2006: 10 musikalske oppturer - Endre Kvam

Selv om jeg som person er utrolig lite 2006 av meg og paradoksalt nok ikke er så flink til å oppdatere meg i tiden (litt av en journalist!), så har jeg likevel etter noen timer med tankeknaking og graving i arkivene rasket sammen en slags topp 10. Og jaggu ble det ikke ganske så vrient og vanskelig! Kommer Will Oldham til å ringe meg og utsubanere mørk og morbid lyrikk gjennom telefonrøret hvis han blir utelatt? Kommer The Shack Shakers til å kveste meg sønder og sammen på rodeoen hvis de ikke kommer med på topp 10? Hva med M. Ward, han høres så følsom ut, kommer han til å knekke sammen i gråt og legge karrieren på hylla hvis han ikke havner på lista?

Det er ufattelig mange hensyn å ta, de har jeg tatt, og dette ble resultatet:

10.Diverse artister - I Am the Resurrection: A Tribute to John Fahey

CD (Vanguard / Vanguard)
En stige som bare har de øverste trinnene er vanskelig å gå på og rimelig ubrukelig. Det har M. Ward også funnet ut, og er en av drivkreftene bak denne hyllesten av en legende innen amerikansk folk av alle varianter: John Fahey.

Fahey er i så måte de nederste trinnene og den grunnpillaren av en stige som har gjort at folk som M. Ward, Sufjan Stevens og Devendra Banhart, blant andre, har kunnet klatre musikalsk dit de har gjort i dag. En hyllest er derfor helt på sin plass, særlig i en tid freakfolken står så høyt i kurs samtidig som mange ikke aner noen ting om dens opphav.

Sarte purister har sutret om at samleren ikke lar de tradisjonelle fingerplukkerne og disiplene hedre mesteren, men selv om samleren er konsentrert noe snevert rundt en begrenset periode i Faheys karriere, så viser denne hyllesten at Faheys rike musikalske palett inviterer til såpass brede tolkningsmuligheter, og har dermed inspirert og invitert såpass ulike folk som Devendra Banhart, Calexico, Sufjan Stevens, Lee Ranaldo og Cul de Sac m.fl til å yte sitt bidrag på dette albumet.

Noe som på sin side bare er med på å gjøre Faheys musikk mer aktuell enn noensinne.
» [vis produktdata]

9.Final Fantasy - He Poos Clouds

CD (Tomlab)
Jeg husker vagt en sang fra helfilmen om de ufyselige kidsa i South Park som utartet seg noe i denne gaten: "Blame Canada, blame Canada!!"

Som de ironikerne og satirikerne skaperne av South Park er, representerer nok denne sangen heller en slags beundring for Canada (og et hestespark til sitt eget land) framfor et næret hat. Hvordan kan man i det hele tatt nære hat til et land som spyr ut musikkperler over en lav sko i den grad Canada gjør? Fiolinisten Owen Pallett er i så måte en merkelig perle som har ligget og vaket litt i bakgrunnen i Canadisk musikkliv de siste årene, men som med årets album He Poos Clouds virkelig har fått spotlighten i øynene.

He Poos Clouds (haha) er et album hvor melodiøse sanger på fascinerende vis balanserer mellom pop og klassisk og snor seg inn i et majestetisk landskap som inntar en grandios form uten å i det hele tatt nærme seg pretensiøst. Det er et album som balanserer på hårsbredden mellom humoren og alvoret, i den grad at artistnavnet henspiller på et viden kjent tv-spill og en albumtittel som henspiller på å bæsje skyer, men samtidig som albumet kretser rundt temaet selvmord. I sum har dette albumet vært et fascinerende musikalsk eventyr anno 2006.
» [vis produktdata]

8.Calexico - Garden Ruin

CD (Quarterstick / City Slang)
Hva!? Hvor er Mariachi-trompetene?? Hvor er de instrumentale eskapadene som kan få enhver blasert til å få ørkenstøv så vel som månestøv på topplokket? Hva f*** er galt med Mexico?

Frustrasjonen bredte seg som en virvelstorm gjennom kroppen og jeg lurte på om noen ikke hadde tuklet med albumet og byttet cder. Heldigvis vendte jeg aldri ryggen til en trofast venn, og bevæpnet med tålmodighet oppdaget jeg omsider (på samme måte som jeg gjorde det med Wilcos Yankee Hotel Foxtrot) en revitalisert venn som inviterte meg på den ene velsmurte og kyndig orkestrerte pop-perlen etter den andre.

Calexico demonstrerer på Garden Ruin at de fortsatt kan nikke anerkjennende mot mer latinske toner samtidig som de har fått flere strenger å spille på, men uten å miste det særpreget som gjør de til et av de mer interessante bandene innen americana-sjangeren.

Resultatet ble jo ikke så dumt; Calexicos beste album til nå!
» [vis produktdata]

7.Red Sparowes - Every Red Heart Shines Toward the Red Sun

CD (Neurot)
Ok. Jeg skal ikke påberope meg noen postrock-ekspertise, fordi jeg har da vitterlig ingen postrock-ekspertise. Red Sparowes representerer sikkert ikke noe originalt innen sjangeren. De faller sikkert lett innenfor alle slags klisjeer med lange titler og mektige instrumentale crescendoer som sakte men sikkert sliter lytteren fra stille farvann til mektige musikalske stormer, hvor ord som dommedag og utenomjordlig kan påklistres uten at noen vil rynke på nesen av den grunn. Samtidig føler jeg at Red Sparowes har det lille ekstra som gjør at de kan anvende klisjeene uten at det blir en parodi.

Dette lille ekstra har gitt de en fortjent plass blant årets topp 10, vel og merke av en kar som vitterlig ikke er noen postrock-ekspert!

Får vi dommedag i 2007 da? Trukke det! Hva kommer til å skje med postpolka-sjangeren da? Hakke peil!
» [vis produktdata]

6.Bert Jansch - The Black Swan

CD (Drag City)
Sånn apropos en hyllest til John Fahey så er det flott å se at det rører seg på den andre siden av Atlanteren også; Berth Jansch, som nesten er i ferd med å bli en slags folkens bestefar, har trådd fram i manesjen igjen. Men da mange bestefedre velger å la seg bli forgubbet musikalsk så vel som mentalt, så har Jansch blitt den kule bestefaren og dannet allianse med "de unge og friske" hvor blant andre Beth Orthon, folk fra Espers og Devendra Banhart har bidratt på The Black Swan.

Dette har resultert i et nydelig og ettertenksomt album hvor Jansch smelter sammen nostalgien anført av sin mørke stemme og framtidshåpet ledet an av "ungdommen", men hele tiden backet opp av Jansch sitt eminente og innovative gitarspill, som bl.a. har fått Neil Young til å kalle Jansch den akustiske gitarens svar på Jimi Hendrix.

De gamle er fortsatt best?
» [vis produktdata]

5.The Mountain Goats - Get Lonely

CD (4AD)
Jeg hadde ofte hørt snakk om disse fjellgeitene, og en dag jeg stod i platebutikken følte jeg meg omsider klar for å gå inn i fjellgeitenes verden.

Etter hvert lærte jeg at fjellgeitene stort sett var den produktive og litt annerledes-indie-aktige John Darnielle med en gitar (med ymse andre bidragsytere her og der), og at han var en underlig liten skrue som vevde selvopplevde handlinger inn i en underfundig litterær verden hvor vindskeive betraktninger om det hverdagslige ble til noe helt spesielt.

Jeg ble invitert inn i små historier hvor jeg lærte at hvis man blir forlatt av sin kjære, skal man, for å fjerne fokuset på sorgen, vaske huset og tenke som en maskin. Jeg ble venn med en person som var så trist at til og med astronautene kunne se sorgmodigheten fra månen.

Vel, jeg har en beskjed til astronautene: hvis dere skal ta med dere de 10 beste albumene fra 2006 til månen, så er Get Lonely det naturlige valg.
» [vis produktdata]

4.Califone - Roots & Crowns

CD (Thrill Jockey)
Hvert år er det alltid et album som ikke helt fenger med en gang, men med en gang du har lånt det litt tid så belønnes man med at albumet bare vokser og vokser og blir til en stor musikalsk opplevelse. Det ligger kanskje litt i kortene at årets fra Califone er av den typen (jeg spiller med åpne kort).

Dette albumet er en musikalsk skattekiste hvor et musikalsk lappeteppe av eldgammel folk og blues i kombinasjon med knitter, looper og feedback har båret fram den ene melodiøse innertieren etter den andre og skapt sanger som skjærer igjennom med sonisk presisjon.

Det er utrolig fascinerende hvordan Califone kombinerer og balanserer viljen til å eksperimentere med det å skrive gode melodier og låter, og hvordan man elegant forener gamle musikalske tradisjoner og de futuristiske visjonene som er så vanlige for Thrill Jockey-band.

Dette er leirbålsblues for det 22 århundre!
» [vis produktdata]

3.Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

LP (Secretly Canadian)
Hvis jeg slår opp i mitt leksikon på ordet nerve, kommer det til å referere til Jason Molina med en gitar som sin eneste trofaste venn på en grå høstdag, inne i et slitent skur uten vinduer, med ulven utenfor døra og ugla som skriker ut i nattens endeløse gap.. Det er også innenfor disse rammene Molina både litterært og stemningsmessig lager musikk som gir kronisk ståpels og evigvarende gåsehud.

Når Jason Molina tar et lite avbrekk fra country-rocken i Magnolia Electric co. er det for å ta oss med på en kald og distant, men vakker reise som nok vil behage de innbarka Songs:Ohia-tilhengerne. Det er for å ta med oss på pur musikals magi som varer i 34 minutter og 21 sekunder hvor Molina som Låtskriver med den største L vet å fange lytteren med en stemme som går utenpå hud, verslinjer for evigheten og en stemning som ikke bare er til for å ta å føle på, men en stemning som tar og føler på deg, enten du vil eller ikke.

Meg selv? Jeg var solgt fra første stund.
» [vis produktdata]

2.Howe Gelb - 'Sno Angel Like You

CD (Thrill Jockey)
Det er merkelig hvordan hippe kule fjottjævler får masse anerkjennelse med en gang fordi de leverer et overhypa album med en bra sang, mens en mann som fra sent på 70-tall/tidlig 80-tall har levert kvalitetsmusikk i bøtter og spann gjennom bandet Giant Sand, en rekke prosjekter som OP8, The Band of... Blanky Ranchette og Arizona Amp and Alternator, som soloartist og indirekte gjennom sitt virke som musikalsk mentor for blant andre M. Ward, Neko Case, Calexico, først nå etter 30 år i bransjen begynner å få den anerkjennelsen han fortjener.

Dog, jeg tror ikke Gelb bryr seg stort om det akkurat. Jeg tror nok mer han konsentrere om hva som skjer med musikken snarere enn alt hysteriet rundt musikken, fordi nok en gang har Gelb levert et kvalitetsalbum, med et gospelkor på slep! Sno Angel Like You har en uformell og leken ramme hvor Gelbs vindskeive country, sumpblues, folk og knusktørre ironiske røst skaper en herlig kontrast til et englerent gospelkor som fra tid til annen blir hogd ned av dissonansladde gitarer og overamplifisert bass.

Howe Gelb har med kjærlighet til musikken lekt seg fram til et av årets beste album. 'Sno Angel Like You, Howe!
» [vis produktdata]

1.Bonnie Prince Billy - The Letting Go

CD (Domino)
På dette tidspunktet hadde det vært enklest for meg å erklære, beære og delegere førsteplassen til Will Oldham (eller Bonnie Prince Billy som han ynder å kalle seg sånn av og til), pakket snippesken uten noe mer form for dill og dall, kommentarer, analyser, skriblerisvada og avsluttet årslisten for 2006, finito!

For finnes det noe usagt om denne amerikanske skrulling og visesanger som i år har klart å engasjere alle fra meg, Ingrid Espelid (løgn), Ari Behn (sannsynligvis løgn, selv om jeg anser muligheten for at Ari Behn fant denne i platebutikken større enn at Ingrid Espelid gjorde det), alle vennene mine og til og med foreldrene mine (helt sant!). Det kan ikke ha vært hans trang til å snike inn bilder av seg selv halvnaken i en badestamp hvor han ser ut som en alkoholisert fjellnisse (baksiden av Sings Greatest Palace Music) som skaper engasjementet og fascinasjonen? Det kan ikke ha vært hans morbide evne til å tilsynelatende dysse lytteren inn i en koselig sang om bondegårdslivet i Ohio før han utbryter "fuck the lamb!"?

Jeg ble derfor litt mistenksom på The Letting Go da han synger om kyssing i stedet for puling, men etter hvert var det bare å legge seg langflat og nyte noen av Oldhams mest tilgjengelige sanger til dags dato, krydret av delikate arrangement og Dawn McCarthys nydelige harmonivokal i et folkelig og kledelig tilbakelent musikklandskap.

Videre kunne jeg spedd på med diverse superlativer, men her hadde det vært mer på sin plass og vist noen bilder av de vakreste fjellene i verden, noen naturlandskap som kan ta pusten fra den mest kresne og vakre bilder som hadde gitt harmoni i sjela til gud og hvermann.

Will Oldham har med The Letting Go sørget for å levere noen sanger som går inn under huden og søker om varig asyl, og som sannsynligvis kommer til å sørge for lykkens supernova langt langt langt inn i året 2007.
» [vis produktdata]

Disse artistene lever opp til floskelen så nært men likevel så fjernt. I enkelte kretser kjent blir de også kalt bobler. Kynikere vil kalle de taperne. Uansett gjorde de hederlige musikalske forsøk i 2006 som nesten kvalifiserte de til topp 10. Trøstepremier (en groove t-skjorte?) går til:

Espers, M. Ward, Liz Durrett, Yo La Tengo, Magnolia Electric Co, Motorpscyho, Lambchop, Comets On Fire, Tom Russel, Roger Dean Young & Tin Cup, Broken Family Band og Arab Strap.

Endre Kvam
(12.01.07)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo