Grace - Legacy Edition

3 x CD (2004) - Columbia / Sony/BMG

Lesernes karakter:
(4.8 av 7)

Din karakter:

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Folkrock / Singer/songwriter / Alternativ

Spor:
Mojo Pin
Grace
Last Goodbye
Lilac Wine
So Real
Hallelujah
Lover, You Should've Come Over
Corpus Christi Carol
Eternal Life
Dream Brother

Forget Her
Dream Brother (Alternate Take)
Lost Highway
Alligator Wine
Mama, You've Been On My Mind
Parchman Farm Blues
The Other Woman
Kanga-Roo
I Want Someone Badly
Eternal Life (Road Version)
Kick Out the Jams
Dream Brother (Nag Champa Mix)
Strawberry Street

DVD

Referanser:
Tim Buckley
Sarah McLachlan
Joni Mitchell
Bob Dylan
Nina Simone

Vis flere data

Se også:
Jeff Buckley - Live at Sin-é (2003)
Jeff Buckley - Live at Sin-é (2003)

Hva er vel ti år?

En gang i tida var jeg ikke i tvil om at 'Grace' var tidenes aller, aller beste plate.

Av Ingve Aalbu

Del på Facebook24.09.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Hva er vel ti år?

Hvis jeg skulle ha rangert alle platene mine etter hvor godt jeg en gang likte dem, ville Jeff Buckleys "Grace" ha vært en klar ener, fulgt av album som "Metallica", U2s "Achtung baby", "Desire" med Bob Dylan, den første til Samantha Fox, "Bad" med Michael Jackson, "Splitter pine" med DumDum Boys, Nick Drakes "Pink moon", Megadeths "Countdown to extinction", "Ten" med Pearl Jam, Bonnie Tylers "Faster than the speed of night" og "Johnson" med The Fat Lady Sings.

En gang midtveis på nittitallet, etter at jeg hadde oppdaget noen av de største artistene i rocken, funderte jeg over hvordan det måtte ha vært å kjøpe epokegjørende plater som "Electric ladyland" med Jimi Hendrix seint høsten 1968 eller "London calling" med The Clash i desember 1979. Jeg tenkte ikke over at det kanskje var like stort å plukke opp "Nevermind" som 15-åring i 1991. Eller "Grace" i 1994.

Musikken til Jeff Buckley ble allerede da kalt en blanding av Led Zeppelin, Leonard Cohen, Tim Buckley og Nina Simone. Jeg fant fort ut hvorfor. Snart dro jeg også kjensel på Nusrat Fateh Ali Khan og Morrissey i stemmen hans.

Men for meg hørtes "Grace" ut som ingen ting annet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått feberlignende følelser av den hypnotiske hviskingen på "Mojo pin". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har drømt meg bort til "Last goodbye". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått gåsehud av regnet, begravelsesfølget og det sakrale orgelet på "Lover, you should've come over".

En gang i tida var jeg ikke i tvil om at "Grace" var tidenes aller, aller beste plate.

Sammen med en kamerat fantaserte jeg om stillheten som måtte ha senket seg i studio etter at Jeff Buckley hadde sunget "Hallelujah". Vi diskuterte om "Your love's the tear that hangs inside my soul forever" var verdenshistoriens beste tekstlinje. Jeg husker også at vi slo fast at "Dream brother" måtte handle om faren Tim, som Jeff bare så vidt fikk treffe.

"Don't be like the one who made me so old,
don't be like the one who left behind his name,
'cause they're waiting for you
like I waited for mine,
and nobody ever came"

Musikken til Jeff Buckley var både lys og mørk, åpen og lukket, maskulin og feminin, myk og hard. Den hadde det meste. For ikke å si alt. Med en stemme av en annen verden. Da jeg for noen år siden skulle kåre de 50 beste låtene gjennom alle tider, plasserte jeg "Lover you should've come over" som nummer 16 og skrev:

"Jeff Buckley hadde evnen til å holde igjen, ikke slippe opp for mye, selv om smerten og sorgen rev og slet i hjerte og ryggmarg. Jeff kjemper mot krefter inni seg, undertrykte følelser som velter opp, sprenger seg fram, kribler og klør, svir og verker. Likevel holder han tilbake, gir aldri opp, før han til slutt slipper ut alt, et mektig brøl av livskraft og håp."

En dag i juni 1997 satt jeg på toget da jeg tilfeldigvis kom over en notis i VG eller Dagbladet hvor det sto at sangeren og artisten Jeff Buckley var savnet i Memphis.

Det var alt som ble skrevet i den forbindelse, tro det eller ei.

Ti år etter utgivelsen er "Grace" solgt i mer enn 2 millioner eksemplarer. Tidligere i høst ble plata utgitt på ny, i en jubileumsutgave, med diverse bonusspor og en dokumentar om innspillingen og artisten. Mest oppmerksomhet knytter det seg naturlig nok til den utelatte balladen "Forget her", som for første gang utgis offisielt. I 1999 tok jeg turen hjem i lunsjpausen flere dager på rad bare for å høre den sangen. Jeg diskuterte med meg selv om den burde vært byttet ut med "So real", uten at jeg noen gang ble enig. Det sier vel sitt. "Forget her" er Jeff Buckley på sitt ærligste og mest sårbare. Det var også grunnen til at sangen aldri kom med på originalplata.

Resten av bonusmaterialet på "Grace (legacy edition)" er ikke like interessant. Verst er en tullete "Alligator wine". Best er en forsiktig og ektefølt "Mama, you been on my mind", signert hans kanskje største helt, Bob Dylan, samt "The other woman", som er Jeff på sitt mest myke og feminine.

Dokumentaren fra innspillingen må vel sies å være mest for spesielt interesserte. Det er en del av dem.

En gang i tida var jeg ikke i tvil om at "Grace" var tidenes aller, aller beste album. Men det er ei stund siden nå. Når jeg hører "Grace" igjen i dag, forstår jeg hvorfor mange avskriver Jeff Buckley som pompøs og pretensiøs. Jeg skjønner hvorfor enkelte synes at stemmen hans blir i meste laget.

Men jeg forstår også hvorfor jeg ble så trollbundet av denne musikken tilbake i 1994.

"In a flash, in a flash,
there one moment and gone in a flash
there one moment
gone in a flash"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10
pstereo logo

Feedback - si din mening

Klikk her for å kommentere

Feedback - lesernes mening

jon

2001-11-03Nesten verdens vakreste skive, med nesten verdens kjipeste coverbilde.

Grace bør ha en plass i alle sin platesamling. Enkelt og greit.
Han gir inspirasjon til de mest verdenskjent av artister, og for oss "vanlige dødlige" er han en god psykolog.
Grace har det meste man kan ønske å finne i en skive. Sarte ballader (Lilac Wine, Lover..) Radiovennlige "hits", og rock'n'roll take-offs uten sammenlikning.
En skive ALLE burde ha.

ståle

2002-10-25"Kongeskive"

Ei skive som du kanskje tror du kan sovne til, men som gjer at du ligg våken og lytter..... og nyter....

Caroline

2004-01-04Buckley

Før jeg ble introdusert til denne platen hadde jeg ikke engang hørt om Jeff Buckley. Det er nå et år siden, og den går seg fremdeles varm i platespilleren.

Tadrey

2004-01-05Jeff!

Dette er en cd som man faller for med en gang man hører den.
Buckley har en stemme som synger seg inn i mitt hjerte, nydelig!
Spesielt coverversjonen av Cohens Hallelujah er vel og merke seg, sammen med Grace og Lover, You Should've Come Over!
Rest in Peace Jeff!

Tom Andersen

2004-01-30Herregud for en plate!

I de siste 5-6 årene finnes det ingen plater jeg har hørt på flere ganger enn Grace. Den fungerer som en skulder å gråte på, som en bestekompis man kan si alt til. Den er til tider så intenst emosjonell at man ikke kan gjøre annet enn å lukke øynene i ren melankolsk nytelse.
Ikke dermed sagt at den passer eksklusivt til de tyngre stunder. Jeg kan like så godt høre på den på jobb eller når jeg slapper av i sofakroken. Grace har så mange kvaliteter at den tilpasser seg hvilken sinnsstemning jeg er i.
Favorittsporet er nok Lover, You Should've Come Over. Du kan si at jeg kjenner meg igjen i sangens lyrikk, spenningen og ensomheten i Buckleys stemme samt den eksplosive dynamikken i sangens oppbygning - en perfekt sang, ganske enkelt.

Grace er min 'øde-øy'-plate, uten tvil.

William

2004-02-21Den tar deg opp ned, frem og tilbake, dreper deg halveis før den setter en adrenalinsprøyte mitt i hjertet og det kjennes ut som du har orgasme

en nødvendighet i en musikkelskers platearkiv.