No Line on the Horizon

U2

CD (2009) - Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En lett grå horisont

U2 går både kjente og nye veier, men følger dessverre ikke helt opp den gode trenden fra forrige gang.

Av Hallvard Sægrov

Del på Facebook31.03.2009

U2 har alltid vært et "reaksjon-motreaksjon"-band. Melankolske og tidvis svevende The Unforgettable Fire ble utgitt etter direkte og hit-orienterte War. Rootsbaserte, pompøse og stadionanlagte Rattle and Hum ble etterfulgt av nyskapende og minimalistiske Achtung Baby. Etter teknofiserte og stilforvirrende Pop slapp bandet "tilbake til røttene"-albumet All That You Can't Leave Behind. Selv om How to Dismantle an Atomic Bomb var et veldig friskt pust og bandets beste siden nevnte Achtung Baby, har U2 også denne gang gitt ut et album som bryter med forgjengeren. Der How to... var utadvendt og umiddelbart, gir No Line on the Horizon et ettertenksomt og melankolsk preg.

U2 har like godt hentet inn tre av produsentene fra deres tidligere utgivelser. Steve Lillywhite, Brian Eno og Daniel Lanois har byttet på produksjonstolen. Eno og Lanois har også bidratt i utsrakt grad – både låtskrivingen og på det instrumentale. Som et resultat har No Line on the Horizon blitt et produsentenes album. Aldri har et U2-album vært bedre produsert. Eno og co. har dessuten gitt bandet et rikere lydbilde enn tidligere. The Edges umiskjennelige gitarspill har sin naturlige plass, men denne gang som en integrert del av et større lydbilde. Noen nesten Pink Floyd-aktige – om enn korte - soloer viser at gitaristen spiller på et større register nå.

Det starter også lovende. Tittelsporet og Magnficent bærer begge bud om et inspirert U2. Bandet befinner seg helt klart i et velkjent terreng, men krydrer like fullt låtene med lekre produksjonsdetaljer og flere uventede vendinger. Det nydelige, instrumentale avslutningspartiet i Unknown Caller er et godt eksempel på det siste.

Utover i albumet beveger de seg i mer ukjent farvann. Fez – Being Born (ja, det er egentlig to sanger) viser U2 på sin mest eksperimentelle side og leder tankene til The Unforgettable Fire så vel som progrock. Et både spennende og vellykket innslag. I White as Snow har de skrevet tekst til en tradisjonell melodi, noe det gjerne blir et folkemusikkpreg av. Et U2 i krysningspunktet mellom tradisjon og nye veier, altså.

Likevel er det noe som mangler. Her er ingen Vertigo, City of Blinding Lights eller All Because of You – umiddelbare og gode låter som definitivt ville løftet denne utgivelsen. Muligens er Get on Your Boots tenkt som dette albumets Vertigo, men U2 mislykkes, anmasende som den er. De øvrige og mer rocka låtene, Stand Up Comedy og Breathe, er bedre, men mangler både et og annet på å bli skrevet inn i historiebøkene. Der forrige plate var full av energiske og gode låter, er det ikke til å nekte for at låtmaterialet denne gang oppleves som litt i grått i lengden.

U2 er og blir elsket og hatet, og No Line on the Horizon har fått veldig blandet mottakelse. Den har både blitt omtalt som en deres beste og en stor skuffelse. Ingen av delene stemmer. Her mangler både en, to og tre kramgode låter for å komme par med Achtung Baby eller for den saks skyld How to Dismantle an Atomic Bomb. Samtidig er det altfor mye kvalitet i produksjon og framføring til at den kan beskrives som skuffende. No Line on the Horizon er rett og slett et fint tilskudd til en omfattende backkatalog, men ikke klassisk U2.

Feedback - lesernes mening

Ingvar Örn Thrastarson

2009-04-01Rollemodell

God anmeldelse. Savner likevel debatten rundt store artister/frontfigurers posisjon som rollemodeller; i dette tilfellet Bono, som i følge ham selv skal være god.. Først går han ut og rakker ned på Chris Martin uten grunn, for deretter å innta en forsvarsposisjon over egne kritikere og lire av seg den ene selvmedlidende strofen etter den andre. Jeg skal være den første til å skrive under på at en må skille mellom musikken og artisten den kommer fra, men U2s tvers igjennom usympatiske frontfigur skinner alene gjennom som en grunn til at jeg aldri kommer til å ta i noe den mannen har laget.

Hallvard Sægrov

2009-04-02Musikk vs. rollemodell

En plateanmeldelse skal handle om musikk og ikke trekke inn for mye "utenomsnakk". En diskusjon om hvorvidt Bono er en god rollemodell, hører hjemme et annet sted. Mener nå jeg.

Groovissimo

Archie Bronson Outfit - Coconut

Ørene dine kommer til å blø fuzz etter å ha hørt Coconut, og danser du plutselig ut av det blå så skyldes det bare voodoo.

Tidligere: