Musikkåret 2009 - Magne Johnsen

Et tiår er over. Et tiår som kanskje ikke har en rød tråd, som kanskje mangler det opplagte mesterverket, men som likevel i en omveltningstid har gitt oss kandidater til populærmusikkens kanon. 2009 huskes for året da flere musikalske storheter tok kvelden. Med Ron Ashetons og Lux Interiors bortgang mistet rocken to av sine største, og på tampen av året opplevde vi også at Vic Chesnutt og Rowland S. Howard døde. Trist. Plateåret 2009 var vel kanskje ikke det aller sterkeste musikkåret på 00-tallet, men året har jaggu gitt oss mange fine plater, der veteraner i stor grad står bak de beste. Nasjonalt har det for øvrig kommet usedvanlig mye bra i 2009. Her er det beste fra året i mine ører:

1.Stein Torleif Bjella - Heidersmenn

CD (Oh Yeah!)
Noen ganger bare skjer det. At musikk ikke bare er musikk, men noe større. Det handler vel om relasjoner, om tekster som dirrer i eget liv, om det hudløs vakre, om musikk som nedtonet omfavner en stemme som gir av seg selv og dyrker det nære. Jo mer personlig Stein Torleif Bjella fremstår, jo større universell kraft får sangene på hallingdialekt. At Heidersmenn er årets plate i 2009 har vært klart lenge. Men at den mest spilte platen i 2009 har sitt opphav i Øvre Ål, hadde jeg nok ikke satt pengene på et år tilbake. Men så viste jeg da heller ikke hva vi hadde i vente. Mer om Heidersmenn her.
» [vis produktdata]

2.Reigning Sound - Love and Curses

CD (In the Red)
Greg Cartwright skriver fremdeles om trøblete kjærlighetsliv når han bretter ut et herjet og varmt bankende hjerte, med en stemme som bare blir bedre og bedre med årene. Backet opp av et strålende band som dynamisk veksler mellom hissige gitarer, orgeldreven soulmoro og ballader fra rennesteinen, skapes det tidløs, varm og sjelfull rock med enkle og virkningsfulle grep. Love and Curses puster røyk og eksos, dykker i tårevåt country og asfaltbelagt, saftig rock'n'roll, hele veien med det varme soundet av soul som den gamle musikkmetropolen Memphis har som kjennemerke.

Femte studioutgivelse fra Reigning Sound er bandets beste plate til dags dato, og nå er det jaggu på tide at bandet igjen står på en norsk scene. Hører dere, Øya. Eller Bukta. Eller hvem faen det nå måtte være!
(fra omtale på groove)
» [vis produktdata]

3.Son Volt - American Central Dust

CD (Rounder)
Den gamle Uncle Tupelo-kjempen, Jay Farrar, viser muskler med en plate på nivå med tidligere bragder tilbake på nittitallet. Med Son Volts beste plate siden Trace, funkler låtskriveren Farrar, og American Central Dust overgår det meste i 2009 med sjelfull og steelgitar-duftende americana som lukter asfalt og svidde bildekk. Sakser fra egen anmeldelse:

”Elegant underbygger musikken historier, der historisk fakta og fabulerende mystikk møtes i låter som etter noen runder klorer seg fast på fascinerende vis. Førsteinntrykket er kanskje en ørliten tanke anonym, men gi American Central Dust tid og du blir belønnet med en musikalsk roadmovie langs humpete veier, der tradisjoner møter nåtid i fotsporene til folk som Gram Parsons og Neil Young”.
» [vis produktdata]

4.Bill Callahan - Sometimes I Wish We Were An Eagle

CD (Drag City)
Overbevisende fra Bill Callahan, som på sin trettende plate tangerer gamle Smog-høyder. Fugler, hester, tapt kjærlighet og en Gud som er forlatt. Tekstuniverset fascinerer på vei mot natten. Som han selv sier; ”I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…” En ulykkelig Callahan skaper større magi enn når ting går på skinner, 2009-utgivelsen viser hvorfor.
» [vis produktdata]

5.Dinosaur Jr. - Farm

CD (PIAS (Play It Again Sam))
Å Herregud, som de er tilbake! Comebacket til kraftrioen Dinosaur Jr i 2007 er tiårets sterkeste, intet mindre. Beyond overbeviste nemlig drøyt to år tilbake med muskler fullt på høyde med tiden da J Mascis, Lou Barlow og Trumph skrev seg inn i rockens kanon på tampen av åttitallet. Farm følger opp, lekende lett, med gitarøs som bergtar og en trio som på kraftfullt vis igjen brøyter nytt land og beviser at Dinosaur Jr. aldri har vært bedre. For noen helter. Vil, vil, vil se de på festival til sommeren!
» [vis produktdata]

6.The Low Anthem - Oh My God, Charlie Darwin

CD (Bella Union)
Som Bon Iver et år tidligere, dro Rhode Island-trioen The Low Anthem til en hytte midt på vinteren for å spille inn Oh my God, Charlie Darwin. Resultatet er vindfullt, varmblodig, nakent og organisk på samme tid. Fra det skjøreste skjøre, der neddempet folk og falsettsang byr på evolusjonsteori og Darwin, via gospel og Gud, til buldrende og gyngende folkrock med spor av gylden årgang, er trioen intenst til stede hele veien. Med et lass av instrumenter og et knippe overlegne låter fremstår denne lille platen (utgitt på eget selskap) som en varm oppvisning i hyttelivets peissprakende glede.
» [vis produktdata]

7.Magnolia Electric Co. - Josephine

CD (Secretly Canadian)
Tilsynelatende litt anonym, men Josephine vokser, som det meste signert Jason Molina. Platen er preget av det tragiske dødsfallet til bandets turnébassist, Evan Farrell, uten å være noen trist gravferd av den grunn. Tvert imot, Josephine en ny praktfull samling låter, noen av de blant Molinas mest hjerteskjærende øyeblikk. Magnolia som band har kanskje aldri hørt stødigere og tettere ut siden transformeringen fra Songs: Ohia. Fra det nedtonete nakne til brummende gitarrock, Jason Molina holder stødig kursen som forrige tiårs beste låtskriver. Beste album fra Magnolia Electric Co siden underkjente What Comes After the Blues.
» [vis produktdata]

8.Tellusalie - The Man Across the Fountain

CD (Universal)
Fotballen i Fredrikstad sliter (uten at jeg bryr meg nevneverdig), men rocken gjør likevel byen til Norges kanskje mest kraftfulle sentrum for tiden. Tommy Tokyo, Navigators og Tellusalie, ledet av Tokyos lillebror Ole Jørgen Ottosen, er trioen som med forskjellige uttrykk samles med kunstneriske ambisjoner, frodig meloditeft og slående rock. 2008 tilhørte Tokyo, 2009 er Tellusalies år og i 2010 er det Trond Andreassen og Navigators sin tur.

Tredjeskiven The Man Across the Fountain er Tellusalies mest ambisiøse prosjekt til dags dato. 18 låter og 73 minutters spilletid gjør platen så omfangsrik at mange kanskje ville foretrukket den mer barbert. Og jeg følger tanken, men hva skulle i så fall vært skjært bort? Naturligvis ingenting. For selv om ikke alt er like umiddelbart, er det de små hvilepausene som får funklende perler som Living in a Dream, Bloody Like Chrismas Eve, If I’m not Hazy og det følsomme tittelsporet til å skinne i et musikalsk landskap der vestkyst, lurvete folk og americana blandes med rustikk natur og Tellusalies eget uttrykk. Ta med at tegneseriekunstneren Jason her står bak 2009s kanskje fineste platecover.
» [vis produktdata]

9.Built to Spill - There Is No Enemy

CD (Warner Bros.)
Trenger vi ennå en Built to Spill-skive? Og var nå ikke Idaho-bandet best på tampen av forrige tiår? Jupp og jepp, men Doug Martschs stemme er fremdels finere enn det meste, og når veteranene skrur sammen en oppløftende miks av skinnende gitarer og melodiøs popsnadder fra den tidløse gaten, er det lett å omfavne Built to Spill ennå en gang. Ikke spesielt nyskapende, men låtene her er stort sett glimrende, og det er jo det som teller.
» [vis produktdata]

10.I Was a King - I Was a King

CD (Hype City)
Uforskammet frisk og ennå bedre nå (!) enn da den traff nasjonen som en forsinket nyttårsrakett i januar. Fra min egen anmeldelse: ”15 låter på en halvtime. IWAK barberer låtene inn til beinet, og selv om varemerket tidligere har føltes litt irriterende er det ingen grunn til å henge med hodet her. To minutter i snitt er dessuten klassisk Ramones-lengde, og selvsagt fungerer det like bra enten vi snakker om NY-punk, skeiv gitarfuzz eller drømmende og kraftfull solskinnspop.”
» [vis produktdata]

11.Vic Chesnutt - At the Cut

CD (Constellation)
Meldingen om at Vic Chesnutt hadde valgt å ta sitt eget liv, gjorde jula tristere. Chesnutt har vært en markant amerikansk låtskriver siden tidlig nittitall, og har en rekke minneverdige plater i sin omfattende katalog. Selv minnes jeg et hyggelig møte og en ekstraordinær konsertopplevelse i Tucson, Arizona noen år tilbake, da Chesnutt bergtok et lyttende publikum med såre følelser, nerve og en tilstedeværelse jeg aldri vil glemme. Og selv om nittitallet nok er hans beste musikktiår, er det ingen grunn til å ikke trekke frem de ferskere utgivelsene også. Chesnutt gav ut to plater i 2009, At the Cut er den beste, og her siterer jeg meg selv fra omtalen av skiven:

”At the Cut peker tilbake, puster i nuet og skuer nervøst fremover på samme tid. Som et usentimentalt postkort fra Athens, Georgia viser platen at Vic Chesnutt etter drøyt tjue år som artist fremdeles har en stemme verdt å lytte til. Musikalsk er den på kanten svulmende her og der, det støyes og tøyes, men stort sett er lyden sober og varm der den omslutter en kjent og kjær stemme som fremdeles har fine bittersøte sanger å synge.”

Nå er stemmen stille. R.I.P.
» [vis produktdata]

Bobler:
The Black Heart Procession – Six, Helldorado – Sinful Soul, Neko Case – Middle Cyclone, Condo Fucks – Fuckbook (bedre enn Popular Songs), Lightning Dust – Infinite Light, The Flaming Lips - Embryonic, Pink Mountaintops – Outside Love, Bonnie “Prince” Billy – Beware, Andrew Bird – Noble Beast, The Low Frequency in Stereo – Futuro, Jason Molina and Will Johnson – Molina and Johnson.

Minnerike konserter:
Nick Cave and the Bad Seeds (Norwegian Wood), Roky Erickson og The Sadies (Bukta), Neil Young (Norwegian Wood), Thåström, Wilco, The Riverboat Gamblers og The Bronx (alle Øya), The Ghetto Ways og The Maharajas (Rockfest), Tommy Tokyo and Starving for my Gravy (Blårock, Rockefeller og Bukta), I Was a King (Fisk & Vilt), The Handsome Family (Blårock), The Low Frequency in Stereo (Driv) og Nikkeby Lufthavn (Bastard Bar). Best av alle var dog Stein Torleif Bjellas maktdemonstrasjon under Countryfest på Blårock i oktober.

Magne Johnsen
(07.01.10)

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo