Lucid Dreaming

CD (2002) - Emperor Jones / Tuba

Lesernes karakter:
(2.9 av 7)

Din karakter:

Stiler:
Ambient / Elektronika / Synth / Instrumental

Spor:
Lucid Moments
Behind the Trees
Secret in the Shallows and the Sky
Sinking Slowly
Somnambulant
Falling Stars
Soft Place
Listen Darkly
Sometimes the Sun Rise

Referanser:
The Fucking Champs
Nation of Ulysses
Red Eye
Kraftwerk
Brian Eno

Vis flere data

Concentrick: 1993-2001

Ambient og synthbasert plate fra mannen bak band som Nation of Ulysses og The Fucking Champs.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook12.07.2002

Når Tim Green ikke rocker med band som Nation of Ulysses eller The Fucking Champs, produserer plater for Pleasure Forever, Melvins eller Unwound, da setter han seg godt tilbake, kobler ut omverdenen og skaper sine helt egne, drømmende toner. Under artistnavnet Concentrick har multi-instrumentalisten Green ikke gjort seg altfor bemerket med sine tidligere album, og Lucid Dreaming er hans tredje så vidt meg bekjent. Den består av ni komposisjoner som er unnfanget i Olympia, WA og San Fransisco i perioden 1993-2001. Dette er nærmest for et soloprosjekt å regne, der Green selv spiller gitar, piano, perkusjon, mellotron, samt en haug med ulike keyboards/synther.

Han legger lista farlig høyt med åpningssporet Lucid Moments, som er noen av de vakreste minuttene man kan tenke seg. Ved hjelp av en enkel melodi, piano og Sarah Weiners cello lulles det frem ambiente toner av innsmigrende og melodiøs art. Etter denne nesten folk-lignende åpningen viser det seg raskt at selv om Lucid Dreaming såvisst er en ambient drømmeplate, dreier den inn i et mer spaca landskap enn det vi innledningsvis blir forledet til å tro (eller håpe). Således veksler Lucid Dreaming mellom Kraftwerks robotsynther, Tangerine Dreams sorte hull, Brian Enos måneferder og Angelo Badalamentis skumle nattstemninger. En fin blanding av dvelende ambient og 70-talls inspirert synth/new age (bare se på låttitlene) har dette blitt, skjønt Lucid Dreaming ikke klarer å etterlate like dype spor som de overnenvte artistene på sine fremste utgivelser. Best blir det når Green samarbeider tettest med Weiner og fløytisten Lorraine Rath (Listen Darkly) eller på de mørkeste dronelåtene, ikke minst platens finale, den lange Sometimes the Sun Rises hvor de mest dominerende synthene får lov til å hvile litt.

Lucid Moments er en god start for den som ønsker å prøve seg på Concentrick, selv om den bærer litt for mye preg av å være spilt inn i et tidsspenn på åtte år.

Feedback - si din mening

Klikk her for å kommentere