Yellow Horizon

Peter Wright

CD (2005) - PseudoArcana

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ringenes herre

Musikk fra horisonten som bringer oss opp til galaksene.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook25.07.2005

Peter Wright er en gitarist/lydskulptør fra New Zealand, nå med base i London, som har et 30-talls utgivelser bak seg. Jeg må skamfullt innrømme at Yellow Horizon er mitt første bekjentskap med artisten, som også var med på å danne labelen kRkRkRk med base i Christchurch tidlig på 90-tallet. Desto hyggeligere er det at Yellow Horizon kan tjene som innledningen til et lengre vennskap.

Det er en Danelectro 12-strenger som er Peter Wrights fremste varemerke, for den som har øre for slikt (en klassisk gitar noen kanskje forbinder med en EP av samme navn fra Yo La Tengo, 2000). Ved hjelp av denne maler Wright bilder av vide, urørlige landskap av slående skjønnhet. Innspilt i London, men med vinduene vendt mot grønnere områder, der gitaren (samt litt effekter og feltopptak) benyttes i bearbeidet form, med klanger og hengende toner som kan minne både om Stars of the Lid, Windy & Carl og Brian Eno.

Yellow Horizon er musikken du ønsker som selskap når du sitter i en luftballong uten andre mål enn å sveve over natur urørt av menneskehender; isbreer, grønne enger, mørke skoger og stille vann er alle avbildet på de musikalske postkortene Wright sender oss. De er poststemplet for eksempel Offa's Dyke (et særegent grenseområde mellom England og Wales), Bannockburn (åsted for det kjente slaget mellom Edward II og Robert I i 1314) og Chain Bridge (Budapest?). 8 stykker i alt, alle fotografert i panorama og med en eksponeringstid på drøye 50 minutter er dette et verk i tålmodighetens navn. Men innholdet krever ikke annet enn et åpent sinn og vil umiddelbart senke pulsen til den som nærmer seg.

Sentralt står nesten kvarterlange Offa's Dyke som åpner med statiske feedback-hengende droner. Ikke av det harde slaget, det er et mykt uttrykk over Peter Wright. Mer som starten på en reise inn i det ukjente, uten definert mål, statisk og formløst. Ikke alle sporene er like svevende som dette. Tittelkuttets drømmende, glassaktige gitarer hinter til både Daniel Lanois og Labradford, mens de ringende tonene i Bannockburn bygger seg langsomt og intenst opp mot det store slaget. Mer klokkende strengelek får vi på Pendulum, som bryter med den flytende ambiensen platen ellers byr på. På Song For the Losers og avsluttende Wonderful løftes vi varsomt vekk fra den gule horisonten og nærmere kosmos enn sunt er, og det er selvsagt ment som et kompliment.

Groovissimo

Archie Bronson Outfit - Coconut

Ørene dine kommer til å blø fuzz etter å ha hørt Coconut, og danser du plutselig ut av det blå så skyldes det bare voodoo.

Tidligere: