskjedshymne fra en levende legende, men som en mann som vil vise oss hvor sulten han fortsatt er, og som vil forsikre seg om at vi også er sultne etter mer.

I det øyeblikket noen klarer å koble en Rick Rubin på Scarface, kommer han til å bli allemannseie. Frem til da er han uansett vår.
» [vis produktdata]

Diverse artister - The Definition of Swag

CD
DJ Dutty Laundry & Zaytoven – The Definition of Swag / Gucci Mane & DJ Drama – The Movie Gangsta Grillz / Bigga Rankin & Gucci Mane – From Zone 6 To Duval / DJ Holiday, Zaytoven & Gucci Mane / OJ Da Juiceman, Trapaholics & DJ Smallz – I Got The Juice, OJ Da Juiceman, DJ Dutty Laundry & Zaytoven – I Am Da Juice (Mixtapes)

Det finnes ikke en eneste fremtidig klassiker på The Definition of Swag, en miksteip du garantert ikke kommer til å finne på noen andre åroppsummeringslister. Men for meg var den noe av en epifani. Før jeg hørte den, hadde jeg ikke vel sant å si ikke forstått noe som helst av undergrunnsscenen i sørstatene, som jeg mest forbandt med rappere som ikke kunne rappe men som i stedet stolte på at den mystiske guddommen "swag" skulle være nok til å berge dem, og billige, overdramatiske og liksomtranscendente beats. Men en natt i våres sto jeg, relativt utbrent, og smurte matpakker da denne teipen kom på i iPoden, og opplevde at de minimalistisk duvende, sirkulære synth-beatsene til Zaytoven tok fullstendig kontroll over kroppen min. Zaytovens produksjoner – de høres klin like ut nesten alle sammen – forsøker nettopp ikke å gi deg inntrykk av at du er en hallik fra verdensrommet som alle burde tilbe, dette er musikk som rus, desorientert og desorienterende, lik rommet som som svirrer rundt og rundt rett før du sovner fullt påkledd på senga etter at solen har stått opp.
For den uinnvidde høres Zaytovens gyngende synther bare billige og talentløse ut, men Zaytiggy har en helt egen sound, og jeg mistenker at den kommer til å overleve de fleste av dagens trender. I 2025 kommer Soul Jazz Records til å gi ut en egen Zaytoven-samler, og på den kommer det til å være med minst ett spor fra denne teipen, sann mine ord.

De to mest profilerte rapperne i miljøet rundt Zaytoven er utvilsomt undergrunnsheltene Gucci Mane og OJ Da Juiceman, to skikkelser som rapfans oppvokst med Nas og Jay-Z instinktivt vil rynke på nesa av. Antakelig kommer de til å forlate Zaytoven i det øyeblikk de står i fare for å bli virkelig store, men hittil har samarbeidet vært fruktbart for alle de involverte. Gucci har gitt ut plater før, OJ er fersk i gamet. Men ingen av dem er store raplyrikere, og de kommer heller aldri til å bli det. Gucci kan flowe som et fossefall, men det er stort sett umulig å få med seg hva han sier – og når man hører det, er det sjelden særlig minneverdige saker han kommer med. På I’m a Star fra årets Dj Drama-teip gir han fullstendig faen og rapper likegodt i tunger – i hvert fall er det sånn det høres ut. Uansett er det et trancsendent øyeblikk, på linje med det galeste en ODB kunne funnet på, hadde han bare vært i live. OJ Da Juiceman har på sin side gjort karriere på sine idiosynkratiske ad libs. Hans barnslig entusiastiske ”Aye!” og ”Ok-aye!” pryder omtrent alle låtene han har vært med på det siste halvåret, og alle versene hans handler om at han tjener gode penger på å selge narkotika og har fine klær og biler, slikt som folk som hater hip hop og folk som elsker hip hop ofte kan enes om at er en vederstyggelighet. Likefullt har 2008 vært Ojs og Guccis år. Sammen og hver for seg har de spydd ut en uhorvelig mengde miksteips, flere enn de fleste normalt aktive artister kan regne med å gi ut album i løpet av karrieren. Jeg vet ikke om alle miksteipene er like gode, men de er uhørt vanedannende, både på grunn av rapperene og produksjonen, som altså oftest er ved Zaytoven, men også ved etablerte storheter som Shawty Redd og Drumma Boy. Forståsegpåere kan rynke på nesa og snakke om kvantitet og kvalitet og amatørrapperes tilkortkommenheter, men på sitt beste er denne musikken proppfull av liv. Dette er ekte Trap Muzik som aldri glemmer fangenskapet, som ikke forestiller seg noen ny og bedre verden på den andre siden av noe som helst, ikke engang i en forløsende dødsscene der kunstneren overlever omgivelsene sine. I stedet er det fangenskapets absurditetet som feires. Det er vanskelig å forestille seg at denne sounden noengang blir stor i mainstreamsammenheng, på tross av at den er mer enn funky nok, er den også for tom for forestillingen om katharsis eller forløselse. Men nettopp derfor er den også viktig. Når Rick Ross brummer i vei om at han hustler hver bidige dag over The Runners episke beat, hører vi dopdealerrapperens apoteose som motkulturell helt: det er hardt, det er tøft, men noen må gjøre det – og Ross gjør det best. Men når OJ og vennene hans rapper om å selge dop og pengene de tjener på det – og de rapper nesten ikke om annet – høres de aller mest ut som Snehvits syv dverger på vei til arbeid: glade og naivt entusiastiske, som om dopdealing var den morsomste jobben de kan tenke seg: "Every day I’m hustlin’ / Every day I’m grinding! / Every day I’m doubling / Every day I’m shinin’!" jubler de (Trap It Out). Uten at jeg vil trekke Ojs glede over den daglige donten i tvil, bør det likevell bemerkes at jeg ofte får en følelse av at entusiasmen først og fremst kommer av at OJ og Gucci elsker å lage musikk, i hvert fall når jeg tar i betraktning hvor mye musikk disse karene lager, og hvor blide de nesten alltid høres ut. Og selv om de sikkert er flinkere til å selge narkotika enn til å rappe, er entusiasmen smittende. Som alle trap-rappere skryter også OJ heller av alle pengene han tjener enn av hvor god han er på mikken, men han vektlegger alltid det lett absurde eller regelrett tåpelige i situasjonen heller enn det potensielt tragiske: "We got now’n’later cars/ Fruit loop chains/ Stupid fruity colors in our pinky rings!" (Now & Later Cars). På I’m Gettin Money skryter Juice av at han nettopp har kjøpt seg en ny bil som har samme farge som mammaen hans har: ”Brand new whip same color as my momma!” Det er absurd, men det er også affirmativt, og ingen feirer absurditeten bedre enn OJ Da Juiceman og Gucci Mane. Verken OJ eller Gucci kommer noen gang til å levere en klassiker på linje med Ross’s Hustlin eller Jeezys Crazy World, men paradoksalt nok jeg tror det er nettopp det jeg liker best ved dem. Jeg overfører altså mitt gamle kompliment til disse gutta her: Gi meg heller OJ Da Juiceman. Ham er det i hvert fall umulig å legitimere. I hvert fall i noen år til.
» [vis produktdata]

9th Ward - What The Hood Made Me

Download
Ut av intet dukket 9th Ward Gucci opp en gang på forsommeren med en fengende singel om gleden ved å skyte folk (My Choppa), og fra det øyeblikket var jeg solgt. Den tidligere komplett ukjente Louisianarapperen brukte FEMA-pengene sine til å reise til Atlanta, der han fikk kontakt med superprodusentene Drumma Boy (hurra!) og Nitti, og spilte inn en av årets mest vanedannende mixtapes på hotellrommet, med tekster om å skyte folk, bare kledd i mammas tøfler. På tross av superprodusentene, er det først og fremst 9th Ward selv som gjør denne teipen så knallbra. I stemmen og holdningen, minner han mest av alt om en ung B.G., sånn ca 1997: arrogant, infam, konsentrert og overbevisende.
» [vis produktdata]

Lil' Wayne - Tha Carter 3

CD (Universal)
Selv folk som aldri har kjøpt en rapskive i hele sitt liv har antakelig fått med seg at Lil Wayne slapp et nytt album i 2008.

I år har Tha Carter III solgt mer enn alle de andre platene på denne listen tilsammen, og Lil Wayne har også vært den mest omtalte og omstridte rapperen i verden. Utallige rappere har forsøkt å starte beef med ham, men ingen har lyktes. På tross av at han er blant verdens aller beste rappere, er alle er enige om at 90% av alt han har gjort etter dette albumet er det reneste tøv, mye takket være en uheldig kombinasjon av hostesaft og autotune. De fleste av oss venter på at han skal bli den neste unge døde rapperen. Og sant å si er Tha Carter III langt fra perfekt, og heller ikke blant Waynes beste album.

Mange av de beste låtene han har spilt inn det siste året er ikke med på albumet, og et par av låtene som er med her er skikkelige mageplask. Like fullt er C3 noe av en kunstnerisk triumf, ikke minst fordi Wayne er den rapperen som fremstår som friest akkurat nå, som gjør akkurat hva han vil uavhengig av ytre press, og som nettopp derfor har fått så godt som alle andre rappere i gamet til å ta etter ham. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt en rapper – gode rappere – prøve å etterape Weezys ”I am not the same I am a Martian”-linje fra Phone Home, og ingen låt har vel noen gang hatt så mange remikser som A Millie har hatt. Absolutt alle – selv Jay-Z – har gjort sin versjon av låta, og fortsatt er Waynes den beste, oppsiktsvekkende nok.

Fordi Wayne gjør akkurat det han vil, forsøker alle å gjøre det etter ham. Så får man heller leve med at Wayne halvparten av tiden også vil ting han ikke kan og heller aldri kommer til å mestre. Selv etter å ha hørt meg gjennom tusenvis av uinspirerte gjestevers og fyllerør via autotune, kan jeg ikke nekte for at 2008 ville vært et fryktelig mye kjedeligere år uten Lil Wayne.


» [vis produktdata]

T.I. - Paper Trail

CD (Atlantic)
T.I.s Paper Trail er enten like bra eller nesten like bra som Tha Carter III. Eller enda bedre. Men der C3 er lyden av en artist som gjør akkurat det han vil og lykkes halvparten av tiden, er Paper Trail lyden av en artist ikledd tvangstrøye, der man mest av alt beundrer hvor virtuose bevegelser den tvangstrøyekledte klarer å utføre på tross av trøya.

Tidligere i år ble T.I. straffedømt for tredje gang, denne gang for besittelse av en større mengde ulovlige våpen. Dermed burde karrieren hans i alt og ett vært over: de fleste så for seg at rapperen kom til å tilbringe en lengre periode i fengsel. T.I. slapp med ett år pluss samfunnstjeneste, og har måttet tåle beskyldninger om at han må ha tystet på noen for å slippe unna såpass lett. Kanskje er det derfor Paper Trail tidvis høres ut som om den er en del av den avmålte straffen: den høye andelen av oppbyggelige tekster her sammenlignet med på T.I.s tidligere album, gjør at flere har murret om at T.I.s advokater må ha klarert tekstene før de slapp igjennom, og at store deler av Paper Trail mest av alt er ren, gledesløs samfunnstjeneste.

Hadde det ikke vært for at T.I. for tiden beefer med den relativt latterlige rapperen Shawty Lo, hadde dette albumet kanskje endt opp som en tannløs affære. I stedet får vi en skjerpa T.I., en T.I. som ikke bare har friheten sin men også ryktet sitt å redde, og som nettopp derfor skriver og rapper bedre enn på lenge, en giftig T.I. som håner Shawty Lo og som samtidig tør å bli personlig på en måte han ikke var på fjorårets skuffende T.I. vs. Tip. Selv Live My Life, som med sitt oppbyggelige budskap, numa numa sample og Rihanna burde vært en monstrøsitet, ender opp som en av årets aller beste låter – takket være Clifford Harris.

I 2008 rappet T.I. bedre enn alle andre han var på samme låt som – en liste som inkluderer Lil Wayne, Jay-Z, Lupe Fiasco, Ludacris, Young Jeezy, Kanye West og flere andre. Ryktene vil ha det til at Andre3000 egentlig skulle være med på Paper Trail, men han er ingen steder å finne på listen over bidragsytere.

Man skal ikke se bort fra at han rett og slett ikke tok sjansen.
» [vis produktdata]

Dessuten:

The Roots – Rising Down / Three 6 Mafia – Last To Walk / ABN – It Is What It Is / Bun B – Trill 2 / Big KRIT – See Me On Top Volume 3 / Mata – Deal or No Deal / KD – The Playa President / Z-Ro – Crack / Royce ‘5”9 – Bar Exam 2


(30.12.08)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo