Howard Hello

Howard Hello

CD (2002) - Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Inn i drømmeland

Howard Hello står bak en av årets vakreste debuter, i krysningen mellom John Fahey og Brian Eno.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook07.07.2002

Kenseth Thibideau er en mann med mye jern og ditto ild. Når amerikaneren ikke sysler med dronebandet Tarantel eller fri-prog-jazz-et-eller-annet Rumah Sakit er han sammen med Marty Anderson (fra Dilute) kjernen i Howard Hello. Tredjehjulet består av Wendy Allen (fra americana-heltene The Court & Spark), og sammen har disse tre skapt et nærmest uimotståelig vakkert debutalbum. Riktignok er det ganske kort, men til gjengjeld er sliteevnen desto sterkere.

Howard Hello har funnet et behagelig musikalsk hjem i drømmelandet mellom ambient, pop og avant-rock, der de kombinerer organiske instrumenter med varm electronica. De viser at dette fint går an uten å bli utilgjengelige eller altfor "sære", de har snarere lykkes i å forene menneske og maskin på en innsmigrende og nær måte. Det er ikke mulig å skjelne særlig med rytmeinstrumenter her, så låtene blir ganske svevende uten at det blir tomt eller stillestående av den grunn.

Åpningssporet Television starter med forsiktig gitarplukking, på et vis som sikkert hadde blitt godkjent av John Fahey eller Jim O'Rourke og David Pajo (Papa M). Etter kort tid kuttes denne folkstilen gradvis opp med elektroniske virkemidler og field recordings, og over dette kommer sangerinnen Wendy Allen inn. Hun synger på de fleste låtene her, uten å bruke ord, men ved hjelp av svevende vokallyder. De eneste ordene vi kan høre ytres forsiktig av Marty Anderson, og også det er i små, hviskende doser på et par låter. Televison flyter ubemerket over i Belief, før folkgitaren kommer tilbake på Revolution, hvor tekstlinjen gjentas som et mantra: "Nothing is out of my control, Revolution is invisible..." Tolk det den som vil.

America er seks minutter av mer eksperimentell art, der et monotont keyboard møter noe som ligner et kirkekor, vrengt elektronisk støy, orgelbrus og Andersons hjelpeløse stemme. Bare her slipper den svale stilen taket, og America er da også platens merkeligste, og svakeste, kutt. Det rettes raskt. Først med en liten intro (Prozac), som så sklir over i den naturlig tituelerte Dream, før ti-pluss minutter lange Hello runder av. Disse siste sytten minuttene er fylt av lag med lag av eviglydende klanger, teksturer og melodier, og hvis John Fahey får stå som en referanse til Howard Hello, kan man sette Brian Eno som en annen, og dermed finne tyngdepunktet. Avslutningssporet bringer i hvert fall disse to elementene sammen igjen, akkurat slik platen startet. Bare det er i seg selv god nok grunn til å la den gå kontinuerlig på spilleren.

Dette er nok et eksempel på musikk som gjør ord verdiløse, men livet litt mer verdifullt.

Groovissimo

The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night

Montreal-bandet har levert en på alle måter triumferende tredjeplate.

Tidligere: