Topp 10 2005 + 5 EPer - Kristian Nygård

Akkurat da du er sånn passe lei alskens årslister som oppsummerer 2005, kommer det altså en til. Hvorfor akkurat denne kommer litt senere skyldes nok skribentens latskap, kombinert med påtenkte, altfor ambisiøse planer som absolutt ikke lot seg realisere. For eksempel var en topp 50 liste det opprinnelige målet, som etter hvert ble kuttet ned til 25, så 15, så 10. (Noen som ikke rakk helt opp nevner jeg derfor nå: Eluvium, Low, Trail of Dead, Antony & the Johnsons, Port-Royal og Detwiije.)

Flere sidekategorier var også på planleggingsstadiet, med lister som skulle sette søkelyset på ”fantastiske låter på ok album” (Vinneren: Menomena – Water (Under an Hour), ”årets mest dansbare låter” (Vinneren: Clap Your Hands Say Yeah – The Skin of My Yellow Country Teeth (Clap Your Hands Say Yeah), ”årets mest skuffende album”(”Vinneren”: Kinski – Alpine Static), ”årets beste norske” (The Samuel Jackson Five – Easily Misunderstood), ”beste gjenutgivelser” (Explosions in the Sky – How Strange, Innocence) osv. Lister som altså ikke kommer i sin helhet, uansett hvor spennende (?) de måtte høres ut, så du må nok ta til takke med disse 10 albumene + 5 EP’ene.

Men statistikk, lister, og lignende som faktisk kan annonseres, er grundige avsløringer om mine ekstensive plateinnkjøp i 2005. Godt hjulpet av det glimrende katalogiseringsverktøyet Music Collector, og etter noen enkle tastetrykk, kan jeg komme fram til at det ble kjøpt inn totalt 182 utgivelser i 2005, hvorav 150 er fullengders album, 31 er EPer, og én, uten å engang inneha en platespiller, er på vinyl. Alle disse til sammen utgjør da altså 134 timer, 49 minutter og 15 sekunder med musikk, med en gjennomsnittlig lengde på 44 minutter og 26 sekunder på hver utgivelse, og 4 minutter og 47 sekunder på hver sang. 94 av de innkjøpte utgivelsene er fra 2005, 48 fra 2004, med de resterende 40 fordelt ganske jevnt på årene 1967-2003. Totalt ble det altså brukt 16 665 kroner på musikk i 2005, dvs. et gjennomsnitt på ca 91 kroner og 50 øre pr utgivelse.

Så hva betyr alt dette sludderet? Vel, 2005 var vel sikkert et veldig bra plateår.

10.Magnolia Electric Co. - What Comes After the Blues

CD (Secretly Canadian)
Forventningen til årets obligatoriske Jason Molina-utgivelse var faktisk relativt labre: live-albumet Trials & Errors falt ikke helt i smak, og selv om den siste Songs:Ohia-plata var spektakulært bra, hadde jeg uansett ikke helt troen på at den kunne overgås. Med What Comes After the Blues gjør den vel heller ikke det, men albumet klarte allikevel med sine såre country-ballader å snike seg inn under denne huden i år også. Molinas særegne evne til å formidle temaer som blir så dypt personlige og nært opp til lytterens egne, skinner igjennom på What Comes After the Blues som en usedvanlig unik egenskap. Likeså varmt som intimt i 2005s uunngåelige tyngre stunder var det usedvanlig betryggende å høre Molina gang på gang gjenta at "No one has to be all right all of the time". Ah, tusen takk, Jason. Og beklager, jeg skal aldri tvile på deg igjen.
» [vis produktdata]

9.The Decemberists - Picaresque

CD (Kill Rock Stars)
Phew, heldigvis hørte ikke Colin Meloy og hans piratkompanjonger på min oppfordring om å la The Tain (2004) utgivelsen bli bandets siste. Noe som absolutt uansett viser seg å være fullstendig unødvendig når bandet åpenbart har flere låter av samme kaliber på lager. Picaresque blir da som en maktdemonstrasjon av leken folkpop fra fjerne farvann, med bandets melodiske teft, tørre humor og drømmende blikk fra tidligere fullengdere, alt iblandet The Tains mer ambisiøse lydbilde. Sjørøverhistorier fra hvalbuker, såvel som mislykkede fotballkamper og anti-krigs demonstrasjoner, alt poengterer Picaresque som farlig nær fulltrefferen The Tain, milevis foran forrige skive Her Majesty, og temmelig likt med førsteplata Castaways and Cutouts som bandets så langt aller beste albumutgivelse.
» [vis produktdata]

8.Jesu - Jesu

CD (Hydra Head)
Dronende og massivt, suggerende og hypnotisk, Justin Broadricks Jesu-prosjekt får alene representere "metal" for min del på denne listen, selv om også Pelican, Ocean og Tides leverte gnistrende plater bestående av dundrende tungskyts i sneglende tempo. Jesu skiller seg fra disse ved å gi et klarere inntrykk av å sveve i skyene, eller svømme i gjørme, om du vil. Kontrasten mellom bandets sedative industrielle flater og Broadricks ofte repetitive men alltid vakre vokal gir Jesu denne ekstra dimensjonen, som er like svalende som den er stormende. Ikke før på et avslutningsvis spor slippes mer brummende vokal løs, uansett på et tidspunkt det føles helt naturlig, helt på sin plass og fremdeles like hardt, vakkert og brutalt som resten av albumet.
» [vis produktdata]

7.Archer Prewitt - Wilderness

CD (Thrill Jockey)
Først nå i ettertid har jeg oppdaget at Archer Prewitt's Wilderness var mitt fjorårs sommeralbum. Så å si hver eneste dag etter jobb (jeg hadde funnet ut at dette tidspunktet var det mest avslappende/sorgløse i løpet av dagen) ble tilbrakt i selskap med Prewitts forførende orkestrale pop, og minner meg nå i dag mest om late ettermiddagstimer i kokende hete. Men det er noe mer med Prewitt's tilsynelatende lette kammerpop, en subtil dybde som sakte avdekkes gjennom stadige gjennomlytninger, og assosiasjonene går nå langt videre enn min egen sommer, helt til selve ideen av en perfekt potensiell sommer. Man drømmer seg allikevel ikke altfor langt bort i Prewitts fauna, men lar hans forførende stemme lede an blant duggfriske blader og svaiende gresstrå, mens tretoppenes skimrende solstråler treffer ansiktet, og sommerens svale bris kjærtegner hårtuppene.
» [vis produktdata]

6.The Mountain Goats - The Sunset Tree

CD (4AD)
John Darnielles seneste album føyer seg til i rekken over hans studioalbum som det mest gjennomførte, personlige og ærlige. For så vidt ikke noe revolusjonerende med akkurat det, men måten hans nære historier uttrykkes på er slående levende. Rundt årsskiftet fikk låten This Year uventet stor betydning for meg, med tekstlinjen "I am gonna make it through this year, if it kills me" som standhaftig poengterer ungdoms uskyld, innkapsler blåøyd optimisme og krystalliserer forventningsfullt håp. Darnielles unge jeg-person trenger bare holde ut ett år for å nå alle de mulighetene fremtiden kan bringe, og måten han formidler dette blir så uforfalsket ektefølt at man tar seg i å relatere det til sitt eget liv, hvor "this year" man skal kjempe seg gjennom blir slutten på forrige, resten av dette, hele neste eller rett og slett alle år, alt ettersom. Man tar seg i å være 17 år igjen, med alle muligheter og restriksjoner det medfører. Samtidig tar man seg også i å være helt og holdent fengslet av The Sunset Tree. Og jeg er sannelig ikke sikker på hva som er den beste følelsen av de to.
» [vis produktdata]

5.M83 - Before the Dawn Heals Us

CD (Goom)
Det er noe uforfalsket ekte over det grusomt dårlige skuespillet i dialog-monologen som danner ryggraden for Car Chase Terror fra Before the Dawn Heals Us. Og på sett og vis representerer låten plata og bandet M83 (nå for så vidt egentlig et soloprosjekt), som blotter det meste av underliggende følelser for å affektere oss som lyttere med synth-romantisk shoegaze-eskapisme. Fallhøyden er selvsagt stor, det hele kunne blitt ulidelig pretensiøst, spesielt nevnte Car Chase Terror er vel godt mulig det for noen, men allikevel oppfattes Before the Dawn Heals Us som en levende, ærlig, fengende og affekterende salig blanding av My Bloody Valentines støystormer og Jean-Michel Jarres synthsvisker. Med andre ord, utrolig nok veldig bra.
» [vis produktdata]

4.Wilderness - Wilderness

CD (Jagjaguwar)
Første gang jeg rotet meg bort i akkurat denne villmarken, gjennom en smakebit fra Jagjaguwars nettsider i sangen Arkless, var min reaksjon rett etterpå bare et forvirret "hæ?" - som vedvarte selv etter flere gjennomlytninger. Egentlig har ikke Wilderness sluttet å overraske, for langspilleren med samme navn er sjeldent nyansert og detaljert - men fremfor alt, svært unik. Som et slags Explosions in the Sky frontet av P.I.L-tidens John Lydon fusjoneres drivende post-punk med storslagen post-rock. Men joda, som groove-anmeldelsen påpeker, dette er kanskje ikke noe som faller i smak hos alle, vokalist James Johnsons stemme er mildt sagt en smule spesiell, der den mest av alt er basert på atonale gutturale utstøtninger. I alle fall fascinerende forfriskende for min del, og i tandem med en imponerende instrumentbruk, da spesielt svimlende og hypnotiske trommer ender Wilderness opp som årets debut, årets overraskelse, og årets mest voksende plate.
» [vis produktdata]

3.Sigur Rós - Takk

CD (EMI Virgin)
En allegorisk observasjon: Tar man en vilkårlig sang fra Takk... leses dens beskrivende sjekkliste som et veikart i tundraen:
- harmoniske diminuendos
- orkestrale kaskader
- spilledåser, klokkespill, piano, xylofon dominerer

Altså, på mange måter mer av det samme fra Sigur Rós. Men så ville noe annet vært utilgivelig. Men hva er det med disse islendingene? Hvordan kan de få oss til å krible i magen og prikke på huden bare sekunder inn i deres låters dvelende åpninger, bare for å etterlate oss i skjelvende fosterstillinger minutter senere? Eller eventuelt ikke, for har man svaret på disse spørsmålene lar man seg neppe fengsle i utgangspunktet. For min egen del er i alle fall mystikken i aller høyeste grad fremdeles til stede.
» [vis produktdata]

2.Sufjan Stevens - Illinois (Come On Feel the Illinoise)

CD (Asthmatic Kitty)
På et tidspunkt fant jeg ut at forventingene mine til dette albumet lå på et temmelig usunt nivå. Så da tiden kom for første gjennomlytning av Illinois hadde jeg klart å overbevise meg selv om at Sufjan umuligvis kunne holde samme formen han hadde demonstrert på tidligere plater, og da spesielt den totalt overbevisende Greetings from Michigan. Så jo da, sjelden har jeg vært så glad for å ta så ettertrykkelig feil. For med Illinois tar Sufjan hans ofte orkestrale og alltid intime folkpop til et nytt nivå, der triumferiske blåserpartier veves inn i nedtonet akustikk, og tekstreferanser går til både Abraham Lincoln og seriemorderen John Wayne Gacy Jr, med et gjennomgående glimt i det ene øyet, og en tåre i kroken på det andre. Tør jeg foreslå "Oregone Fishin'" (hmm eller "Sufjan Stevens is Kentucking you in..." eller "Sufjan Stevens gets Arkansassy!" eller... osv) som neste reisemål i Sufjans absurd ambisiøse 50-states prosjekt? Uansett hvor det måtte bli, Sufjan - jeg er med, denne gang enda mer forventingsfull.

PS: Last ned gratissporet The Lord God Bird som et supplement til Illinois; som alle Sufjans andre sanger er også denne hans aller beste.
» [vis produktdata]

1.A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

CD (Constellation)
Akkurat nå har jeg ingen anelse hva jeg kan si her om Horses in the Sky som jeg ikke allerede har prøvd og godt mulig feilet med å formidle gjennom anmeldelsen her på groove. Kanskje det at platen så absolutt ikke er et mesterverk, men at det er nettopp det som gjør den så bra. Kanskje jeg kan si at det er årets mest menneskelige plate. Kanskje årets mest sårbare. Den mest humane. Kanskje årets ærligste, mest levende, mest drømmende, mest sjelfulle, mest ektefølte, mest håpefulle, mest naive, mest genuine, mest affekterende, mest reflekterende og mest uforfalskede.

Men årets beste? Nei, det finner du kanskje på en annen liste.
» [vis produktdata]

Topp 5 EP
 
5. Explosions in the Sky – The Rescue (Travels in Constants vol. 21)
Texas-bandet benytter seg for dem å være en ukonvensjonell fremgangsmåte for innspillingen (8 låter ble laget fra grunnen av på 8 dager), men ender allikevel igjen opp med vakker instrumental rock som appellerer like mye til hjertet som hjernen.

4. Epic45 - England Fallen Over
Endelig lykkes disse britiske guttene med det de har prøvd på med et par album allerede: å høre ut som Disco Inferno anno 2005.

3. Sparrows, Swarm and Sing! - Untitled 2
Ungt amerikansk band som låner flittig fra Godspeed You! Black Emperor, men som like ofte avslører andre nye kvaliteter. Allikevel, uansett hvor mange ganger man har hørt en hjemløs manns smertefulle betroelser satt til skimrende gitartoner, blir akkurat denne ene den som kanskje er aller mest hjerteskjærende.

2. Pelican - March Into the Sea
Denne ekstra lange versjonen av en låt fra albumet The Fire in Our Throats Will Beckon the Thaw er et stykke herlig støyende, dundrende hardt metal/indie/post-rock. Komplettert av nok en fantastisk remix fra Justin Broadrick (Jesu/Napalm Death) blir denne EP’en faktisk en enda mer essensiell utgivelse enn moderalbumet.

1. Calexico / Iron & Wine - In the Reins
Mini-album/EP – kall det hva du vil, men dette samarbeidet mellom den lavmælte gitar/bano-klimpreren Sam Beam (Iron & Wine) og mariachi/ørkenrockerne Calexico, er i alle fall usedvanlig fruktbart.

Kristian Nygård
(15.01.06)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo