Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948

Gerd og Otto

CD (2004) - Normann / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En svært velkommen utgivelse

En forbilledlig presentasjon og en bauta over Otto Nielsens talenter som låtsmed.

Av Bjørn Hovde

Del på Facebook18.12.2004

Søskenparet Gerd Røstad og Otto Nielsen er sparsomt dokumentert på nyere plateutgivelser. I farten kommer jeg på LPen Svanesang i Stereo (1982), utgitt som nyinnspillinger av de gamle slagerne noen måneder før Otto døde. Deres mest spilte melodi i dag, En Grønnmalt Benk i Hagen, er fra 50-tallet, og få av deres sanger er kjent blant etterkrigsgenerasjonene. Atter en gang er det Normann records i samarbeid med Hermann records, Norsk kulturråd og ivrige 78-platesamlere som kan høste æren av at det foreligger et systematisk tilbakeblikk på en norsk artistkarriere. Det er en forbilledlig presentasjon i et klart og rent lydbilde, medfølgende et informativt teksthefte.

Vol. I dekker deres tidlige år, 1934-38, og danner et utfyllende supplement til forståelsen og kjennskapen til bredden i norsk populærmusikk på 30-tallet. I tillegg til grammofonsjarmører som Jens Book-Jensen og revyartister som Einar Rose og Lalla Carlsen utgjorde en vesentlig del av 30-tallets plateutgivelser trekkspillmusikk og danseorkestre. Det er derfor litt overraskende 70 år senere å oppdage den kontinentale sofistikasjon Gerd og Otto representerte. Nesten litt unorsk, selv om en elegantier som Herman Hermani heller ikke var et ubetydelig navn i denne sammenheng. Uttrykket er også forståelig innen rammen av den "trondheimske urbanitet", om vi så må kalle det noe. Jobbebyen var Oslo, Bergen utfarts- og handelsbyen, Trondheim den klarerte byborgerlighetens hovedstad. Den elegante kafé- og restaurantkulturen fordret dannet underholdning i en bornert atmosfære. Revy- og kabaretlivet blomstret, likeledes var forstadsteatre og arbeiderforeninger en rekrutteringsarena for lokale talenter.

Sangene på denne plata er en god dokumentasjon på såvel sofistikert urbanitet og søskenparets talenter som entertainere. Men først og fremst er de 15 sporene en bauta over Otto Nielsens talenter som låtsmed. Dette er materiale av europeisk format og utmerker seg ved et særdeles smidig samvirke mellom melodiøs smartness og tekstmessig oppfinnsomhet. Resultatet er finesse, dannet finesse. Sett bort fra dansen bringer en gjennomhøring tankene til et annet berømt søskenpar, Fred og Adele Astaire. Det hviler noe av den samme elegansens skjær over Gerd og Otto, en kjæreste- og ekteskapslykkens opphøyelse som i liten grad reflekterer samtidas motsetninger og sosiale/politiske gjæringer. Dette er melodiøs eskapisme med en slags privatetisk overbygning hvor dannelse og kjærlighet er viktigere ingredienser enn samfunnsrelevans. Sangene er små moraliteter over hverdagslivets gjenkjennelige nøkkelsituasjoner, blott til lyst men med en undertone av alvor. Otto Nielsens posisjon som visekunstner og formidler av andres visediktning og poesi er udiskutabel. Det er bare å minne om hans innsats i NRKs Søndagsposten. Sangene hans bringer assosiasjoner til en Aril Feldborg, Kåre Siem eller Einar Schanke. Det lett ironiske skråsynet på sed og skikk i middelklassens ekteskapelige kutyme er blandet med sanger og unge elskende pars forhåpninger om framtida. Gerd og Otto framstår da også som det unge paret som i sang etter sang skuer ut og forbi den dagsaktuelle traurigheten mot en framtidig tosomhetens lykke i en bedre verden. Optimismen i seg selv er en drivkraft i flere av sangene, omskrevet i både søte, rørende og naive bilder kretsende om den gjennomsnittelige Hans og Grethe eller Lillemor og Per som bygger sine drømmers lykkeslott i forstedenes åpne terreng og friske luft.

Sangene på Et Luftslott På Månen minner oss om en tid hvor anstendighet i uttrykket var en verdi i seg selv, en tid da småborgerskapet ikke trengte provokasjoner av typen naken rumpe på Nationalthaterets scene for å la seg adsprede. Lytt til åpnings- og sluttsporet, Et Luftslott På Månen og To Må Man Være: Rene lovsanger til optimismen i ungdom og drømmer, koste hva det måtte. Dette er enkelhetens kunst i sum av tekst og melodi som nesten virker umulig å utsi med så få ord i dag. Intet imellom disse kuttene på plata virker mer banalt og datert enn at selv den mest ironibesottede kan kikke opp fra Narcissus' speil. Den subtile kurtise og samlivskomikken dyrkes i blant annet sporene 5 (En Fordringsfull Liten Dame), 6 (Lillemor og Per) og 19, den fine To Må Man Være. Svært romantisk er spor 7 Månen og Benken, mens dobbeltsporet 9/10 inneholder platas største overraskelse, den antatt tapte barneoperetten Spilledåsen i potpurriutgave. Reiseeksotikk hører vi på sporene 8 (Valencia) og 12 (Argentina), mens kjærlighetslengt og framtidsdrømmer får et nydelig uttrykk i den vakre og rørende Finns Det En Liten Gutt (17).

Før du tenker at her har du julegaven til bestemor, så sett deg ned og lytt til platen selv før du gir den videre. Mon tro om ikke Gerd og Otto kan si oss et og annet om oss selv som kan stå som en klar tanke i en stresset tid. Ikke la bestemor sitte stille og mimre til plata i en krok på juleaften. Slå av en prat og spør hva Gerd og Otto betød for henne, hva denne musikken kommuniserte. Det er ingen "kode" her, dette er ukomplisert pop som kan smelte stein. Normann Records' nyeste mestersamling anbefales på det varmeste.

Groovissimo

M.I.A. - Maya

- People make music to get a reaction. Music is communication, sa Yoko Ono. I tilfelle er dette M.I.A.s mest ekspressive album til dags dato.

Tidligere: