Topp 10 2004 - Kristian Nygård

Tro det eller ei, men denne skribenten lever og ånder ikke for stort mer enn lister som disse. Timesvis med slavisk lytting ligger til grunn for en liste som denne, med en møysommelig rangeringsprosess med pinlig nøyaktige utregninger som metode for å luke ut gullkornene blant alle sandkornene. Men uheldigvis, enten har denne prosessen ikke fungert helt slik den skulle, eller så var 2004 rett og slett ikke helt det store musikkåret, for innimellom føltes det ubehagelig lenge mellom de aller største høydepunktene. Faktisk kunne mange plater fra 2003s topp 10-15 region med enkelthet glidd inn blant disse årets ti. Men for all del, dette betyr ikke på noen måte at 2004 har vært et dårlig musikkår, det var bare ikke helt på høyde med noen av de seneste år. Faktisk, en teori de fleste lærde enes om er at man kan med stor sikkerhet si at noe slikt som et dårlig musikkår enkelt og greit ikke eksisterer. For med nymotens teknologi (har hørt rykter om at såkalte mp3-filer er populære) og dertil økt eksponering langt ned i undergrunnen, viser det seg at så lenge man har et snev av utforskervilje, et ledig øre og ikke minst et nysgjerrig sinn kan man faktisk ikke unngå å komme over musikk man virkelig virkelig liker. Og for denne skribenten er disse ti eksempler på det.

10.Arcade Fire - Funeral

CD (Merge / Rough Trade)
Etter indie-sentralen Pitchfork Media sin omfavnelse av Funeral sånn litt før alle andre, og mange fra David Bowie til undertegnede ble frelst av Montreal-bandets emosjonelle indie-rock, var vel Funerals status som årets hype fastslått. Om platen virkelig er det mesterverket mange har beskrevet den som vil vel tiden vise, men at den er et utvilsomt følelsesladet bidrag i en ellers ofte pregløs sjanger er ikke til å komme bort i fra. Med vokal på bristepunktet og sjelfull instrumentering klarer Arcade Fire på særegent vis å lage en musikalsk ekvivalent av et stort bankende hjerte, helt på tross av den nokså dystre tittelen.
» [vis produktdata]

9.Destroyalldreamers - À Coeur Léger Sommeil Sanglant

CD (Where Are My Records)
For de som ved enhver anledning på død og liv skal proklamere post-rockens redundans i dagens musikalske sammenheng, vil vel ikke Montreal-bandet Destroyalldreamers' debutalbum klare å rokke nevneverdig på den oppfatningen. Men for oss som fortsatt lar oss affektere av svevende gitarstøy lykkes Destroyalldreamers til det fulle. Inspirasjonskildene er relativt åpenbare, bandnavnet er for eksempel ganske sikkert tatt fra A Silver Mount Zions He Has Left Us Alone... plateomslag, der det står å lese: "Destroy all dreamers with debt and depression". Men Destroyalldreamers har med deres "post-shoegaze" inkorporert et mer håpefullt uttrykk enn som så, som for eksempel med det selvtitulerte sjettesporet leverer intet mindre enn et av årets vakreste øyeblikk.
» [vis produktdata]

8.The Dead Texan - The Dead Texan

CD (Kranky)
I følge min Audioscrobbler.com profil rager The Dead Texan øverst på lista over de mest spilte bandene i min winamp-spiller i løpet av de siste par månedene av 2004. Og det stemmer nok det, for i flere måneder nå har The Dead Texan, som er et soloprosjekt fra Stars of the Lid-medlem Adam Wiltzie, vært fast inventar som innsovningsmusikk i sene nattetimer. Skjønt, så mye soving blir det riktignok ikke mens man hører på The Dead Texan, som formelig forlanger din oppmerksomhet med varme orkestrale droner og hviskende vokalpartier. Hakket mer direkte enn Stars of the Lid, Wiltzie har i alle fall uttalt at disse komposisjonene var for "aggressive" for neste SotL utgivelse, føles plata allikevel inviterende og varmende – akkurat slik innsovningsmusikk bør være – selv om man egentlig burde prøve å holde seg våken til det perfekte avslutningssporet The Struggle.
» [vis produktdata]

7.Micah P. Hinson - Micah P. Hinson and the Gospel of Progress

CD (Sketchbook)
At Micah P. Hinson bare er unge 22 år gammel finner jeg høyst merkverdig – han ikke bare høres eldre ut, men hans melankolske singer/songwriter-låter er modne og hinter til en mann som har opplevd langt mer enn hans alder skulle tilsi. Hans dystre ballader som ofte inntar en etter hvert majestetisk form i samspill med hans rustne og smådovne stemme gir sterke assosiasjoner til storheter som Bill Callahan og Leonard Cohen. Et selskap Hinson burde føle seg hjemme i, selv om jeg antar at hans låter er mer inspirert av mulige hendelser enn faktiske. Kanskje litt kynisk å si det, men han har nå i alle fall god tid til store mengder reell hjertesorg og dertil påfølgende utleverende album i årene som kommer. Min skulder står i alle fall i beredskap for Hinson å gråte på når det måtte være.
» [vis produktdata]

6.90 Day Men - Panda Park

CD (Southern)
Piano-prog? Mulig det, men 90 Day Men leverer ikke musikk for folk som egentlig ikke liker musikk, som mye prog av nyere dato høres ut for mine hører. I stedet tas de tidvis elektriske og konstant eklektiske pianonotene tryllet fram fra Andy Lansangens utvilsomt smidige fingre i bruk som drivende retningsvisere for låter som aller helst vil fare utenom allerede opptrådde stier. To Everybody fra 2002 er fremdeles deres sterkeste utgivelse, ettersom Panda Park tar av og til noen teatralske vendinger man trenger litt tid til å bli kjent med, Bowie-aktige Silver and Snow kan nok trekkes fram her, men nerven som gjør 90 Day Men til et band litt utenom det vanlige er uansett til stede i aller høyeste grad.
» [vis produktdata]

5.Thee More Shallows - More Deep Cuts

CD (Monotreme)
Er du blant dem som savner Grandaddy, og det selv etter at de ga ut albumet Sumday for et par år siden, så burde Thee More Shallows åpenbare seg som meget verdige arvtakere. Kall det hva du vil, "post-pop" er i alle fall mest treffende, om enn muligens det tåpeligste sjangernavnet siden "IDM". Man tar i alle fall en grunnpilar av uhyre fengende indierock, legger til elementer av kammerorkestre og elektronisk musikk, og ender opp med et melankolsk mesterverk.
» [vis produktdata]

4.Isis - Panopticon

CD (Ipecac)
For metal til å være indie, og for indie til å være metal (samtidig som de er heavy uten å være metal, og metal uten å være heavy) balanserer Isis like lett mellom sjangreavgrensninger som de leverer brilliant seig og monumental post-rock. Isis' individuelle biter kan med enkelhet plukkes fra hverandre, men deres sammensetning av Ride-lignende gitarstøy og tunge doom-metal riff virker uansett nyskapende og overmåte engasjerende, der de her dominerer her i episke komposisjoner som i det ene øyeblikket tar deg med opp over skyene og i det neste slår deg hardt ned i bakken. Vi krysser fingrene for et snarlig Norgesbesøk, aller helst med likesinnede Jesu (bandet altså) på slep.
» [vis produktdata]

3.Pan American - Quiet City

CD (Kranky)
Jeg har et distinkt minne av en nordnorsk sommernatt fra året som gikk der jeg lå langstrakt, søvnløs og fortapt i Pan*Americans Quiet City. Om jeg hadde våknet tidlig eller lagt meg sent er nå rimelig uklart, men i det solen sto opp etter et par timers fravær og lyset slo gjennom gardinene akkompagnert av Inside Elevation var opplevelsen intet mindre enn perfekt. Glem det jeg sa i grooves anmeldelse om Quiet City som bakgatenes lydspor, for platen er langt mer enn det. I en optimal sammenheng er den intet mindre enn din eksistens lydspor - og for meg i 2004, lyden av oppvirvlet støv i stråler av sommerlig morgensol.
» [vis produktdata]

2.Sufjan Stevens - Seven Swans

CD (Rough Trade)
Hvis man som meg i 2004 ikke helt lot seg frelse av alskens merkverdige freak-folk artister i dertil fraglende kjortler, burde Sufjan Stevens kunne oppfattes som en reddende engel, bokstavelig talt, for mer tradisjonsrik folk, her sterkt sentrert rundt begreper som familie, religion og kjærlighet. Om Seven Swans helt når opp til mesterverket Greetings From Michigan er fremdeles usikkert, men med Seven Swans har i alle fall Stevens langt på vei bevist at han faktisk er ute av stand til å skrive låter som ikke tar et godt tak ved lytterens hjerterot, og aldri slipper taket.
» [vis produktdata]

1.Max Richter - The Blue Notebooks

CD (Fat Cat)
Hvis vi først enes om at The Blue Notebooks faktisk er klassisk musikk, må det vel komme en innrømmelse om at jeg da befinner meg på meget tynn is med tanke på å komme med uttalelser om albumet med noenlunde kredibilitet. Min kjennskap til sjangeren er nokså minimal, med bare Goreckis Symphony no. 3 og Steve Reichs Music For 18 Musicians som utgangspunkt. Men om Max Richter kan få lov til å sammenlignes med for meg mer kjente artister i indie-kretser, blir det i alle fall mer naturlig å dra inn storheter som Rachel's, Clogs og A Silver Mt Zion. Men uansett om hvor man velger å plassere The Blue Notebooks, føles det på sin plass å trekke inn en frase jeg plukket opp i en anmeldelse av et helt annet album for mange år siden en eller annen plass på internett: "If this music doesn't move you, you have no soul". Om det stemmer er vel vanskelig å si for sikkert, men bare de kaldeste av kalde fisker burde være i stand til å høre vidunderlige spor som On the Nature of Daylight eller Shadow Hours uten å trekke en mine av noe slag. Klassisk musikk eller ei, The Blue Notebooks er uansett 2004s vakreste album.
» [vis produktdata]

Kristian Nygård
(30.01.05)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo