Topp 10 2004 - Pål M.

Året 2004 var nok et av de bedre musikalske år, særlig målt opp mot det noe ørkenaktige og trasige 2003. De helt store overraskelsene lot vente på seg, og når listen skulle lages skal jeg gladelig innrømme at det er kraftig overlapp med andres lister og oversikter. Men, selv om de virkelige rakettene eller musikalske bombene ikke oppsto var det mer enn nok å hygge seg med. Tom Waits måtte selvfølgelig trone øverst i år, Real Gone er ikke bare mer av den samme vanvittige musikken han lager, men også noe nytt hadde han å by på denne gangen. Godt nytt år!

1.Tom Waits - Real Gone

CD (Anti / Epitaph)
Med Real Gone har Waits levert nok et episk musikkverk fra den alternative musikkens ukronede konge, servert uten polering, overproduksjon og dilldall. Femten låter som rister deg i ryggmargen det ene øyeblikket og så i det neste pakker dyna godt rundt deg. Ingen dødpunkter, ingen feilgrep og ingen tegn til materialtretthet å spore, det eneste negative jeg kan si om denne mannen er at han holder for få konserter. Og slik har kongen bestemt, så da får vi usle borgere ta til takke med det han serverer på plate. Gøy å se at Waits gjør nye påfunn som å slippe sønnen Casey til på platespiller og perkusjon, og jaggu meg stikker Les Claypool fra Primus innom også. Gi denne mannen pengene dine!
» [vis produktdata]

2.Brian Wilson - Smile

CD (Nonesuch)
Aldri så galt å vente på noe godt. Noen ganger tar plater svært lang tid å få ut, og Smile er vel en av de trangeste fødslene gjennom tidene. Å lytte til Smile er en merkelig tidsmaskinsopplevelse, der Wilson leker seg med lydbilder anno 1967. Som nybegynt platekjøper som liten sneip undret jeg meg mye over alle de voksne menneskene som kunne bruke halve budsjettet sitt på deluxe-utgaver av Pet Sounds, men nå er jeg så meget eldre og klokere. Gi blanke i at det er fryktelig politisk korrekt å eie denne plata, kjøp den likevel!
» [vis produktdata]

3.The Roots - The Tipping Point

CD (Geffen)
Mulig er det et utslag av bitterhet over å ikke kunne dra på Roots-konserten på Rockefeller høsten 04, men The Tipping Point er uansett noe av det friskeste som er å oppdrive i kategorien genre-blandere. ?uestlove & co. er like opptatt av rockemusikk som av hip hop og rap, og The Tipping Point inneholder en lek med et mangfold av stilarter. Aller råest lyder det på Guns Are Drawn, en knallhard og tøff låt som både fungerer som hårføner og samtidig er ekstremt dansbar. Hip Hop pluss pluss blir ikke mer gjennomført enn dette.
» [vis produktdata]

4.Green Day - American Idiot

CD (Reprise)
Da Green Day slo igjennom med Dookie innrømmer jeg gladelig at jeg satte de i en kommersiell postpunkpop-bås, som jeg tenkte passet for de rundt 14 år som ikke hadde rukket å gjøre musikkhistorieleksa si fra syttitallet. Jeg har nå tørket av meg dette fliret, og bøyer meg i støvet for en sterk utgivelse både av musikalsk og tekstmessig art. American Idiot er både et kraftig politisk oppgjør med George Bush og amerikansk politikk, og knallbarske rockelåter som holder seg etter massiv gjennomspilling. Dette er nok en av de fem platene som har snurret mest i spilleren min i høst, og fortjener en lytt fra alle som er interesserte i det over middels harde i rockegenren.
» [vis produktdata]

5.The National Bank - The National Bank

CD (Press Play)
Dette får stå som den beste norske utgivelsen i år, og det er ikke helt uten grunn. Ta blandingen Thomas Dybdahl og Jaga Jazzist-medlemmer, og du får bandet som kanskje vant både det norske live-publikum, platekjøpere og radiostasjoner i 2004. Tolerate er og blir en vanvittig vakker låt, Dybdahl synger så det renner av han og fusjonen mellom det eksperimentelle og elektroniske på den ene siden, og det mer tradisjonelle singer/songwriter-aktige som hviler over flere av låtene er rimelig unikt. Og heidundradenes bra til å være norsk musikk.
» [vis produktdata]

6.Leonard Cohen - Dear Heather

CD (Mute / East Records)
Cohen drar på årene, men virker ikke å gi seg med det første. Dear Heather består av tretten nydelige, melankolske viser og livstyngede låter. Cohen takker alle kvinnene som har tatt hensyn til hans høye alder, og kvitterer med poesi med integrert musikk. Særlig første halvdel av Dear Heather holder svært høyt nivå. Kanskje den perfekte søndagsplate, men jeg velger meg uansett ukedag til å sette på Cohen. Og det er kanskje verd å minne om at det var Cohen som skrev Hallelujah, slik at Jeff Buckley kunne lage verdens fineste låt av den.
» [vis produktdata]

7.Ed Harcourt - Strangers

CD (Heavenly)
Denne mannen fortsetter å produsere i høyt tempo, og hans forrige utgivelse From Every Sphere kapret seg en plassering på min liste for 2003. Hans tredje album Strangers holder seg jevnt på høyden med de to forrige, uten kanskje de åpenbare publikumsfrieriene som The Birds Will Sing For Us på forrige plate. Harcourt vandrer litt ned memory lane i Born In the 70's, men slår til særlig på låtene This One's For You og tittelkuttet Strangers. Harcourt har en stemme av de bedre, og en låtfølelse til etterfølgelse. Pent!
» [vis produktdata]

8.Wilco - A Ghost is Born

CD (Nonesuch)
Ja vel, det er ikke Yankee Hotel Foxtrot nr. 2, men det er Wilco i fortsatt storform. Med frontmann Tweedy rett ute fra rehabilitering etter å ha knasket litt mye smertestillende tabletter får vi en påle av vakker musikk, på høyde både med forløperen og Summerteeth. Hummingbird og Theologians er høydepunktene, men særlige nedturer finnes ikke. Harmonier og lyrikk sammenblandet med countryinspirert poprock gjør seg godt. Jeg tror vi kommer til å få høre svært mye godt fra denne kanten også framover.
» [vis produktdata]

9.The Streets - A Grand Don't Come For Free

CD (Atlantic / 679 Recordings / Vice)
Vanskelige andrealbum er alltid en skuffelse på en aller annen måte, kanskje rett og slett fordi ikke skal høres ut som debutalbumet. Mike Skinner, kåret til Englands største gatepoet, varmet musikkelskeres hjerter med den personlige og nyvinnende Original Pirate Material. Og hva nå? A Grand Don't Come For Free inneholder mye av den samme filosofien Skinner serverte oss fra sofaen og fra stampuben forrige gang, og nye høydepunkter kommer til. Jeg har lagt min elsk på enkelte av sporene, Blinded By the Lights særlig, men også Wouldn’t Have It Any Other Way er blant det bedre denne gangen. Kanskje Mike Skinner er musikkens svar på den svenske tegneseriefiguren Rocky?
» [vis produktdata]

10.They Might Be Giants - The Spine

CD (Idewild Records / Cooking Vinyl)
Denne plata gikk totalt under de flestes radarer i år, men fortjener vitterlig en plass på pallen. Amerikanske They Might Be Giants (TMBG) passer best for de som liker tullete poprocklåter om absurde ting, men de leverer også knallgod musikk i tillegg til kilovis med sprøyt. Som vanlig består låtene av en blanding av frenetiske og klin hakke sprø rockelåter som høres ut som de er laget i amfetaminrus sammen med underfundige og rolige traller i balladeaktige formater. Ikke til å bli klok på, men såpass fascinerende og forunderlig at det liver opp enhver trøtt platesamling. Hvorfor TMBG har blitt såpass opptatt av ryggraden denne gangen tror jeg knapt de selv kan svare på. Men trenger du litt kulør i livet så er dette en rask måte å oppnå det på!
» [vis produktdata]

Pål M
(03.01.05)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo