Feelgood shit of the Year - Thomas Karlsen

Tja, det var jo ikke et så aller verst år, det der. Jeg klager ikke. Under ser du hvorfor. Gidder du ikke lese alt sammen, ligger mine ti favoritter i bånn av siden.

Årets coversamling:
Matthew Sweet and Susanna Hoff: Under the Covers, Vol. 1

Matthew Sweet og Susanna Hoff? Mannen med et av tidenes beste fuzzpopalbum, Girlfriend, paret med den fineste dama på 80-tallet, dama som sammen med The Bangles ga oss killere som Manic Monday, Walk Like an Egyptian og klineklassikeren Eternal Flame? Nå med versjoner av The Zombies’ Care of Cell # 44, Loves Alone Again Or og Left Bankes She May Call You Up Tonight i svulmende og sødmerike versjoner? Samt The Marmelades I See the Rain, Beach Boys’ Warmth of the Sun, The Mamas and the Papas Monday, Monday, Stone Poneys Different Drum, The Whos The Kids Are Alright, Velvet Undergrounds Sunday Morning og Neil Youngs Cinnamon Girl? Det var nesten for godt til å være sant. Helvete, det kunne ha regnet kyr, men i hjertet var det likevel bare sol, sol, sol så lenge man var i selskap med disse to popfeinschmekerne. Som tunfisk for en katt, dette.

Årets gjenutgivelse:
The Triffids: Born Sandy Devotional

Mye er sagt om 80-tallets begredelighet, og med rette. Likevel skulle en ikke slå inn på stier alt for langt unna Billboards motorveier for å finne fantastiske skiver. Med The Triffids var det en annen historie. Du måtte virkelig ha visst hva du var på leting etter der inne i krattskogen, og ryddet unna flerfoldige falne trær og kvisthauger og skit for å finne denne sekstetten fra Perth i Australia. 20 år etter deres oversette mesterverk Born Sandy Devotional, har Domino Records gitt ut albumet i lekker ny innpakning, og sendt dem tilbake for å forfølge alle ignoranter, lik et Dickensk Spøkelse fra Fortidens jul. Jeg lar meg skremme.

Årets oppsummering:
R.E.M: And I Feel Fine... The Best of the I.R.S Years 1982 – 1987

Uendelig mange slag har jeg tapt, og i dag har jeg forlengst gitt opp, eller bare mistet interessen, men det var en periode på noen år hvor hver eneste dag på ungdomsskolen inneholdt minst et øyeblikk hvor jeg måtte forsvare R.E.M med nebb og klør. Det var i årene 1991-1994, og det hele startet katastrofalt, i 7.klasse, med noe de kalte Klassens 10 på topp. Jeg kom trekkende med Losing My Religion. Den kom sist. Helt sist. Jumbo. Jeg var sår, og flau. Jeg lå der med brukket rygg, og måtte høre på Lars Mortens hånfliring i to lange år etterpå. En viss smak av hevn kom med Automatic for the People høsten etterpå, men det hjalp liksom ikke helt. Vi hadde dummet oss ut, blitt avkledd, og jeg led med mitt R.E.M. Uansett: Verden var i forandring. Etter hvert kom jeg over lange artikler i alskens blader og aviser om dette bandet fra Athens, Georgia som nøysomt hadde vokst seg ut av collegeradioene og inn i ishockeyhaller, uten å fire på kvaliteteten. Da jeg avsluttet ungdomsskolen våren ’94 hadde de fleste sluttet å le. Lars Morten var selvsagt en tapt sak, all den stund han bare hørte på Haddaway, Stakka Bo og Guns 'n Roses, og kom viftende triumfatorisk med VG-lista hver onsdag som om det liksom skulle være et fellende bevis.

Så det var sånn det begynte, den sensommeren og høsten ’91. Mitt forhold til R.E.M. startet med Losing My Religion, og deretter ble det å grave i fortida. Og plutselig er det 2006, og R.E.M. er om mulig verdens mest avdankede band. Time Warner melker fansen for spenn med helt unødvendige 2xCD deluxe-editions av samtlige utgivelser på selskapet siden 1988. Det virker mer enn middels desperat. Noen i Warner har tydeligvis gitt bandet en altfor lukrativ kontrakt, gruppa selger ikke like mye som forespeilet, kritikere og fans er mette og matleie, og det brenner på dass.

Og nettopp derfor er And I Feel Fine så utrolig gledelig, selv om noen vil kalle den ei melkeku. Den minner meg om da jeg oppdaget hvilket fantastisk band R.E.M. var på 80-tallet, der jeg lå på gulvet med ører så store som tinntallerkener og fant stadig nye mirakler og favoritter i de gamle skivene deres, og kjente at det var mitt, bare mitt, mens jeg sugde til meg alt av artikler og intervjuer i hovedsakelig utenlandske blader, og leste meg opp på hvordan R.E.M. på begynnelsen av 80-tallet hadde vært en temmelig aparte gjeng, hvordan Bill Berry nesten hadde mobbet Mike Mills ut av bandet for sitt litt forsofne, nerdete utseende og hvordan Peter Buck og Michael Stipe møttes i platesjappa der Buck jobba og siden begynte henge sammen. Hvordan Murmur ble kåret til årets album i 1983 i Rolling Stone, foran U2s War og Michael Jacksons Thriller. 1983, altså. Den gangen, i 1991, virket det som evigheter siden. Det gjør det for så vidt ennå, men den gangen var åtte år bare noen få flere enn jeg hadde levd, og jeg kunne knapt forestille meg hvordan livet var i 1983. Og i hvert fall ikke i Athens, Georgia, USA.

Letingen etter LP-plater og kassetter i nå for lengst nedlagte platebutikker (som den eneste familien i Norge hadde vi ved utgangen av 1991 fortsatt ikke kjøpt CD-spiller. Dette endret seg i 1992, da min far en formiddag like etter nyttår dro ut på leting, og kom tilbake med både CD-spiller og mikrobølgeovn, noe som fengslet oss til lenge etter at sommerferien var over og bladene på trærne igjen var begynt å gulne) - bar frukter, og tilslutt var I.R.S.- katalogen av bandet komplett. Jeg hadde til og med skaffet meg Dead Letter Office, en litt halvkuriøs samling av demoer og b-sider som blant annet inneholdt covere av et helt ukjent band ved navn Velvet Underground, og en temmelig uggen versjon av King of the Road (men med en atskillig mer løssluppen en av Aerosmiths Toys In the Attic, om jeg ikke husker helt feil).

And I Feel Fine... inneholder ikke Toys In the Attic, men ellers er det så mye å svimle av her at man lett kan miste pusten. Intet mindre enn 42 spor, fordelt på en regulær best-of-disc og én presset med previously unreleased demoer og live tracks, en del akustiske og nedtonede versjoner, samt de derre hib-tones-miksene fra så langt tilbake i tid som 1981, og som jeg fortsatt klør meg i huet av. Av de som er verdt å nevne er Gardening at Night – en "slower electric demo", fire live tracks, deriblant Life And How to Live It fra Utrecht i Nederland, og en spesielt trivelig versjon av We Walk fra Murmur-skiva, live fra Paradise i Boston. Ellers får du et par demoer som du muligens aldri har hørt før, noen live-in-studio-låter, og sjansen til å høre Bad Day som den opprinnelig var tenkt. Det er en strålende pakke, med utfyllende kommentarer fra samtlige medlemmer, også fra Bill Berry som har trukket seg tilbake til farmen. Alle kaster de lys over hvilken overflod av kreativitet og energi som omga bandet på den tiden, og hvordan de også jobbet i studio. Bookleten er ellers fin nok, ikke akkurat smellfeit, men med en bittersøt og nostalgisk introfuksjon av Anthony DeCurtis som tar for seg bandets historie fram til etter utgivelsen av Document i 1987.

Og dermed blir det umulig å ikke trekke fram den regulære best-of-disken, som virkelig er en majestetisk samling på alle mulige måter. Jeg driter i om det er andre låter som kanskje kunne vært tatt med, kanskje er det det, men for den personen som aldri har tatt seg tid til å dykke ned i R.E.M.s I.R.S.-periode på 80-tallet må dette være som å bli vist veien til Atlantis, og oppdage at absolutt hele veien er belagt med gull. De fem albumene – Murmur (1983), Reckoning (1984), Fables of the Reconstruction (1985), Life’s Rich Pageant (1986) og Document (1987) - er blitt mer eller mindre likt representert i antall låter, i tillegg er Gardening at Night fra minialbumet Chronic Town fra 1982 tatt med. Låtene er ikke lagt i kronologisk orden, hvilket kanskje er synd for den som ønsker å høre hvordan bandet utviklet seg fra et album til det neste (i så fall er det bare å kjøpe dem, alle sammen), men fint for oss andre. Låtene er noen flere enn på 91-samlinga, et kjapt blikk innover i hukommelsen sier meg at det kanskje gjennomsnittlig er hentet én ekstra låt fra samtlige fem album. I sum gir det et utførlig bilde av bandet på denne tiden. Selv er jeg umåtelig svak for Fables of the Reconstruction, hvilket ifølge DeCurtis er noe tilnærmet en lakmustest på hvor mye R.E.M.-fan man er. Det er vel noe i det, all den stund albumet preges av en slags rastløs stemning blandet med sørstatlig mystikk og folklore som kanskje for mange kan synes utilgjengelig og mindre iørefallende; på den annen side får man jo to absolutte belters som Can’t Get There From Here og Driver 8 med på skiva. I tillegg til Life And How to Live It, og ingen skal få meg til å omtale disse tre låtene som spesielt innadvendte eller nedstemte. Uansett; alle fem album fra IRS-perioden er klassikere, på ulike vis, og denne samleren viser det til fulle. And I Feel Fine… er en glimrende ansporing til å dykke ned i bandets katalog igjen, eventuelt oppgradere den eller sågar bare ta fatt på samlingen av den. Og avslutningsvis må jeg bare få nevne én ting: Mike Mills var muligens klodens beste korist på den tiden. Enkelte av de tingene han gjør på disse låtene er knapt til å tro, som på Fall On Me og ikke minst It’s the End of the World (And I Feel Fine). Men det gjelder ikke bare ham. Samtlige spor her er gaver til menneskeheten, og jeg takker dem av hele mitt hjerte. R.E.M. gjorde fine ting lenge, opp til The Great Beyond –singelen og tidvis på Reveal-skiva, muligens også etterpå. Men dette er perioden å virkelig minnes dem for, Automatic for the People eller ikke.

Til slutt et lite utdrag fra bookleten, om noen skulle trenge ytterligere argumenter, nedtegnet av DeCurtis i bookletens konkluderende del:

"Spanning five albums and an EP, the 21 songs collected here show one of the best, most exciting, most meaningful bands of our time "growing up in public," as Michael Stipe puts it. In a way that would be inconceivable now, I.R.S. gave R.E.M. the opportunity to evolve and discover its voice without the presure of having to generate enormous sales. Happily, sales would come later. But this is music made for its own sake, music that doesn’t pander to an audience but creates one. The joy of artistry and honest conviction are evident in every track and, just as when they first came out, these songs provide bracing inpiration in troubled times. "

Jeg ville bare nevne det.

Årets andre - Athens, Georgia-band:
Elf Power: Back to the Web

Fantastisk fin skive. Virkelig, virkelig fin, med islett av østens mystikk.

Årets kjøp:
Phil Spector: Back to Mono (1958-1969)

179 kroner på du-vet-kompaniet rett før jul.

Årets hive-seg-på-bølgen-før-det-er-for-sent:

Hvis du ikke har fått med deg fantastiske The Wire er det ikke for sent. Serien er inne i fjerde sesong i Statene, og går det som alle vil, starter man snart innspillingen av sesong 5. Nå får du uansett de første sesongene for en rimelig billig penge – jeg fikk i alle fall sesong 1 for under tre hundre, og gliste hele veien hjem. Ingen så meg før neste morgen – da hadde jeg sett alle 13 episodene i et jafs. Detective McNulty prøver å sette opp en IKEA-seng i fylla. Paralleller trekkes mellom sjakk og doppushing. Folk dør som fluer. Folk snakker ikke til hverandre, men snerrer mellom tennene. Det er så bra som TV kan få blitt. Langsom oppbygging, troverdig, realistisk, ujålete.

10.Herman Dune - Giant

CD (Source Etc.)
Jeg vet nesten ingenting om Herman Düne. Til tross for at jeg har hørt om dem gjentatte ganger de siste årene, er hullene så store og mange at jeg ikke skal bruke tid på å vise det eksakte omfanget av dem. Jeg har dessuten registrert at flere synes Giant er en av bandets svakeste utgivelser. Det kan sikkert være. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har sporet opp noen av de tidligere albumene, og de er flotte, bevare meg vel, men det har ikke blitt nok tid til å høre etter. Så foreløpig får jeg bare klare meg med Giant.

Jeg skal sette den ved siden av Ernest Hemingways Og Solen Går Sin Gang den dagen jeg innfører et nytt katalogiseringssystem i hyllene mine, men nøyaktig hvorfor vet jeg egentlig ikke. Tror det må være noe med assosiasjoner til sløvende togreiser i solsprengte kupeer, kakling, tasker med vin, og et svalt vindpust over ansiktet i det noen velsignede sjeler åpner vinduene. Alt er veldig behagelig og alt er nesten perfekt, og bekymre seg blir det alltids tid til senere.
» [vis produktdata]

9.Band of Horses - Everything All the Time

CD (Sub Pop)
Som alle vet er ikke Band of Horses direkte ulike band som The Shins og My Morning Jacket, men det skal selvsagt ikke brukes mot dem. Wicked Gil og Funeral er de to beste grunnene til det, og resten av albumet følger kun et eh... hestehode bak.

Av og til beveger de seg nesten farlig nær arenarock, i svulstige, tunghendte arrangementer og et semi-pompøst uttrykk som nesten truer med å falle sammen av sin egen vekt, men Ben Bridwell og Matt Brooke kommer akkurat klar av skjæret, hver eneste gang. Voldsom, episk og mektig indie schmindie, med stor vokal fallhøyde, og innimellom er det så tapetet nesten krøller seg på veggen.
» [vis produktdata]

8.Belle & Sebastian - The Life Pursuit

CD (Rough Trade)
Ingen skal se rart på deg dersom du kom til et punkt da du rett og slett sluttet å interessere deg for Belle and Sebastian - spesielt dersom det punktet i tid sammenfalt med utgivelsen av Fold Your Hands Child, You Walk Like a Peasant. Du var langt ifra den eneste, for å si det sånn. Stuart Murdoch bestemte seg av en eller annen grunn for å demokratisere låtskriverprosessen innad i kollektivet på tampen av 90-tallet. Det endte nesten i forferdelse. Med Isobell Campbell og Stuart Jackson nå opptatt på andre hold og med egne prosjekter, har Murdoch tatt tilbake mye av det kunstneriske ansvaret, og fått B&S opp på beina igjen.

Et prøvende skritt begynte med 2003s Dear Catastrophe Waitress, og ble til et kjempebyks med denne smått fantastiske The Life Pursuit. Bare dét forsvarer nesten alene en plass på denne listen, men legg til klokkerene melodier, kaotisk perkusjon, rallende allsang og det ene med det andre, deriblant ihuga nikk til T.Rex og Marc Bolan, og du sitter igjen med noe du skal være temmelig utakknemlig for å takke nei til.
» [vis produktdata]

7.Built to Spill - You In Reverse

CD (Warner Bros.)
Det kom til et punkt da jeg begynte å lure på hvor det hadde blitt av Built to Spill. Doug Martsch ga ut et soloalbum, men jeg hørte aldri på det, og ellers var det intet nytt fra Boise, Idaho (den som engang hevdet at ingen nyheter er gode nyheter, har aldri ventet på et Built to Spill-album i fem år).

Så da er det kanskje passende at de kommer fram fra sitt skjulested med dette monsteret av fossblødende gitarharmonier, når de først velger å gjøre det. Borte er Phil Ek, som har produsert nær sagt alt av tidligere album, og tilbake ved roret står bare Martsch & Co. selv. Ut kommer en av deres aller sterkeste samlinger låter, og sannsynligvis også mest melodisk fullendte.

Best er Goin' Against Your Mind, en nesten ni minutter lang oppvisning i poppsykedelisk jamming som bukter og vender seg som en sleip og fettet ål i olje, uten å i ett eneste sekund grense mot langdryg eller uinspirert. Og akkurat på det punktet står jeg igjen med bare spørsmål, og stum av beundring, for er det noe jeg får utslett av er det retningsløse gitarsoloer uten andre formål enn å vise seg fram. Men Built to Spill har skjønt noe, og jeg tror kanskje svaret er å finne i alkymiske låter som Conventional Wisdom, Mess with Time, eller Liar, alle som én maktdemonstrasjoner i oppfinnsom, søkende gitarpop.

Jeg har billett til 11.mai – har du?
» [vis produktdata]

6.Calexico - Garden Ruin

CD (Quarterstick / City Slang)
På Garden Ruin er Calexico mer tilgjengelige enn noen gang. Og der mange er skeptiske til en slik utvikling, er jeg egentlig udelt positiv.

Mindre støv og sandstorm, og flere krystallklare harmonier – slikt gleder oss pophoder. Joey Burns huskende, undertiden hviskende vokal vasker over strengene som ømme stryk på kinnet, mens sober, smygende instrumentbruk bølger under det hele, lik varmt vibrerende ørkenhildringer.

Øyeblikkene på skiva er mange: Bisbee Blue, som mer enn nikker mot Tim Finns beste øyeblikk i Crowded House. Panic Open String, en svakt svulmende og etter hvert fullstendig stormbetagende oppvisning i popperfeksjonering. Letter to Bowie Knife i all sin umiddelbarhet, og Roka idet de vender tilbake til spøkelsesbyen i Ville Vesten. Skummelt, vakkert, forførende – og jeg gleder meg til fortsettelsen.

En av årets konsertopplevelse ga de meg også, sammen med Iron & Wine. Tre timer spanderte de, deriblant en magisk versjon av Loves Alone Again Or.
» [vis produktdata]

5.Islands - Return to The Sea

CD (Rough Trade)
Som en Fugl Fønix reiste Islands seg i asken etter The Unicorns, og leverte like gjerne et av de fineste albumene i 2006. Frontmann Nick Diamond og trommis J’aime Tambeur tok med seg sin blomstrende fantasi og blendende musikalitet inn i sitt nye prosjekt, og her er resultatet. Blåsere, horn, strykere, et utall andre instrumenter, alt sluppet ned i en gryte av psykedelisk pop som låner fra nær sagt alt og alle. Elephant 6 er her, det samme er karibiske toner, sugende synthtepper, thereminer, twanggitarer og en rytme ingen bør prøve å følge med mindre total utmattelse og svimmelhet er målet for kvelden. De har ryddet plass for et par skamløst fengende låter i form av Jogging for Summer, Volcanoes (med årets sannsynligvis mest overstyrte og feststemte klimaks) og Don’t Call Me Whitney, Bobby, og det hele tatt er Return to the Sea en veritabel gledesspreder.

Moro for unger i alle aldre, denne. Himmel og hav.
» [vis produktdata]

4.Augie March - Moo, You Bloody Choir

CD (Sony Music)
Det var et trist år for Australia. Grant McLennan, den ene halvdelen av Go-Betweens, døde mens han hvilte middag, og da jeg leste om det føltes det som om magen skulle falle rett ut av kroppen. Muligens var de en av de mest fullendte popgrupper verden har sett, eller kanskje mer korrekt; oversett. Så vær så snill: Ikke la historien gjenta seg. Ikke la Melbournes Augie March vandre i Skyggenes Dal lik deres forgjengere i Go-Betweens, men åpne alle dører, luker, og portrom, åpne sinn og hjerte, og la deg overvelde av et band og en låtskriver i Glenn Richards som benytter det engelske språk for alt det er verdt. Patrick White ville nikket bifallende.

Ambisiøst er Moo. Og til tider pretensiøs. Voldsomt pretensiøs. Smak bare på følgende lille utdrag fra Victoria’s Secret:

O how my great liberal heart labours,?With the piss in my rivers and gall?Before gleaming ceremonial sabres?Who falls on them falls for us all

Samtidig er Moo, You Bloody Choir også storslått, inkluderende og pustebesværende vakkert, formidabelt i sitt spenn mellom det rent poporienterte og det mer eksperimentelle, mellom det tradisjonelle og det moderne. Alle album kan ikke tillate seg å være slik, men Moo er i hvert fall ett eksempel på at store ambisjoner kan lede til stor musikk, som vist med singelen og åpningslåten One Crowded Hour. Episk og poetisk, med en svulmende melodi som bare vokser seg større og større, og formerlig brister av skjønnhet. Man kan kanskje innvende at albumet aldri blir bedre enn hva det er på One Crowded Hour, men det, vel det forteller egentlig mer om One Crowded Hour enn Moo, You Bloody Choir.
» [vis produktdata]

3.The Hidden Cameras - Awoo

CD (Rough Trade)
To ganger så jeg The Hidden Cameras i år. Først i Oslo i oktober, foran et herlig og uventet løssluppent John Dee som til slutt minnet mer om en gjeng glade bønder på låvedans. Siden i Berlin, foran et teatergalleri av plysjtrukne seter og fargerikt kledde mennesker i store gevanter, sittende hvileløst i sine seter ettersom de dro i gang låter som oppfordret til armslengning mer en stillesittende tapping med tåa.

"Are you gonna sit there all night?" kom det til slutt fra Joel Gibb tre låter ut i settet, et spørsmål som ble tatt som en oppfordring mer enn et spørsmål.

Det rene kaos brøt ut. Folk falt over seter, hoppet på hverandre, og ramlet rundt i store dunger. En stund så jeg knapt land. Dessuten fryktet jeg for at de ivrigste skulle rive opp stolsetene for å få danne mosh pit, gjøre hærverk på teatret og ødelegge konserten, men det kom aldri til slike ukontrollerte tilsprang. Vi snublet ut i ør glede etterpå, og takket livet som hadde skjenket oss en slik overstyrt, gledesskrålende opplevelse, før vi druknet de samme felles gledene i Warsteiner på ei lokal ølkneipe. Alle var enige om at det hadde vært en fin kveld.

Boys of melody, indeed.
» [vis produktdata]

2.The Decemberists - The Crane Wife

CD (Capitol)
Jeg fikk egentlig aldri helt taket på Piquaresque. Det føltes som Portland-bandet til slutt hadde blitt for smarte, og bikket over i det pseudo-teatralske. Det føltes nesten som om de skulle forsvinne i sin egen gimmick, og gå til bunns med alle faktene sine.

Og derfor er jeg barnlig glad for at de med The Crane Wife har funnet tilbake til seg selv, samtidig som de har seilt ut i mer farefulle farvann. Progrock, Classic Rock (som i magasinet av samme navn) og flere britfolkinfluerte lyder setter sitt preg på platen, selv om det fortsatt er pop vi snakker om.

Låtene er gjennomgående lengre, mer eksperimentelle og mer vidtskuende. De tar opp i seg en større spenning og helhet enn tidligere, uten å gå ut over gruppens fremste force, de plystrevennlige melodiene. O Valencia! kan stå som eksempel på det, eller den vidunderskjønne duetten med Laura Veirs; Yankee Bayonet ( I Will Be Home by Then). Og selvsagt Crane Wife Pts 1 & 2, en elleve minutter lang ouverture, før de kaster anker med Sons & Daughters i en spektakulær finale, og denne gangen føles det som de har kommet trygt i havn, og ikke må taues inn av kystvakten.
» [vis produktdata]

1.Danielson Famile - Ships

CD (Secretly Canadian)
Vi holder oss i det maritime.

På scenen har han på seg en hul trestamme, og stemmen hans er ikke helt gjengs, den heller. Daniel Smith har en broket historie bak seg som artist, men begynner omsider å nå ut til hopen. Muligens er det fordi klimaet i musikkverden har endret seg; med ett er progressiv pop og psykedeliske galmannsforetak i vinden, samtidig som bandene vokser i medlemstall til de snart er på størrelse med romerske legioner.

Det var et godt år for pop, og den som tok det lengst for mitt vedkommende er denne galningen. Skjærende falsett, javel, men hva gjør det med slike bakgrunnskorister, skrudde arrangementer og utradisjonell instrumentbruk.

Assosiasjoner til skoleoperetter i tåpelige filtkostymer er uunngåelig, uten at det plager meg et sekund.

Resten er ukontrollert galskap, et overflødighetshorn av ryggradsprikkende harmonier og endeløst superbe melodier, som i Cast It At The Setting Sail eller alle de andre ti låtene som til sammen utgjør Ships. Bloodbook On the Half Shell kaster seg til alt overmål ut i et lite anfall av puddelrock, før vi hives ut i halsløse Did I Step On Your Trumpet, og på det punktet er det at jeg begynner miste syne av land og lar Danielsons skip bære meg forsvarsløs over havbaugene.

Ships er en gave, et offerlam, en gjøkalv, hva enn du vil, og for undertegnede umulig å ikke falle i staver over, hver eneste gang.
» [vis produktdata]

Thomas Karlsen
(15.01.07)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo