I Can Wonder What You Did With Your Day

Julie Doiron

CD (2009) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En hyllest til livet

Julie Doiron er tilbake med en livsgnist det endelig lukter skikkelig svidd av.

Av Isabella Greffel

Del på Facebook05.05.2009

Julie Doiron har en hel rekke med plateutgivelser bak seg, og kjennetegnet for de fleste er at de er rimelig melankolske. Men for et par år siden skjedde det et skifte i Doirons liv, noe som ble dokumentert på platen Woke Myself Up (2007). Da fulgte vi henne gjennom bekjennelser i forbindelse med et nylig samlivsbrudd og mot erkjennelsen av livets positive sider. Med Woke Myself Up begynte Doiron så smått å la de evige bekymringer fare.

Og ferden sluttet så absolutt ikke der. Med I Can Wonder What You Did With Your Day har Doiron kompilert en flott og lystig plate, og fortsatt suksessoppskriften med å la tidligere bandkollega fra Eric's Trip; Rick White, styre roret å produsere albumet som han gjorde på Woke Myself Up. Selv trakter hun de fleste gitarene og blir akkompagnert av Fred Squire hovedsakelig på trommer. Og tekstene, vel de er som alltid dønn ærlige.

Doiron er blant de singer-songwriterene som blottlegger seg selv til allment skue, et karakteristisk trekk som har tatt Doirons lyttere med på emosjonelle rusleturer dypt inne i de svarteste og mest depressive skoger. Doirons blottlegging gjelder ikke bare de utleverende tekstene, men også den nakne, musikalske innpakningen.

Det hele er enkelt gjennomført med gitarer, bass og trommer. Det fremstår som en upolert formidling både musikalsk og retorisk – en kombinasjon som gjør at du virkelig tror på det som treffer ørene dine. Disse vellykkede grepene har gitt et sjelfullt, sjarmerende og særdeles smittende resultat.

Platen innledes med The Life of Dreams. En låt som gir deg et aldri så lite frempek på hva den neste halvtimen skal dreie seg om, for med fuglekvitter i bakgrunnen stifter du bekjentskap med en lykkelig og selverkjennende Doiron, og hennes gitar.

De påfølgende minuttene tar hun deg med på en bråte med små, engasjerende historier hvor brorparten virker å være tilskrevet en bestemt, uidentifisert person. Om Doiron er blitt utsatt for en forelskelse, eller rett og slett bare er glad i livet kan en jo alltids spekulere i. Men siden Doiron ikke virker å prøve å gjemme seg bak noe som helst denne gangen heller, så skyves nok spekulasjonene fort til siden. Noe sporet Tailor for så vidt er med på å bekrefte:

If I was your pen
You could hold me in your hand
And I wouldn't mind
You taking your time drawing the straight lines

Platens oppbygging er i uttrykk lik Woke Myself Up med referanser til rock, indie og folk, men med en litt mer oppstemt touch. Gitarene fremstår som nakne og røffe, og tidvis er de ikke så rent ulike PJ Harvey. Noe (Borrowed Minivans) ligger heller ikke så langt unna Joni Mitchells Blue-album, og på de mest strippede låtene går tankene fort til amerikansk folk, og den ukulelespillende Jolie Holland (The Life of Dreams).

Med I Can Wonder What You Did With Your Day har Julie Doiron gitt ut sin til nå mest happy plate, og det nye lynnet kler henne så absolutt. Tidvis kan man høre Doiron smile mens hun synger, og på passende vis avsluttes albumet med sporet Glad to Be Alive som gjenstår som den ubestridte konklusjonen på de til sammen tolv låtene.

Den smittende effekten ligger smørt tykt utenpå, og hvem kan ikke annet enn å smile når barnslig lekende, men dog så beskrivende linjer som følgende avslutter en liten hyllest til livet:

I get on my bike
I drive it downtown
Drive it uptown and then I ride it around
Cause I'm glad to be alive

Groovissimo

Archie Bronson Outfit - Coconut

Ørene dine kommer til å blø fuzz etter å ha hørt Coconut, og danser du plutselig ut av det blå så skyldes det bare voodoo.

Tidligere: