Thor-Eirik Johnsen: 2009

Jeg liker å lage lister, få oversikt over alle platene jeg har hørt på, alle inntrykkene. Når man roter i arkivene er det alltid ting man allerede har glemt, men også ting som allerede har rukket å falme. Folk snakker ofte om gode eller dårlige musikkår, det har jeg aldri forstått meg på. Alle musikkår er gode, i hvertfall mens det står på. Av og til føles det å være musikklytter som å surfe på en evigvarende bølge av lyd. Det er bare å henge seg på, og hvis bølgene skulle bli for tamme der man befinner seg er det bare å flytte seg, i verste eller beste fall til en annen strand, et annet land, et annet kontinent eller en annen tid.

Jeg beklager hvis surfemetaforen min er klumsete, alt jeg vet om strandliv har jeg fra Beach Boys-plater og nattlige repriser av Baywatch. Her er i alle fall ti plater jeg har hatt glede av i 2009:

Neko Case - Middle Cyclone

CD (Anti)
Det er bare rett og rimelig at den plata jeg har hørt mest på i år får førsteplassen. En fantastisk samling sanger fra en dame som får mye skryt for stemmen sin men ikke nok for sine høyst originale evner som låtskriver og produsent. Spekkhoggerne glefser i seg menneskekjøtt mens armadaer av ødelagte pianoer klinger sammen. Og så det coveret, da.
» [vis produktdata]

Jim O'Rourke - The Visitor

CD (Drag City)
Super-Jims første popplate på alt for lenge innfridde alle forventinger, og litt til. Ett langt spor, så komplekst, dynamisk og mang fasettert som tenkes kan, men også umiddelbart fengende og lettfattelig vakkert. Beauty and brains.
» [vis produktdata]

James Blackshaw - The Glass Bead Game

CD (Young God)
Gitar-wünderkind James Blackshaw ble anklaget en eller annen plass, sikkert i The Wire, for å inneha en for ”conventional beauty”. Jeg liker at ting er pent. Blackshaw ber ikke lenger utelukkende ved american primitivism-alteret til John Fahey, men har utvidet paletten til å inkludere Reich-aktig piano og postrockete låtstrukturer med kvinnelig skjønnsang.
» [vis produktdata]

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information

CD (Strut)
Ethio-jazz-legende møter London-hipstere. Nedlatende musikalsk imperialisme under postmodernistisk falskt flagg, skulle man tro. Men neida! Dette er heller en latterlig fengende og vital jazzplate jeg ikke har klart å bli lei av. Og jeg har prøvd, tro meg.
» [vis produktdata]

Tortoise - Beacons of Ancestorship

CD (Thrill Jockey)
Jeg trodde egentlig jeg var lei av Tortoise for lenge siden, men samme året som jeg , i delvis protest mot den grusomme 90-tallsrevivalen, begynte å grave i den gamle postrocken igjen, vender Chicago-gruppa tilbake med sin beste plate på over ti år. Det er ingen som fremdeles later som om dette er banebrytende, men det betyr ikke at låtene, arrangementene og produksjonen er noe mindre imponerende. Kvalitetsgubbepostrock.
» [vis produktdata]

Laura Gibson - Beasts of Seasons

CD (Souterrain Transmission / Hush)
En annen ting jeg trodde jeg var lei av er innadvendt indiefolk av nevrotiske damer fra amerikanske byer der det snør om vinteren. Men det er et eller annet med denne plata som har fått meg til å vende tilbake, gang etter gang. Stemmen til Laura Gibson er spøkelsesskjør, men tilstedeværelsen er enorm.
» [vis produktdata]

Lucio Capece & Mika Vainio - Trahnie

CD (Mego)
Den gamle glitch-bastionen Mego har hatt et strålende år med en jevn strøm av sterke utgivelser som igjen har ført dem til toppen av den eksperimentelle musikkens Champions League. Dette er den aller sterkeste plata i mine ører, Pan Sonic-veteranens spisse elektronikk i evig kamp mot Capeces like brutale saksofonstøy.
» [vis produktdata]

The xx - xx

CD (XL)
Hvor kom dette fra? Utrolig elegant og nedstemt popmusikk fra en gjeng London-kids. Ta fra Donkeyboy pastellfargene og Phoenix-platene og sprøyt inn noen kilo god smak, så ender vi opp her.
» [vis produktdata]

Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago

CD (Rune Grammofon)
Tre strålende musikere som kommer sammen og skaper noe som er helt annerledes enn alt de har vært involvert i tidligere - nytt, friskt og fengende. Årets desiderte supergruppefavoritt.
» [vis produktdata]

Nile - Those Whom the Gods Detest

CD (Nuclear Blast)
Det er lett å glemme hvor bra Nile egentlig er. Sånn ca. annethvert år kommer de med en plate som spyler all dødsmetallkonkurranse på sjøen, lett som ingenting. Those Whom the Gods Detest er selvfølgelig nok en fantastisk plate fra de egyptofile amerikanerne, jeg lurer faktisk på om det er blant deres to-tre aller beste.
» [vis produktdata]

Jeg skylder på Twitter, musikkåret 2009 i stikkordsform:

Stillness Is the Move av Dirty Projectors og den helt logiske coverversjonen av søstra til Beyonce. Sommerens britiske elektrodamer – popsjarmen til Little Boots, hårfrisyren til La Roux og Skream-remiksen av In for the Kill. Afrobeat-hypen gir oss fremdeles irriterende amerikanske mellomfag i sos.ant-band, men det gir oss også en jevn strøm av herlige arkivutgravinger fra plateselskap som Strut og Soundway. Alle de herlige platene fra den norske støyundergrunnen og alle de nystartede plateselskapene som igjen får meg til å le av ”bransjens” sutring – musikken kommer nok ikke til å dø med det første. Keith Rowes konsert på Fri Resonans. 2009 har vært et godt år for Rune Grammofon – Fire!, SPUNK, The Low Frequency in Stereo og Circulasione Totale Orchestra. Kråkesølv. Yo La Tengo som aldri skuffer. Dypdykk i musikken til Bernard Parmegiani og Toru Takemitsu. Den endelige innsikten i at Another Green World av Brian Eno er Verdens Beste Popplate. Den fantastiske rørende dokumentaren om Anvil. De to månedene jeg nesten ikke hørte på noe annet enn erkehertugtrioen av Beethoven. Forsiktige steg mot det skumleste av alt, nemlig prog – jeg har begynt å like Pink Floyd og håper noen stopper meg før dette går for langt. Gleden av å kunne høre Harald Are Lund og Sløyt & Drøyt på podkast. (En glede som senere ble brutalt tatt fra oss, håper dette igjen ordner seg i det nye året.) Årets svenskepop: Fever Ray, Jenny Wilson, Anna Järvinen og lovnaden om ny plate fra Robyn til neste år. Og nå på tampen: Jay-Z og Alicia Keys med New York State of Mind.


(28.12.09)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo