Seal

Seal

CD (1994) - ZTT / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Let's do it again

Trevor Horn og Seal forsøker å gjøre de samme triksene for andre gang.

Av Pål B

Del på Facebook16.03.2001

I en annen sammenheng, da navnet Trevor Horn ble tatt fram som et forslag til produsent for en annen artist, skal det ha blitt sagt noe sånn som: "Trevor Horn, er du sprø - du kommer til å høres ut som Seal!". Hadde jeg vært i den andre artistens sko, ville jeg muligens sagt "ja takk".

Seal var en av Englands største pop/soul-artister på begynnelsen av nittitallet, og med debutskiva "Seal" i 1991 og ikke minst singlene "Crazy" og "Killer" og "Future Love Paradise" herjet han på listene en periode på begynnelsen av tiåret. Da var også i 91 undertegnede oppdaget mannen med de store arrene i ansiktet og den spesielle, luftfylte og sjelfulle stemmen.

Debutalbumet ble, som du sikkert allerede har gjettet, produsert av Trevor Horn, og i tråd med ordspråket "never change a winning team", slo de seg sammen igjen da plate nummer to sto for døren.

Det sier kanskje litt om manglende fantasi når de to herrene ikke klarer å gi den andre platen et annet navn enn den første. Dermed sitter vi med to plater av Seal: Seal (1991) og Seal (1994). Hurra. Spørsmålet er om samme mangel på kreativitet er å spore i musikken.

Og faktisk er det vel det. 94-platen høres på mange måter ut som CD nummer to i et dobbelalbum, for den overordnede produksjonen på de to utgivelsene er veldig lik, og veldig distinkt Trevor Horn (tidligere produsent for Frankie Goes To Hollywood). Det vil si at lydbildet er behagelig, synthpreget, med avrundede kanter og relativt lite luft i arrangementene. Plate nummer to er mer finpusset og litt rundere i kantene enn nummer en, og det er nok også dens største svakhet. Der "Killer" og "Crazy" ga debutplaten særpreg, blir Seal anno 1994 litt for stueren for sitt eget beste.

Åpningssporet "Bring it on" kan til forveksling ligne på "Crazy", den har et lydmessig preg som ligger svært nær den gamle hit'en, og den også utgitt som singel. Men den har ikke like mye trøkk som de eldre singlene. Den største suksessen fra denne utgivelsen var ganske symptomatisk den pene balladen "Kiss from a rose", der Seal synger flerstemt med seg selv. Vi ser sporene som leder mot en mye bløtere soul-scene i andre halvdel av nittitallet, og Seal selger best i bomullsinnpakning. Det er ikke dermed sagt at låta er dårlig, langt ifra - jeg spiller den flere ganger i året, jeg. Men CD'en som helhet blir for udynamisk til å slå forgjengeren på klassiker-listen. Pent, men uspennende.

Seal har kapasitet til låter langt forbi gjennomsnittet, men oppfølgerskiva ble ikke bra som debuten. Litt for lite "Crazy" og "Killer", rett og slett.

Groovissimo

Archie Bronson Outfit - Coconut

Ørene dine kommer til å blø fuzz etter å ha hørt Coconut, og danser du plutselig ut av det blå så skyldes det bare voodoo.

Tidligere: