Gjesteliste: Children and Corpse Playing in the Streets

Children and Corpse Playing in the Streets leverte en fascinerende plate i 2009. Om Honey I'm Home refererte vi både til The Carter Family og CocoRosie - i samme setning. De to som utgjør bandet har levert sin årsligning til oss, og den er delt i to. Først de fem utvalgte til Inga-Lill Farstad, som sier følgende om sine valg:

- Ja ja, skjebnens ironi, tenkte jeg da jeg fikk vite at jeg skulle skrive denne lista, typisk at det skulle komme det året jeg har blitt musikklærer og kun har hatt tid til å fordype meg i Putti Plutti Pott (ikke så ille som fryktet den altså..) og å spille blokkfløyte på kveldstid (mye verre enn fryktet). Ja ja. Så derfor blir det ikke bare ting utgitt i år, men ting anskaffet i år, i hvertfall. Eller noe som har vært inspirerende. I år.

Fever Ray - Fever Ray

CD (Rabid)
Denne plata her har jo blitt omtalt både her og både der, men det skulle bare mangle, for den er helt fantastisk! Og konserten på Sentrum Scene var om mulig enda bedre, altomsluttende ekstatisk, med røkelse og strobelys i nydelig forening!
» [vis produktdata]

Robert Wyatt - Theatre Royal Drury Lane 8 September 1974

CD (Hannibal)
Fin-fint konsertopptak fra 1974, reutgitt i 2008 i vinylutgave, såvidt jeg kan se. Versjonen av Alife er helt fortryllende!
» [vis produktdata]

Coil - Love's Secret Domain

CD (Wax Trax! / TVT)
Godguttene tar fram pisken og spiller opp til en dans ihvertfall ikke jeg glemmer.
» [vis produktdata]

Premiata Forneria Marconi (PFM) - Storia di un Minuto

CD (RCA / Sony Music)
Jeg har brukt ganske lang tid på å bli venner med italiensk prog. Må sies. Det er ikke alltid det passer med skingrende italiensk vokal og hysteriske stil og temposkifter. Men denne her er superfin, denne plata er vennen min! Merkelige synth-refrenger som løfter sjelen til en annen dimensjon, så og si.
» [vis produktdata]

Truls and the trees vs. Centre Of The Universe - Surfing USB
Magisk kombo drar igang den ene popperlen etter den andre, og det hele gis ut på en USB-nøkkel. Jepp, i kjent kapitalistisk Metronomicon-stil. De kommer nok til å håve inn på denne, siden den er noe alle burde ha i USB-samlinga si!

Og de som er med på lista hvert bidige år er: Gene Clarks No Other (Mesterverk!!! Nei, den er ikke overprodusert, den er perfekt!).

Marit Harnes har plukket ut følgende fem valg til sin årsoppsummering:

Rockettothesky - Medea
Da Rockettothesky slapp sin første skive i 2006 hadde jeg skikkelig problemer med å høre på musikken hennes. Alle digget plata og hørte på den hele tiden, hun var definitivt det nye store! Jeg for min del slet skikkelig med å høre på det og bestemte meg for at jeg ikke likte det. Men plutselig, etter noen år, dukket det opp en låt på radio som jeg simpelten ikke kunne få nok av. Og til min store overraskelse var det Rockettothesky som stod bak. Alle cellene i kroppen min skrek etter mer av denne musikken, etter denne stemmen. Jeg husker det så godt, turen ned til Platekompaniet for å kjøpe den nye skiva, Medea. Jeg hadde skyhøye forventninger og hver eneste en ble innfridd den kvelden.

Nærmest skadeskutt lå jeg på gulvet og hørte gjennom plata, om og om igjen. Jeg gråt og følte nesten at jeg svevde over gulvet. Dette var både genialt og ekstremt følsomt og hvis noe kunne stoppe min tid var det dette nye mesteverket av en plate. Det var en helt magisk opplevelse og jeg skjønte for første gang i mitt liv hva meningen med musikk er. Denne plata ble en av de jeg hørte mest på i 2009 og jeg har lært at en virkelig aldri kan si aldri. Jeg sendte til og med en kjempelang mail til Jenny hvor jeg takket henne for musikken. Hun svarte aldri, det ble nok litt for kleint.

CocoRosie - La Maison de Mon Rêve
Søstrene Bianca og Sierra hadde allerede gitt ut to album før jeg hadde rukket å høre om dem. Det var en gang på jobb at jeg spilte noen tidlig cacpits-greier for en kollega hvorpå hun sa at det minnet henne om et band ved navnet CocoRosie. Det var første gangen musikken vår fikk en referanse og jeg måtte selvfølgelig sjekke de ut. Hun lånte meg La Maison de Mon Réve og som folk flest ble jeg helt forelsket i musikken, og følte for første gang at bandet vårt kanskje hørte til noe sted også. På denne tiden var Children and Corpse Playing in the Streets bare såvidt en smule i hverdagen. Med tiden skulle den smulen vokse til noe som lignet et brød og referansen til Coco Rosie dukket opp i nesten hver eneste setting. Vi ble en del av en sjanger vanskelig å navngi og hvor Freak Folk ble det nærmeste riktige.

Og selv om vi ikke kanskje sitter på samme hylle er det et oppnådd mål i seg selv, for en ihuga fan, å befinne seg et sted i samme seksjon. De har betydd mye for vårt uttrykk og vært en stor inspirasjon på mange plan. Og denne plata tilhører starten på en helt spesiell tid i våre liv.

The Devil and Daniel Johnston - dokumentaren
Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe denne dokumentaren, men etter å ha sett den følte jeg meg aldri som den samme igjen. Her fantes det en mann, et geni, som nesten ingen hadde hørt om, eller brydde seg om, som lagde helt fantastisk musikk! Han ble øyeblikkelig min helt og jeg begynte å sjekke ut musikken hans og spesielt tekstene traff meg rett i planeten. En bedre sann tekstforfatter skal du lete lenge etter. Og hadde det ikke vært for denne mannen hadde jeg aldri turt å begynne å spille gitar.

Mange musiker-dokumentarere er ofte litt ute, men denne tror jeg må være den beste jeg har sett. Kanskje mest fordi store deler av materialet er opptak Daniel selv har gjort, før og etter at han ble erklært manisk depressiv. Å følge hans kamp mot sine egne demoner er utrolig gripende å se, men du kan høre gjennom musikken hans at han nekter å la det onde vinne,og at han tror på at kjærligheten og det gode vil seire til slutt. Selv mener han at dokumentaren ikke rettferdiggjør helt hans egentlige tilstand og at han fremstår ganske klin gærn, noe han også var før han ble medisinert. Men som den fasinerende personen han er velger han å se humoristisk på det. En inspirerende og smertefull historie, se den!

Twin Peaks - tv-serien
En gang på nittitallet var Twin Peaks det eneste kidsa snakket om og jeg var selvfølgelig den eneste som ikke hadde sett den. Hjemme hos oss kjørte de strengt fjernsyns-regime og uansett så var ikke det noe program for barn.

Først i en alder av noen og tjue åpenbarte serien seg for meg og jeg opplevde noe som kan lettere beskrives som en rosebukett i full blomst. Et samfunn av totale klisjeer og en bruk av symbolikk utenfor denne verden. Jeg kjente til David Lynch sine tidligere filmer og hadde hørt på Twin Peaks soundtracket i mange år, men at denne serien skulle bety så mye for meg hadde jeg aldri trodd.

Jeg flyttet inn i ny leilighet og fortapte meg helt i denne verdenen av kjærlighet, tragedie og nok visdomsord for et helt liv. Det ble en religiøs opplevelse og de som kjenner meg vet hva jeg snakker om. Alt jeg snakket om hadde referanser til Twin Peaks og det tok nesten kvelertak på musikken vår. Jeg ble blant annet besatt på ideen om å få David Lynch til å lage en musikkvideo for Children and Corpse Playing in the Streets...

Serien sees jevnlig og selv om jeg har kjøpt Fire Walk With Me, oppfølgeren til tv-serien som følger Laura Palmer før hennes død, har jeg enda ikke klart å se den. Jeg er livredd for å slutte sirkelen! Men flammen slukner aldri og Agent Cooper er dette århundrets jesus.

Laleh - konsert
I mars i år spilte kanskje Sveriges beste sanger og låtskriver på Parkteateret i Oslo. Jeg hadde hørt utgivelsene Laleh og Prinsessor nesten i filller og hadde selvfølelig billett til den utsolgte konserten.

Når jeg spør folk om de har hørt om henne har de sjelden det og da velger jeg å beskrive henne som den kvinnelige svensk-iranske utgaven av cornelis vreeswijk. Det skal sies at hennes beste låter helt klart er de svenske og live er det en enestående opplevelse å se henne. Hun er en typisk søt jente, til tider kanskje for mye av det gode, men det spiller ingen rolle. En proffere, mer komfortabel, massesuggerende og troverdig artist har jeg nesten ikke opplevd live. Ikke på den måten. Ikke slik at jeg gråter av overvelmende følelser, uten å være full, uten å være trist. Tekstene forteller om så utrolig mange nære ting og ting en ofte har veldig vanskelig for å sette ord på.

Hun er nok best med band etter min mening og konserten på Parkteateret er en av de beste jeg har vært på noen sinne. Det var utrolig inspirerende og gripende. Å spille bra live er noe av det viktigste for oss, selv om vi nesten aldri øver. Men du kan øve så mye du bare gidder uten at det hjelper om hjertet ikke er der.


(23.12.09)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo