Easy Riders

Easy Riders

CD (2004) - Big Dipper / Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The return of ragarockeren

Krohn er en uforbederlig rakker - på godt og vondt. Her kjøres det mest på det jevne.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook08.09.2004

Og hvor var du på 80-tallet? Hvis du befant deg et sted mellom bleiestadiet og gåstolen, samt hadde et øre for rock, så er vel sjansene store for at Raga Rockers var en del av vokabularet. De tilhørte den store gullalderen innen norskspråklig rock, sammen med Jokke, DumDum Boys og deLillos. Det er Michael Krohns store lodd som artist at han for alltid vil bli målt opp mot sine prestasjoner fra denne tiden, og det er ingen lett oppgave. Jeg skal forsøke å holde RR utenfor her, og Krohn selv gjør sitt ytterste for å adskille sin fortid gjennom en rekke ulike band/konstellasjoner. Denne sammensetningen her heter verken Tom Trussel, Krohn & Co. eller Mickey Faust, men altså Easy Riders. Det er en kvintett bestående av erfarne musikere med en CV som tilsammen teller et titalls band, og det går på norsk selv om navnet skulle tilsi noe annet.

Det har vært ymse kvalitetet over Krohns senere år i karrieren, men nå søker han tilbake mot klassisk Ragarock. Her fremheves den rene, klassiske rockestetikken som Raga så galant behersket, skissert allerede på omslaget som holdes i en streng, nøktern tone som passer til Krohns autoritære coolness. Musikalsk var Raga aldri spesielt utfordrende, men deres enkle garasjerock og barske punk'n'roll var det som skulle til for å fremheve og underbygge Krohns sterke penn. Her skorter det dessverre litt på begge deler, det faller ikke sammen, men Easy Riders blir aldri mer enn særlig middelmådig. Mye mid-tempo, sidrumpa omparock med islett av bluesrock og halvhjertede riff gjør dette kjedeligere enn nødvendig. Det er de seigeste låtene som funker best, og særlig Du Stopper Meg er en sugende låt, med et frittflytende vokaldriv (ikke ulikt Hun Er Fri) som utmerker seg: "Skal du gå eller slå, Eller prøve å forstå, Hva er det de sier, Om jeg har en tier, Nei, jeg er blakk, En kopp kaffe, Nei takk..." Vampyr faller også inn i denne kategorien, og stikker seg ut som en av de sterkeste både i tekst og tone.

Krohn har den sterke stemmen i behold og er fremdeles en stilsikker tekstforfatter, som alltid med et skarpt øye for mennesker som befinner seg på samfunnets skyggeside. Her er bomsen, taperen, junkien, her er ensomme liv og resignerte skjebner tegnet med både nærhet og forståelse. Men det går likevel litt på autopilot, og de store refrengene eller minneverdige linjene uteblir. En kjærlighetssang (En Gang Til) og et forsøk på samfunnskritikk (Hakka Møkk) bidrar ikke til å styrke inntrykket av at Krohn egentlig ikke har så mye nytt på hjertet. Men når det er sagt, han holder trofast på en stil som ingen andre her i landet er i nærheten av å kopiere. Og for noen er sikkert det mer enn godt nok.

Og hvor var jeg på 80-tallet? Det var Jokke først, alltid Jokke først, men Raga var en solid nummer to. Maskiner i Nirvana og Varme Dager er to av norsk rocks beste plater, Forbudte Følelser og The Return of... heller ikke langt unna. Easy Riders strekker seg mot disse, men lider under mangelen av bitende tekstlinjer, friske melodier og fandenivoldsk glød. Det vil nok ikke gå inn hos dagens tenåringer, og vi andre kan heller dra frem noe gammel Raga, som uansett virker mer aktuelle. Men det er alltid en glede å høre rock sunget på norsk, en begivenhet så sjelden at den nærmest fortjener en liten markering i seg selv. Og det er en slags stahet over Michael Krohn som er ganske imponerende. Som han sier selv: "Det er ikke lett å sloss, Mot alle på en gang, Uten annen grunn, Enn å være vrang..."

Groovissimo

Archie Bronson Outfit - Coconut

Ørene dine kommer til å blø fuzz etter å ha hørt Coconut, og danser du plutselig ut av det blå så skyldes det bare voodoo.

Tidligere: