Lateralus

'I know the pieces fit 'cos I watched them fall away
Mildewed and smoldering. Fundamental differing.' ('Schism', fra Lateralus)

Ja, det blir en 'schism' som utvikler seg her. Ikke så rart kanskje når det er mange som har nesten religiøs lidenskap for dette her band Tool.

Kort sagt, selv om jeg skjønner mye av hva Morten har skrevet, har jeg den motsatte følelse når jeg sammenligner Ænima og Lateralus. Jeg setter på den klassiker fra 96 og jeg blir nesten øyeblikkelig beruset fra kraften, grooven og lydene. Ja, 'en kanon i samlinga mi' - det kan du godt si, Morten! Uten tvil en av moderne rocks meste viktige plater.

Og så kom Lateralus. Jeg hadde ventet spent i flere år, spesielt mot slutten. Jeg kjøpte den dagen den kom ut. Satt den respektfullt i CD-spilleren og ... desverre ble skuffet, veldig skuffet. Men ja, tenkt jeg, jeg trenger å høre på den mange ganger, akkurat som Morten sier. Så jeg gjørde det så ofte som mulig, spesielt før jeg dro til England til å se bandet opptre i London og Manchester. Og ja, da kom en periode da jeg så at Lateralus var er veldig moden, utviklet rock plate, med sine referanser til King Crimson, Yes's 'Roundabout', og med sine veldig intelligente ideer, lyder og lydbilder.

Men noe manglet fortsatt, og jeg var ikke helt fornøyd. Som Morten, jeg satt Ænima tilbake i spilleren, men jeg fikk en helt annen opplevelse enn han gjorde. For meg, med en gang slo grooven og kraften tilbake. Lidenskap strømte gjennom kroppen min. Glede i livet og i fin musikk forte sjelen min, osv osv ;-) Så - etter min mening - noe hadde gått galt. Hva hadde skjedd med mitt favoritt band i mellomtiden?

Egentlig, tror jeg at Tool gutta er kanskje blitt for modne, for progrock, for 'flinkis', og i alle kompleksitet og tekniske egenskaper har glemt en del av enkelhet av lidenskap, sinna og nød å tvinge ut musikken, å la følelsene - og ikke hjernen - snakke. Det er ikke meningen at rock skulle være så veldig komplisert. Sikkert, du kan tilsette mange finesser og sånn, riffer som er ikke nødvendigvis lett å spille osv, men på bunn god rock swinger og den sparker rompa. Det er vanskelig å groove med en hel haug sanger i oddetakt, som er Lateralus. OK, litt oddetakt her or der er fint, enig! Men, hvis jeg husker riktig, det er ikke før spor 6 at vi høre 4/4 på Lateralus! Kall me barnslig, umoden eller uvitende hvis du må, men - selv om grønsjguttene som Soundgarden klarte det med oddetall - rock er hovedsaklig en 4/4 ting, ikke sant? Nei, det må sies, det ser ut som Tool nå prøver å være for komplisert, som er synd. Jeg kan nyte Lateralus, ja, men jeg kan ikke 'føle' så mye av det, kan ikke kjenne det i kroppen min. Det er mye mer mentalt enn fysisk. Og for meg rock/grønsj/alt rock - kall det for hva du vil - er veldig mye en fysisk ting.

Og jeg har enda ikke nevnt tittelspor, som med sine rytmer som teller gjennom 9-8-7 er nokså problematisk. Mange fine ideer i sporet, men faktisk jeg tror rett og slett at selv disse veldig begavet gutter har ikke kunnet fremføre hva de prøvde å nå her. Jeg har prøvd å følge med (husk at jeg ville så mye elske denne plate), men jeg mister takten hver gang jeg hører på den (og samme skjer i begynnelse av den første spor, hvor echoene på bassen gjør det veldig vanskelig å følge takten - ikke en bra begynnelse for platen). Er jeg ikke flink nok til å skjønne dette? Javel, skulle det være nødvendig med Cand. Mag i musikk for å høre på dette!

Så, Lateralus forblir i samlinga mi. Og mens den har sine veldig, veldig imponerende sider (for eks, Parabol og Parabola blåste meg helt bort og gitarlydene gjennom hele plate er gudommelige). Men det blir Ænima som kommer oftere på luftbølgene hjemme hos meg. Intet hjem skulle være uten!

Personlig greier, dette her med Tool... og det er desverre jeg som er blitt kjetter i skismaen! ;-)

John C

For meg er Lateralus og Ænima temmelig likestilte når det kommer til kvalitet. Kommer litt an på humøret. Siden jeg synes det er to meget forskjellige plater. Tool har selv uttalt at de 3 første platene hos et band alltid er de beste og at de derfor ikke ville stagnere å lage noe som de vet de kan lage (ei Ænima 2 plate). Og der er jeg enig. 15 Ænima spor holder vel egentlig?

Men uansett grunn synes jeg de har truffet helt perfekt med Lateralus. De har gått videre fra det John kaller den enkle og geniale rocken (helt enig i den beskrivelsen) til en mer melodiøs metal. Etter min mening er Lateralus ei fyldigere plate med masse små triks på lur utført av geniale musikere.

Det som derimot overrasker meg litt er at John sier at han ikke klarer å føle rytmen på samme måte. For meg er Lateralus (og spesielt tittelsangen) rytme på et nivå som selv afrikanere ikke klarer å vise maken til. For meg er det en sang som får meg til å sitte å nesten headbange i 9.23min (må ikke sammenlignes med beavis and butthead-banging).

Så litt reklame til slutt hvis det er noen som leser dette fordi de lurer på om de skal kjøpe plata; da jeg endelig fikk skaffet meg denne kom jeg faktisk for sent til skolen mange ganger de påfølgende ukene. Måtte høre litt til før jeg la meg og enda litt til da jeg endelig fikk opp øynene om morgenen. Og det utrolige er at den bare vokser på deg etter som man skjønner txtene (kan være litt kinkye til å begynne med noen av de) mer og mer. Det eneste som er litt synd er at det er vel mye rart på den. Spesielt på slutten. Så selv om den er lang i min. er den litt for liten.

Beste plata som er kommet ut de siste ti åra! Tools særegne progmetal er i en klasse for seg selv. Maynards skjøre vakre vokal,i samspill med tunge komplekse gitarriff, og Danny Careys unike trommespill, blir bare noe for seg selv. Kun en negativ ting kan sies om denne plata, vokallyden er litt for lav. Gir man Tool en sjanse, blir man garantert hekta!

Tool er for meg hellige. Lydbildet i det storartede universet kalt "Lateralus", skiller seg i vesentlig grad fra tidligere produksjoner. De har en egen sound på alle tre albumene (for ikke å nevne den aggressive EP'en "Opiate"). Og bandet har vokst seg stort og mektig. Det er med enorm respekt at jeg hører melodiøse mesterverker som Parabol/Parabola, Lateralus og Disposition smelte rundt i mitt enkle hode. Det vil ennå gå lang tid før jeg kan forstå Tool til det fulle, så til da må jeg nøye meg med å bare nyte.

Når det kommer til Lateralus er det nettopp bassen som har nye å si. Gitar og trommer har alltid vært en viktig del av musikken til Tool, og jeg må si at vokalen har forbedret seg vanvittig igjennom tiden. Bassen på Lateralus har en myk og god delay lyd som når jeg hørte første gang trodde var en nedstemt (dyp) gitar. Når jeg hører på Lateralus nå, legger jeg merke til at det er lite med overdubs, (dvs: f.eks. at én gitarist spiller to gitarer på albumet. Dette er vanskelig å få med live.) faktisk minimalt med overdubs, noe som kan gi en bedre live følelse? (så Dream Theater i Oslo i Januar og må si jeg savna en gitar av og til!)

Jeg sier ikke at gitar eller trommer har blitt dårligere, derimot bedre etter min smak. Men hvert Tool album har sin musikk. om du vil høre på Ænima musikk, så setter du på Ænima. og hvis du vil høre på Lateralus musikk, setter du på Lateralus. Men hvis du skal ta med deg en Tool cd på flyet, så kan du ikke ha med anna enn Lateralus, siden Ænima blir før grøtete på headset... ikke at du ville kose deg like mye med Lateralus på flyet som hjemme i stua uansett.

Jeg har, hver eneste gang jeg har hørt på Tool, lagt merke til at stemma til Keenan ligger lavt. Men jeg elsker også at det gjør det! Stemma skal ikke overdøve musikken, på den måten kan man høre stemma som et instrument, og ikke nødvendigvis henge seg opp i hva han synger. (også plagsomt at stemma er for høy Lars!)

Jeg ER Tool fan! (blir stadig imponert av trommene, men siden jeg er en gitarist, får jeg vel heller lære meg hva Adam spiller...)

Da Tool kom ut med EPen Opiate, kjøpte jeg den etter å ha fått anbefaling av fettern min som var på konserten som enkelte av sporene er fra. Siden da har jeg vært Tool fan. Undertow digga jeg helt rått. Så kom Ænima, det kunne ikke bli bedre, trodde jeg. Men omsider kom Tools audio bible: Lateralus.

Dette er bare et voldsomt, vakkert og brutalt metallalbum. Problemet når Tool slipper ut med nye album (for ikke å nevne A Perfect Circle) er at man blir nødt til å lære seg å like hvert enkelt album. Det er ikke slik som mange andre band. f.eks. Korn, Dimmu Borgir. Der man liker et album og liker sannsynligvis det neste også. Tools album må man bli kjent med for å kunne like, ellers er det bare rot. Tool er i en klasse for seg selv.

Maynard med sin nydelige behagelige, men dog også brutale stemme gir en stemning som de fleste band vil stryke med om de prøver. Danny Carew og hans elleville trommekunst. Adam Jones, med sine stemningsfulle riff, (som ikke er noe problem å spille, men å få samme "feelingen" er nesten umulig og Paul sin bass som ikke gjør den feilen å la den drukne bak trommene à la Metallica.

Tool er og blir 90-tallet og milleniumets største ikoner innen Prog Metal.