1

NavyElectre

CD (2004) - Chewin' Pine / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Javel, herr enmannsband

Lavmælt sirkus og oppegående plukking av navlelo fra norsk debutant.

Av Pål M

Del på Facebook02.06.2004

Presseskriv er en underlig greie. Plateselskapene har en forståelig tendens til å smøre tjukt på om at akkurat DENNE plata med DENNE artisten skal simpelthen spille fletta av deg med det samme du har trykt start på spilleren. Referansene sitter løst, og det mest skarve debutband uten sceneerfaring, musikalske evner eller noe nytt å melde blir gjerne satt på hyller blant genrens mestere. De fleste selskap tror vel på det de lanserer, selv om det noen ganger skinner lett igjennom teksten at forfatteren lyver så han tror det selv. Fascinerende som tekst, og verdt en skarve hovedfagsoppgave i litteraturvitenskap i seg selv.

Jeg gikk rett i presseskriv-fella når det gjaldt Navyelectre (Jonas Howden Sjøvaag) sitt debutalbum 1. Med den mest abnorme namedroppinga jeg noensinne har sett, og med et språklig patos som overgår den mest kjærlighetssyke og svulstige lyrikeren i historien, ble jeg regelrett kvalm av å lese skrivet før gjennomlytting. Günther Gras, Faulkner, Beckett, Kafka og så videre, they were all there. Eller hør på språket: "...(vi)... holdt på å vrinske av glede da vi oppdaget at også tonefargene som kledde Navys historier holder gullet hardt i garnet" (sic). Med enorme, aggressive fordommer tvang jeg meg til å lytte på en plate som påstått var så viktig at det var til å få infarkt av.

Uten av å skryte for mye av min evne til å plukke vekk forventninger og fordommer, så hjalp spilling av Navyelectres plate meg i hvert fall til å få tilbake det gode humøret, og aggresjonen la seg svalt etter de første låtene var ferdige. Der presseskrivet hadde antydet at jeg var en ynkelig underyter fra uviktigland hvis jeg ikke likte dette bandet, ble heldigvis det å lytte til plata god terapi og presseskrivet fra helvete ble snart glemt.

Når du setter på 1, blir du møtt av et relativt uvanlig lydbilde, med laptop-programmering, sampling, støy, lyder, sløve gitarer, lo-fi, cabaret/teater-følelser og skranglepop-assosiasjoner, noe som satt i sammenheng er uvanlig til både å være norsk og uvanlig i seg selv. Den åpenbare assosiasjonen til for eksempel Tom Waits kommer og går noe, og da i retning av Black Rider og Alice, hvis du tar bort Waits sine tåredryppende ballader og slaginstrumenter. Veldig tilgjengelige låter er det ikke, men som i mye god og skjev popmusikk kan man jo ikke forvente at alt skal sitte som støpt i hode og kropp med det samme. Nordlandske Schtimm er en mulig norsk referanse, men i så fall blir Navyelectre den deprimerte og navleloplukkende fetteren i det slektskapet. Særlig andre del av 1 stiger til bra høyder, låter som Lullaby og A Very Long Night er spennende, fjerne i blikket og drømmende på en svært så mørk måte. Mmm...

Kunst? Snutter? Sampling på et melankolsk nivå? Navyelectre leverer på sitt vis popmusikk, samtidig som det er fryktelig langt unna pop. Tekstmessig vil jeg vel egentlig innrømme at det kanskje ikke var akkurat den delen av lytteropplevelsen som ga meg mest, det var heller opplevelsen av å "komme inn i noe" fremmed som faktisk klarte å opprettholde spenningsnivået mesteparten av plata og som jeg således likte aller best. Navyelectre spilte på by:Larm i 2003, og forhåpentligvis er innholdet på denne skiva godt oversettbart til konsertsammenhenger. Navyelectre er ikke for alle, men for mange.

Groovissimo

Dungen - Skit I Allt

Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

Tidligere: