Wooden Beard

Flotel

CD (2005) - Expanding / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mekanisk sinnsro

En interessant, men litt anonym utgivelse fra Leigh Toros alterego; Flotel.

Av Thomas Voldset

Del på Facebook03.06.2005

Om det er Treskjegg fra Ringenes Herre som har inspirert platetittelen vet jeg ikke, men musikalsk passer dette i alle fall ikke inn i en fantasyverden. Jeg synes det høres mer ut som det kunne tilhørt Edward Saksehånd, eller lignende. Det er kanskje den eneste assosiasjonen jeg klarer å gjøre meg når jeg lytter til Flotel. Musikken er til tider like mekanisk og stakkato som en robots bevegelser.

Leigh Toro er en elektronisk samtidsmusiker fra Nottingham, og dette er hans første plate under navnet Flotel. Det sies at platen gjenspeiler såvel middelalder som moderne storbysamfunn. Han beskriver en bys hviskende stemmer fra forskjellige utvalgte steder. For eksempel fra bak et tre, under en butikk, eller på andre siden av et fjell. Det er likevel ikke direkte lydeksperimenter det er snakk om, for det benyttes helt klart tradisjonelle elektroniske instrumenter. Men det er følelsen av å være på disse forskjellige stedene relatert til en by han forsøker å få fram.

Det er sjelden jeg har såpass store problemer med å skrive om en plate som det jeg hadde med denne. Jeg lyttet om og om igjen; ja, platen har omtrent stått på repeat i en uke her, men likevel var det vanskelig å finne et startsted da jeg skulle sette meg ned og skrive.

Det er på mange måter en behagelig plate å lytte til. Men den låter så mekanisk. Nesten som et stort urverk, eller som nevnt, en robot. Jeg føler meg som flue på veggen i et framtidens verksted hvor det produseres og testes nye versjoner av menneskelignende roboter, eller kanskje til og med cyborger. Det klirrer og klukker og hamrer og tikker. De fleste av de 12 stykkene har mye mekanisk fiksfakseri i forgrunnen, men det jeg liker best med platen er at den er nokså vâr og ambient bak i lydbildet. Mye fine harmonier som kanskje kunne fortjent en bedre skjebne enn å hele tiden bli overøst med disse urverk-lignende lydene.

Det siste sporet, som også er tittellåten, har en interessant vri ved at Morgan Caney gjestespiller på klarinett. Det er mye elektroniske bleep i bakgrunnen her også, men jeg synes klarinetten kler låten godt. Dette er også den eneste innblanding vi får fra andre. Alle andre låter er skrevet, produsert og framført i sin helhet av Leigh Toro.

Platen er vakker og spennende, og på enkelte spor hører man tydelig at inspirasjonen er hentet fra Brian Eno, og kanskje også hjemlige Biosphere. Spesielt låter som Sorrel Sea og Tangram har noe Eno-aktig over seg. Sistnevnte starter med et helt nydelig ambient-tema som snart akkompagneres av en slags galloperende lyd (mekanisk sådann, ja...). Midt i låten får vi et kort parti med abstrakte, elektroniske lyder før temaet fra åpningen gjenopptas.

Amused to Death er et vakkert pianobasert stykke. Delvis abstrakt, og svevende, men også her får vi de sedvanlige klikk, klunk, klakk fra "feilprogrammerte robothender" som slår mot metalliske overflater.

Dette er 12 relativt korte soundscapes som har flere høydepunkter, men alt i alt blir det en litt for anonym utgivelse til at den kan nå helt opp. Anonymiteten er nok også noe av grunnen til at den var så vanskelig å skrive om. Og jeg skulle gjerne sett at Leigh Toro begrenset seg noe med hensyn til bruken av alle de mekaniske lydene som gjennomsyrer utgivelsen. Spesielt med tanke på at den skal beskrive forskjellige stemninger. Jeg har likevel ikke noe problem med å gi denne interessante utgivelsen et relativt godt skussmål.

Groovissimo

Dungen - Skit I Allt

Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

Tidligere: