The Return Of The Sporadic Recordings

Durutti Column

2 x CD (2002) - Kooky / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Streiftog i Reillys dagbok

Durutti Columns sporadiske opptak på resept i stedet for beroligende piller.

Av Dag Erik Asbjørnsen

Del på Facebook20.03.2003

I 1990 utkom Sporadic Recordings i et begrenset opplag på 4 000. Nå har de opprinnelig 22 sporene fått selskap av 15 til, slik at The Return of the Sporadic Recordings har blitt en dobbelt-CD utgitt i 2 500 kopier bestående av så mye som 37 spor, sporadisk innspilt på 1980 og 1990-tallet.

Vince "Vini" Reilly fra Manchester har vært aktiv med sitt prosjekt Durutti Column i over 20 år nå, hovedsaklig dedikert til sakral, gitarbasert instrumentalmusikk. Dette er mannen som spiller piano med gitarstrenger, en post-punk trubadur i utakt med 1976-aggresjonen han vokste opp med.

Det kan være interessant å sammenligne Vince Reilly med Robert Fripp. På noen måter er de diametrale motsetninger, den ene hater romklang, den andre pøser på med katedralklanger så romslige at Himalaya hadde fått plass inni. Fripp har en kjølig tørrintellektuell tilnærmelse, mens Reilly liker myke gitarlyder og utrykker varmere følelser. Likevel spiller begge en slags ombygget jazz og det hender at de møtes i sin felles sans for glassklare gitarfraser med bruk av to- og treklanger satt sammen til presise mønstre.

Denne plata byr altså på mer enn tre dusin impresjonistiske skisser med ambient musikk - spilt av Reilly alene eller med litt hjelp av andre. Noen av sporene er udiskutabelt vakre, for eksempel sekvensen bestående av Zinni Tune, I'm Nowhere og Only Love. Reilly kommenterer alle sporene på omslaget og her skriver han:
"Home recordings on a 4 track. Dedicated to Zinni, my mate and counsellor. These tracks were done at 3 AM in one session, very stoned."

Han bør kanskje ikke tas for bokstavelig, men dette er innblikk i dagboken til en dyktig musiker som liker å fange inn det spontane øyeblikket. De instrumentale trudeluttene er som regel anført av elektrisk eller akustisk gitar. Dette er ekkobadet elektroakustisk britisk industribyflamenco med helbredende virkning for de troende.

Mange spor har også enkle, men smakfulle syntetiske teksturer, og flere har engleaktig damesang. Vince kan også synge sjølv når han absolutt må, som på We Stumble - et spor som straks får meg til tankemessig å spole tilbake til det tidlige 80-tallet og Factory-etikettens gullalder. Den største overraskelsen her er kanskje Vampire Business som by på hip hop og rap, men dagbøker kan som kjent by på en del overraskelser.

Naturlig nok er dette en plate som først og fremst vil treffe de som allerede har lært seg å sette pris på Durutti Column, nybegynnere bør muligens starte med Rebellion eller debutplata med det morsomme navnet The Return of Durutti Column. Setter du pris på sporadiske intime hverdagsøyeblikk malt i lettfattelige impresjonistiske farger så får du mye for pengene på denne doble CDen.

Groovissimo

The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night

Montreal-bandet har levert en på alle måter triumferende tredjeplate.

Tidligere: