Topp 10 2005 - Håvard Hagene Egge

Plateåret 2005 var enormt bra med en mengde utgivelser jeg har hatt stor glede av. The Arcade Fire og The High Water Marks ble begge gitt ut i 2004, men fikk ikke distribusjon i Norge før i 2005. Hvis ikke skulle de vært med på min liste. Uansett. Jeg har vridd hodet mitt i over en måned for å komme fram til mine endelige topp 10. Resultatet ble til slutt slik:

1.Sufjan Stevens - Illinois (Come On Feel the Illinoise)

CD (Asthmatic Kitty)
Michigans store sønn og kristenpoper Sufjan Stevens flyttet til New York i 1999, og dette er hans femte utgivelse under eget navn. Illinoise heter plata, og et mesterverk er det. Virkelig. Det beste med Sufjan Stevens er hans særpreg. Jim O'Rourkes Eureka (1999) er kanskje ikke en helt gal knagg å henge dette på, men det er nok det likevel. Uansett. Stevens lager den herligste blanding av indie, folk, kammerpop og orkesterpop. På Illinoise serverer han de nydeligste melodiene enten de er sentimentale, intime, skjøre, dramatiske, vidunderlige, ekstatiske eller alt på en gang. Her får du alt fra banjoklimpring og trumpet med englekor til grandiose orkestrerte poplåter hvor Stevens trekker deg opp til uante høyder med sine utmerkede komposisjoner som byr på alle mulige slags strykere, blåsere, piano, wurlitzer, banjo, bass, tamburin og håndklapp for å nevne noe (for sikkerhets skyld spiller Stevens de fleste instrumentene selv). Ikke siden Neutral Milk Hotels - In the Aeroplane Over the Sea har jeg vært like aktiv som lytter. Jeg har sikkert gått ned tre kilo i 2005 mens jeg har dirigert tittelkuttet Come On! Feel the Illinoise! Stemningene er heldigvis også en skikkelig berg-og-dalbane fra behagelig melankoli til energisk eufori. Dette er forresten den andre plata i Sufjan Stevens 50 stater-prosjekt. Den første var en reise til Michigan, mens det nå handler om Illinois selvfølgelig. Hans mål er å lage en plate om hver eneste delstat i USA, og med dette tempoet blir han ferdig rundt 2060(!). Det hadde vært en velsignelse om Sufjan Stevens holder ut så lenge.
» [vis produktdata]

2.Suburban Kids With Biblical Names - #3

CD (Labrador)
"I love the city, and the city rain, suburban kids with biblical names", synger David Berman i Silver Jews kanskje aller beste låt People. Om det er fra denne strofen Hanninge-duoen har fått navnet sitt vet jeg ikke, men det passer uansett godt for Johan Hedberg og Peter Gunnarson er fra en forstad i Sverige, og følgelig kaller de seg Suburban Kids With Biblical Names. Uansett, det som er viktig er at de lager vanvittig fin pop. Dette høres ut som Stephen Merrit og Jens Lekman i fullt firsprang med lykkepillen i svelget. Dette gjør de heldigvis uten problemer med å stå på egne ben. Ettersom de to første EPene heter #1 og #2 heter logisk nok SKWBN første fullengder #3. Og hvis du ikke blir glad av å høre på denne er du antakelig ikke glad i pop. Her er det så vanvittig mye herlig naiv og skranglete indie jeg bare må nynne med til, jeg klarer ikke la være å knipse, klappe og nynne blablabla, nananana, hoihoi. Kort sagt, en skikkelig humørspreder. Låtene er bygget opp rundt trommemaskiner, gitar og vokal. Men, det er så mye mer - her får du også mandolin trumpet, klokkespill, fløyte, håndklapp. Hørte jeg en tuba et sted og? Tekstene står fint til musikken med låter om turnélivet i Rent A Wreck eller kjærlighetsforholdet til laptopen i Loop Duplicate My Heart "The neighboors can't complain, cause I got my headphones on". Og så har du låta Noodles med platas artigste statement: "Noodles are the smell of denial, you will never grow up. I heard that I got wasted on your party, sleeping while your merry gang was doing karaoke, in a sofa or a chair it doesn't matter, what matter is I don't have to talk about the weather, with some DJ dude with his shiny boots of leather." På # 3 er det ingen vits i å prøve å finne én favoritt, for denne plata er fullspekket med hits. Derfor passer det fint å avslutte med en strofe fra Trees and Squirrels: "I don't know what you've been told, but I'm gonna have some fun tonight". Og det bør du og.
» [vis produktdata]

3.Antony and the Johnsons - I Am a Bird Now

CD (Secretly Canadian / Rough Trade)
Årets mest sjelfulle utgivelse skulle vise seg å komme fra androgyne Antony Hegarty og hans venner. Dandyboy Rufus Wainwright, freakfolker Devendra Banhart, rockeikonet Lou Reed og hans store forbilde Boy George hjelper til, og det beste av alt - det funker som pokker. I Am a Bird Now er sår og søkende kammer/barokkpop som beveger dypt med sin kraftfullhet. Coveret til I Am A Bird Now er et Andy Warhol-foto fra 1974 av hans superstjerne Candy Darling. Vi ser henne ligge på dødsleiet, og hun døde faktisk kort tid etter at dette bildet ble tatt. Dette setter stemningen for denne ærlige og utleverende plata. Antony synger om død og det å være innesperret i en mannskropp, men det er også mange oppløftende tanker å finne her. Alt er intenst, men samtidig så utrolig vakkert framført at det føles sublimt.
» [vis produktdata]

4.Devendra Banhart - Cripple Crow

CD (XL)
Det er ikke så nøye om vi kaller dette freakfolk eller new new age (som Devendra selv beskriver musikken sin). Det som er viktig er at halvt venezuelanske, halvt amerikanske Banhart lager tidløs og genial musikk. Han bor på en hytte i fjellet den ene dagen, i teltet på stranda den andre, og er mer opptatt av å sleike på tomatene han dyrket under innspillingen av Cripple Crow enn han er av å snakke om musikken sin. Han har et hinduistisk kastemerke i pannen, synger om å lage kinesiske barn i Russland og om å ikke drepe tyren, men i stedet tyrefekteren. Banhart er kanskje den største hippien på denne siden av 1980. Dette gjør han til en av de mest interessante musikerne i dag. Devendra Banhart har fortalt at siden han røyker så mye er den brekende stemmen hans blitt litt mer nedtonet, og altså mindre utfordrende for de som syntes det ble litt for mye på hans første utgivelser. Cripple Crow byr på musikk du kan trekke fram om ti år og være like begeistret for. Dette er viser som bare vokser og vokser og vokser.
» [vis produktdata]

5.M83 - Before the Dawn Heals Us

CD (Goom)
Shoegaze har fått en revival i det siste, og Before the Dawn Heals Us er et bevis på at nettopp det er ekstremt gode nyheter. M83 har gått fra å være en duo til å bli Anthony Gonzalez sitt soloprosjekt, og har nå gitt ut en plate som er mer helhetlig og grandios enn den også fantastiske debuten Dead Cities, Red Seas & Lost Ghosts (2003). Hos franske Gonzalez er det storslagne og cinematiske et viktig element i hans elektronica-skokikkerpop. Denne plata vil dra deg opp i skyene med et herlig kick for så å lande med et deilig svev og lulle deg inn i drømmeland før dundrende trommer, riv ruskende gale gitarkaskader og skrikende synthstrykere vil pumpe adrenalinet i gang igjen. I tillegg synger Gonzalez på den mest sjarmerende fransk-engelsk siden tv-serien 'Alo 'alo.
» [vis produktdata]

6.Josh Rouse - Nashville

CD (Rykodisc)
Nashville er kanskje den minst spennende plata på min liste, men likevel den jeg har hørt mest på. Grunnen til det er at Josh Rouse lager så utrolig sympatisk, herlig og sofistikert country-inspirert voksenpop, som ikke har en annen agenda enn å behage lytterne med sine kvalitetsmelodier. Når det er sagt har Josh Rouse funnet et uttrykk som er helt hans eget gjennom de to siste utgivelsene. Nashville er skjønn fra start til slutt med The Smiths-aktige Winter in the Hamptons og den utrolige nydelige My Love Has Gone som de aller største høydepunktene.
» [vis produktdata]

7.The National - Alligator

CD (Beggars Banquet)
“I had a secret meeting in the basement of my brain”, synger Matt Berninger på Secret Meeting som åpner The National sin beste utgivelse hittil. Det er så genialt sagt. Og med det setter han standarden uten at det er grunn til bekymring, for her er det en rockepoet av beste merke vi har med å gjøre. The National følger opp tekstene til Berninger med låter i samme klassen. Americana, sadcore og post-punk blandes sammen til et mesterverk det er umulig å komme utenom hvis du liker musikk som er suggererende, energisk, angstfylt og bittersøt.
» [vis produktdata]

8.Okkervil River - Black Sheep Boy

CD (Jagjaguwar)
Okkervil River overbeviser igjen på deres tredje langspiller Black Sheep Boy. Texas-gjengen fortsetter å blande americana, folk og orkesterpop i sin herlige indie-gryte, men har nå laget en mer dynamisk plate hvor de veksler mellom nydelige og skjøre låter til det mer energiske og kontante. Will Sheff gauler som vanlig på sitt utsøkte vis og Jonathan Meiburg trakterer Wurlitzer og pumpeorgel som en gud. Resultatet er særegent og absolutt vidunderlig.
» [vis produktdata]

9.Broken Social Scene - Broken Social Scene

CD (Arts & Crafts / City Slang)
Dette musikkollektivet er noe av det aller mest spennende som har vokst fram i indieverdenen de siste årene. På sin tredje fullengder framstår de så komplekse og uorganiserte som aldri før, men samtidig på sitt mest gjennomførte og organiske som band. Det er ikke lett å skjønne seg på hvordan disse kanadierne lager musikk. Her er det lag på lag med deilige ringende gitarer, et tromme/basskomp av en annen verden, nydelig og intens vokal med drømmende koringer og en haug med andre elementer. Dette er kreativ, hypnotisk og kraftig sydende indierock av det heftigste slaget. Broken Social Scene kunne nok laget den ene hiten etter den andre, men velger altså å gjøre dette mer komplekst. Det gjør at denne utgivelsen trenger tid. Masse tid. Plata har gått veldig mange runder hjemme hos meg hittil, og jeg finner stadig mer å sette pris på. Derfor har jeg en anelse av at denne utgivelsen vil vokse seg enda større med tiden, og klatre på min liste.
» [vis produktdata]

10.Smog - A River Ain't Too Much Too Love

CD (Drag City / Domino)
Bill Callahan fortsetter å lage nydelig lo-fi-viser, og hans tolvte fullengder på CD er også kanskje den aller beste samlingen viser han har gitt ut. A River Ain't Too Much To Love er nedstrippet, ærlig og kompleks. Han klimprer fortsatt på sin gitar og synger med sin mørke og distinkte røst, mens de deiligste trommene driver låtene fram. Tekstene er som vanlig karismatiske og alvorlige med den ekstra lille snerten. Du blir beveget i de intense øyeblikkene, men trekker fort på smilebåndet av hans vittige påfunn rett etterpå. Det er så fint at en særing som Bill Callahan har blitt så høyt verdsatt at han har fått holde på i så mange år, og det er absolutt ingen grunn til å slutte å gi han oppmerksomhet nå.
» [vis produktdata]

Disse var et hårstrå fra å få plass på min topp 10-liste: Animal Collective, The Decemberists, Stars, Of Montreal, Vashti Bunyan, Magnolia Electric Co., Matt Sweeney and Bonnie "Prince" Billy, Embassy, Love Is All, M Ward, Patrick Wolf, Clap Your Hands Say Yeah, My Morning Jacket, Datarock, Frida Hyvönen, Serena Maneesh, Bright Eyes, CocoRosie, The Boy Least Likely To, Sleater-Kinney, Samara Lubelski og Architecture In Helsinki.

Håvard Hagene Egge
(30.01.06)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo